torsdag 25. desember 2014

Gratulerer med dagen Shane MacGowan, det er ikke bare Jesus som har fødselsdag i dag.

I dag feirer vi fødselsdagen til en av historiens mest kjente personer. At han har levd er jeg helt sikker på. Hvorvidt Jesus var Guds sønn, eller resultatet av at Maria hadde vært utro, vil jeg ikke diskutere her. Historien er kjent for de fleste kristne, ihvertfall de som er kommet opp i min alder. I dag er det nok mange barn som er mer usikre, men heller ikke det vil jeg sutre over i dag.

Sannsynligvis er det omtrent like mange som har fødselsdag i dag som en hvilken som helst annen dag. De fleste får imidlertid liten betydning for julefeiringen.



Så ikke med mannen som jeg med dette vil gratulere med dagen. Han er født første juledag samme året som jeg ble født. Og at han lever er mot alle odds. Ikke til forkleinelse for noen av mine festglade jevnaldrende, men svært få av oss 57-modeller har vært mer full enn dagens jubilant. Og ingen 57-modell har preget julefeiringen mer de senere årene. Han skrev og fremførte nemlig den sangen som for svært mange har blitt julesangen over alle andre. Jeg snakker selvfølgelig om Shane MacGowan. Når han fremførte Fairytale of New York var det en opplevelse av Yin og Yang. Motsetninger som gjorde sangen uforglemmelig. Rødhårede Kirsty Maccoll, typisk irsk selv om hun var britisk, med sin klokkeklare stemme, utfylte Shane på en formidabel måte. Kirsty omkom forøvrig i en båtulykke like før jul i 2000.


I dag fyller denne tannløse fylliken med den noe spesielle stemmen 57 år. Fairytale of New York kom i 1987, og allerede på dette tidspunktet spådde jeg ham et kort liv. Men kunstneren i ham drev ham videre. Rart dette, at kunstnere ser ut til å være så drevet av sin skapertrang at det vinner over gedigne rusproblemer. Først var det med det drivende partybandet The Pogues. Bandet som ihvertfall for meg har bidratt til stor stemning på mange nachspiel. Så med The Popes etter at Shane ble kastet ut av The Pogues. En liten tur innom The Pogues igjen, før han nå har et prosjekt med The Shane Gang. Og faktisk har han også i 2014 gjort et par konserter.



Men det er Fairytale og fylla han er kjent for. Og manglende tenner. Og intervjuer som er helt på trynet. Som er store hit på YouTube.

Og det fortjener Shane. Som lyriker og musiker går han utenpå det meste. Som sanger er han mer spesiell. Ingen kan vel rose ham for sangstemmen. Men for meg er det helt rett. Mange ganger i året setter jeg meg til på YouTube og gjenopplever ham med The Pogues. Og det anbefaler jeg alle som bare kjenner Fairytale å gjøre. Det gir mye mer enn å søke på bergensere som synger om reven. Men hver sin smak, jeg skal vise litt storsinn første juledag.

Shane er ikke cool. Det er det bare Keith som er. Men bare Shane er Shane. Og Shane er noe helt enestående.
Gratulerer med dagen Shane, håper du når målet ditt om å bli en gammel mann med helsa i behold!

tirsdag 23. desember 2014

En ikke så veldig trist julefortelling

Etter å ha ventet på snø og ikke gledd meg til jul siden midt i november, opprant sjursmessdagen. Sjursmessdagen, som noen svært få fortsatt kaller dagen før julaften, og nesten ingen vet hvorfor heter så, ble dagen der jeg forberedte meg til jul.

Som den godeste Sjur i sin tid, våknet jeg døgnvill og matlaus til nysnø og begynnende vinter. Sjur visste ikke når på året han våknet døgnvill og matlaus, men ettersom jeg har facebook kunne jeg raskt konstatere at de fleste allerede har begynt julefeiringa. Og da er det enda verre å være døgnvill og matlaus.


Sjur ville gå til mannen i Lunden å få rede på hvilken dag det var, og samtidig be om å få låne litt mat. På veien dit ropte trollet fra fjellet til ham at han skulle snu. Han fikk klare seg med det han hadde, mannen i Lunden var sur og der var det ingenting å få, ropte trollet. Så mannen snudde, og han klarte seg gjennom jula det året også.

Selv fant jeg etter å ha konstatert hvilken dag det var, at jeg fikk ta en tur på butikken. Passet det slik kunne jeg også stikke innom vinmonopolet på min julehandel. Jeg kunne gjort som Sjur, jeg hadde helt sikkert overlevd til 3.juledag. Og om det hadde blitt knapt, finnes det alltids noe som er åpent. Jeg har en gang tidligere spist pølse på bensinstasjon til middag 1.juledag. Såvidt meg vites, tok jeg ingen skade av det. Om jeg hadde snudd, kunne kanskje jeg også en gang i fremtiden fått en dag oppkalt etter meg. Uten at noen helt hadde visst hvorfor dagen hadde det navnet, slik tilfellet er med Sjursmessdagen.

Parkering er visstnok et problem på Oppdal på slike dager. Handelsstanden skriker over seg om behovet for parkeringsplasser i forbindelse med ny sentrumsplan. Men på denne dagen, kanskje den aller travleste handledagen i året, er det ingen problem for en som kan gå ett minutt ekstra for å komme inn døra på Domus. Og heldigvis er de fleste i stand til, og har godt av, å ta denne spaserturen.  Men også i dag står det SUVer på parkeringsplassen merket med rullestol. Og da vet mange at jeg senker humøret flere hakk. På en sånn dag kan det se ut som om NAV definerer SUVer i millionklassen som spesialtilpasset for bevegelseshemmede. Er det tilfelle, skal også jeg hive meg på hylekoret mot de såkalte NAVerne.

Men så kommer den store utfordringen. Jeg tusler rundt blant overfylte handlevogner med min lille hybelkurv. Det hadde vært helt ok om jeg bare hadde kjøpt noen sånne småting som folk glemmer. Slikt som mandler, rosiner, en boks fløte eller en pose Twist.
Selv skal jeg ha julemiddag med drikke.

 

Valget av drikke på polet sto mellom en halvflaske Aquavit eller en pakning med åtte småflasker av samme vare. Begge deler er for mye for meg, men mellom alle de andre som handlet vin på kartong og hele flasker brennevin, falt jeg ned på denne pakningen med småflasker. De jeg delte kassekø med tenkte helt sikkert jeg skulle ha det til en gave.


En sixpack med juleøl er for mye. Allikevel kjøpte jeg en sånn. Følte det var i overkant flaut å ta løs den ene flaska jeg trenger, og legge den i hybelkurven.

Kanskje var jeg litt sent ute, utvalget av julemiddag var litt dårlig. Men en juletallerken av dette slaget, blir garantert en suksess. Og lettvint, faktisk så lettvint at jeg ikke trenger å følge med på en eller annen tv-sending for å lære meg å tilberede julematen. Jeg kan heller prioritere å lese ei bok, brøyte snø, eller finne en eller annen film å se på. Eller rett og slett slik jeg nå gjør; skrive blogg.

Dette må bare bli bra. Særlig ettersom jeg overvant frykten for den stigmatiseringen som stakkarslig det er å stå med hybelkurv, inneholdende en porsjon julemiddag og en sixpack med juleøl, i kassakøen. Og en polpose med åtte rause porsjonspakninger med Aquavit som jeg må vise frem for å vise at jeg ikke har lagt noe mer i posen.

Mens jeg skriver kommer jeg nå på at jeg har glemt dessert. Vel,vel... En clementin får gjøre nytten. Mett blir jeg ihverfall, antagelig må jeg ta en cowboystrekk før jeg åpner julegaven. I entall...



Nå er ikke denne historien helt sann. I min familie er vi nå kommet dit at min generasjon har blitt besteforeldre. Som den mest perifere i den nærmeste familien er det derfor bruk for meg som julenisse. Og jeg feirer sammen med en utvidet storfamilie. En storfamilie der vi faktisk ikke har innslag av mine, dine og våre barn. Stabiliteten i familen er så stor at det er nesten foruroligende.

Men historien kan bli sann. Ikke bare for meg, men for alle andre. Tilfeldighetene i livet gjør at ingen med sikkerhet kan si at man alltid vil ha noen å feire jul sammen med. Og dere som syns det er moro å kommentere handlekurven, ikke gjør det. Særlig ved høytidene er dette unødvendig. Mange av oss har valgt det slik, og trives med det, men selv vi føler på denne stigmatiseringen. Selv om vi slett ikke  føler oss stakkarslige.

Uansett hvordan du feirer jul, ja om du så ikke feirer i det hele tatt, riktig god jul til alle kjente og ukjente som leser dette.




mandag 22. desember 2014

Jeg har blitt tilbudt ny jobb

Det vil si; overskriften er ikke helt korrekt, det korrekte er at jeg har blitt oppfordret til å søke ny jobb. Neida, jeg er ikke oppfordret til å si opp min nåværende, det er rett og slett snakk om en mulighet til å skifte beite. Og dette er jo med stor sannsynlighet siste gangen jeg får en lignende oppfordring. Vi som med litt margin har passert 50, står ikke akkurat høyest på ønskelista til de fleste arbeidsgivere.




















Økningen i visninger på et døgn er ikke akkurat en kvalifikasjon

Bare en gang tidligere har jeg søkt på en jobb. Den fikk jeg forøvrig ikke. Tilfeldighetene har rådet, og jeg har gått inn i jobber som det var vanskelig å få folk til akkurat der og da. Kvalifisert har jeg omtrent aldri vært, for kvalifikasjoner har jeg omtrent ikke. Jeg kan ingenting. Til gjengjeld kan jeg ingenting om alt, unntatt håndverk. Snekring og rørlegging står for meg som et større mysterium enn hjernekirurgi...
Jeg har altså med andre ord aldri vært kvalifisert for de jobbene jeg har hatt. Likevel har jeg stort sett kommet ned på beina. I forsvaret kom en tidligere kollega fra et annet tjenestested innom, spurte etter meg, og fikk rede på hvor jeg var. Spontant utbrøt han at Arne kunne brukes til alt, - det blir ikke særlig bra, men det blir garantert ikke full skjæring.


VPG er brukbart med, men Jens er ikke med. Og han er på min alder! 

Og det er nok min sterkeste side, jeg får det til, selv om det ikke blir noe å rope hurra for. For jeg kan som sagt ingenting om nesten alt.

Alderen er altså ikke på min side. En overvekt av stillingene som nå er på arbeidsmarkedet, fantes ikke da jeg var 20 år. Og leser jeg stillingsannonser, aner jeg knapt hva arbeidsgiveren er ute etter. Kanskje vet de det ikke selv en gang?

For noen uker siden fikk jeg altså en mail fra en sjef for human resources i en våre utkantkommuner. Sjef for human resources er etter det jeg fikk rede på, det samme som personalsjef. Vedkommende er en bekjent fra tidligere. Vi har vel begge glemt hverandre, men via sosiale medier var vi igjen oppmerksomme på hverandres eksistens.

Denne kommunen drev, som mange andre kommuner nå gjør, med en utredning om kommunereformen. Et lyst hode hadde da kommet opp med en idé om at de kanskje skulle hatt en kommunikasjonsrådgiver. Og det ble bestemt at de skulle starte å lete etter en sådan. Dyktige og erfarne kommunikasjonsrådgivere er imidlertid dyre, de passerer lett rådmenn og ordførere i lønnsnivå. Så de startet i egne rekker å lete, men uten å finne noen kandidat. Så utlyser de stillingen, og sjefen for human resources kontakter meg med oppfordring om å søke.

Barack er kongen på dette området.

Naturligvis takker jeg pent for dette, men jeg vet jo ikke engang hva en kommunikasjonsrådgiver gjør. Og som eneste sådanne i denne lille kommunen, hva i all verden skulle jeg begynt med på første arbeidsdag? Ringt First House kanskje? Men der hadde vel taksametret begynt å gå tvert, og de kommunale budsjettoverskridelsene blitt formidable.

Bakgrunnen for tilbudet jeg fikk, var mitt digitale avtrykk. Jeg nærmer meg 70 tusen lesere på bloggen, på Google+ har jeg over 600 tusen profilvisninger. Jeg når ikke helt opp mot Barack Obama, som er den med høyest score på digitalt avtrykk i verden, men jeg har nesten 600 ganger flere på Google+ enn Jens Stoltenberg. Og jeg har 6 ganger flere enn firmaet VPG som jeg har betalt et par hundrelapper for å få profilere på Google+.


Det blir nok bortimot skomaker bli ved din lest for min del. Selvinnsikten er muligens blitt for negativt ladet. Jeg begynner å bli helt overbevist om at jeg ikke kan noe. Blir som da en venn av meg, med innblikk i ansettelsesprosesser i hovedstaden, på 90-tallet fortalte meg at gudbrandsdølene i jobbintervju gav uttrykk for at de ikke kunne noe, mens de fra hovedstaden gav uttrykk for å kunne alt. Men den gangen var beskjedenhet fortsatt en dyd, og gudbrandsdølene ble ofte foretrukket. Nå er imidlertid beskjedenhet blitt noe oppskrytt.

Så dere som har meg arbeid, og mine kollegaer, må nok slite med meg en stund til.


fredag 19. desember 2014

Tanker fra en tilbakestående, hodeskadet og feit landssviker.

Det har ikke vært mange innlegg her i den senere tid. Jeg skrev om at jeg ikke gledet meg til jul, og at jeg nesten hadde kjørt på en ung dame. Samt om at jeg ikke forsto alle fremmedord og at jeg ønsker meg snø til jul. Helt vanlige innlegg som ikke berører noen i særlig grad. Ingen spissede innlegg som skaper entusiasme og debatt.

Nå har det overhodet ingen sammenheng med at jeg er travelt opptatt med juleforberedelser. For det er jeg bestemt ikke. Derimot har jeg fått et innblikk i hvordan voksne folk bruker ren mobbing i sin argumentasjon mot mine synspunkter. Og jeg vet en del unge leser mine innlegg, og de ser der hvordan voksne omtaler hverandre, voksne de faktisk kjenner. Mobbing og trakassering får en legitimitet det i mine øyne ikke bør ha. Av hensyn til andre har jeg noen ganger fjernet kommentarer.

Godt kledd landssviker, men tilbakestående, "hugguskadd" og feit (doddelthake) 

Blant mine venner er min mening i mindretall på en rekke områder. Motorisert ferdsel i utmark, pelsdyrhold, rovdyrenes plass i naturen, klimaspørsmålet, forvaltning av utmarka, innvandring, livssyn, jordbrukspolitikk, utenrikspolitikk, fordelingspolitikk, EU-spørsmålet, forsvarspolitikk, familiepolitikk, ja til og med i kjønnsrollespørsmål er jeg i mindretall blant mine venner. Det vil si; jeg er ikke helt sikker på at jeg er i mindretall. Det er bare det at de som er enige med meg ikke vil utsette seg for den regelrette trakasseringen de risikerer ved å være enig med meg. Kanskje de også er så kloke at de ikke vil trigge motstanderne til å gi de yngre et kurs i nettmobbing.

Jeg prøver å avstå fra å tillegge mine meningsmotstandere egenskaper og karakteristikker de ikke har. Om de er uenige med meg er ikke det det samme som at de er hodeskadde (eller hugguskadd som de som er mest uenig med meg hevder at jeg er) eller tilbakestående, eller egoistiske, eller mongoloide, eller forædere, eller homofile, eller avvikere. De må for meg gjerne være alt dette, men det vedkommer ikke saken som blir debattert. Og om jeg skulle være for eksempel homofil, blir jeg ikke heterofil om mine motstandere bruker homo som skjellsord mot meg. Ikke blir jeg leget av en eventuell hodeskade om jeg skulle bli karakterisert som hugguskadd. Og ikke forandrer jeg mening av å bli betegnet som landsviker.

For mening har jeg forandret mer enn de fleste. Jeg har vært på stortinget for å argumentere for å beholde en vei jeg i dag ønsker å legge ned. Jeg har selv syklet i områder der det i dag er forbudt å sykle, og da forbudet ble innført vært kraftig i mot, mens jeg i dag er helt enig i forbudet. Islam sto for meg som noe vederstyggelig for noen år siden, mens jeg i dag har mange muslimske venner. I EU-spørsmål og spørsmål om norsk suverenitet er jeg nå av en ganske annen oppfatning enn for 20 år siden. Osv,osv.. Men i ingen av disse spørsmålen har jeg endret standpunkt etter å ha blitt karakterisert som noe jeg ikke er, eller noe som er brukt som skjellsord. Modning, kunnskap og argumenter presentert med saklighet over tid er det som har overbevist meg om at jeg tok feil.

Egentlig er det rart at disse som beskriver meg så negativt eller feil, og som tydelig har fordommer mot slike som meg, i det hele tatt vil være venner med meg. Er jeg kanskje bare et middel på veien mot deres egentlige mål:

Å demonstrere for den yngre generasjon hvordan de skal mobbe en de er uenig med.
For det er overfor meg utelukkende voksne som mobber.

torsdag 11. desember 2014

Med litt uflaks kunne jeg lemlestet eller til og med drept en ung dame i dag

Litt før klokken sju i dag tidlig kjørte jeg, frisk og uthvilt, gjennom Oppdal sentrum på vei sørover. Det er mørkt, asfalten er mørk og antagelig saltet, og all veimerking er slitt bort i løpet av sommeren. Farten er omtrent på fartsgrensen, 40 km/t, og trafikken minimal. Noen få biler, og enda færre fotgjengere, er å se.

Like sør for Skifer Hotell er det en fotgjengerovergang. En overgang som er lite synlig på grunn av skiferkanter, en skitten snøhaug hvor nå den kan komme fra, og dårlig belysning. Jeg er oppmerksom på denne ettersom jeg er godt kjent, men likevel skvatt jeg til når en ung dame, fordypet i sin mobiltelefon, helt uten å se seg om og i god fart, bare gikk rett ut i veien. Hun var ikledd mørke klær og ingen refleks var å se.

Nå var jeg omtrent 20 meter unna, jeg trengte ikke en gang å bremse, men hadde jeg somlet 1,8 sekunder mer i dag tidlig er det slett ikke sikkert det hadde gått så bra. Eller om jeg hadde kjørt litt fortere, eller ikke hadde vært lokalkjent og visst om overgangen.

Illustrasjonsfoto fra NRK

Her var det mange faktorer som var uheldige:

  • det var mørkt
  • veien var mørk grunnet salting
  • veimerkingen er borte som følge av slitasje
  • gatebelysningen på stedet er mangelfull
  • fotgjengeren gikk uten å se seg for
  • fotgjengeren var opptatt med å se på telefonen
  • fotgjengeren manglet refleks
  • bilen min, en hybrid, gikk lydløst på elektrisk motor
Men det gikk bra takket være:
  • jeg er lokalkjent
  • bilen har godt lys
  • jeg somlet nok til at jeg var 20 meter unna
  • fotgjengeren somlet ikke
  • jeg var våken og uthvilt
Allikevel satte det en støkk i meg. og uansett ville jeg fått skylden om det hadde blitt en ulykke. Bilen har visstnok en radar som ville sørget for å bremse om jeg var nærmere, men teknikken beroliger meg ikke. Tilfeldigheter kan når som helst gjøre meg til en voldsmann når jeg kjører bil. Og alle som har kjørt bil noen år, har opplevd lignende tilfeller. Hadde det kommet noen akkurat der når du gjorde noe dumt eller var uoppmerksom, kunne du ødelagt liv. Og skylden er din.

Men det er viktig at fotgjengere er klar over disse forholdene. Bilførere ser ikke alt, gjør tabber, eller er uoppmerksomme i feil øyeblikk. Og det er ikke lurt å gå rett over E6 samtidig som du surfer på smarttelefonen. Selv på høylys dag er dette farlig.

For fysisk er det fotgjengeren som taper. 
Og bruk refleks!


tirsdag 9. desember 2014

Jeg henger etter, men er heldigvis ikke alene

På Ludvig Holberg sin tid var norsk som skriftspråk ikke eksisterende, det var dansk som skulle brukes. Selv dansken var imidlertid på vikende front, noe den godeste Holberg så med bekymring på. Han skrev sine dikt og skuespill på dansk, og gjorde umiddelbart stor suksess. Hans betydning for bruken av dansk som språk var så stor at det ble skrevet dikt om det. En oversetter ved navn Christian Wilster skrev et lengre dikt, der en av versene ofte blir tillagt Holberg selv, med sine lett ironiske vendinger. Verset tør være kjent for mange:

Hver Mand, som med Kløgt gik i Lærdom til Bund,
Latin paa Papiret kun malte,
med Fruerne Fransk, og Tydsk med sin Hund
og Dansk med sin Tjener han talte.



Nå har jeg ingen intensjon om å utøve tilsvarende innflytelse som Holberg fikk, men jeg prøver å skrive et forståelig norsk. Jeg unngår i stor grad fremmedord og låneord fra andre språk. Ikke krydrer jeg med bannskap og skjellsord heller. Og lite klisjéer og metaforer. På denne måten blir språket enkelt og nærmest naivt barnslig. Og forståelig for alle uten at jeg støter noen med språket.

Jeg leser mye. Alt fra lyrikk til kommentarfelt er jeg innom. Og jeg gleder meg over at så mange uttrykker seg skriftlig. Folk jeg husker fra skolen som knapt kunne lese, uttrykker seg skriftlig på sosiale medier og i kommentarfeltene. Uten at de skjemmer seg ut med alvorlige skrivefeil. 

Men det lurer seg inn et klasseskille. Klasseskille er i mine øyne mellom de som kan alle de "fine ordene" og de som ikke kan dem. Sistnevnte gruppe bruker av og til de "stygge ordene", særlig når de skal beskrive den andre gruppen. 

Særlig tydelig blir dette i nettdebatten. Selv undersøker jeg ord jeg ikke forstår, og har derfor etterhvert ervervet meg kunnskap om mange av de fine ordene, men jeg unngår å bruke dem. Det føles som å bruke en hersketeknikk når jeg svarer en som betegner meg som "hælvetis rasshøl" med å bruke ord vedkommende må slå opp for å forstå.

I en skatt- og avgiftsdebatt på nettet, ble jeg forklart at en avgift var fiskal og derfor burde avvikles. Hvilken betydning har det at en avgift er fiskal? Det er de aller fleste skatter og avgifter, og det må de være. Fellesgoder kan aldri betales på annen måte.

Sånn er det, men jeg klarer ikke helt å følge med
Det er nå ofte snakk om konsensus i sakene som diskuteres. Tja, konsensusperspektiv kanskje? Og vi styrer etter parametre. Dette er bare enkle eksempler og forstår disse ordene, faktisk bruker mange dem så ofte at de antagelig er en del av deres naturlige språk. Men mange av oss forstår dem ikke, eller forstår dem bare delvis. Da er veien kort til vi er tilbake i den tid som Christian Wilster ironisk beskriver i sitt dikt til Holberg.

Vi som er litt over middagshøyden i alder, husker godt da fremmedordene gjorde sitt inntog på 1970-tallet. Det skapte en del debatt, og et av argumentene var at vi ikke trengte fremmedord når vi hadde adekvate norske synonymer. Argumentet ble brukt humoristisk, fordi de fleste ikke forsto verken adekvat eller synonym. I dag forstår svært mange disse ordene. Hvilket tydelig viser at språket utvikler seg. Noe som antagelig er bra, men poenget mitt er at vi ikke skal bruke språket til å utvikle klasseskiller.
Der fikk jeg det.
De ivrigste mobber andre for feil bruk og staving av ord. En egen sjanger på nettet er "wannabe norsklærere". Eller språkpoliti. De interesserer seg ikke for debatten, men angriper debattantene for språket. Det siste jeg har sett i så måte er mobbing for feil bruk av aksent, bruk av venstreaksent `, høyreaksent ´ og møne ˆ. Hvordan i huleste skal vi som ikke prøvde et qwerty-tastatur før 1990 kunne beherske bruken av aksent? Vi som lærte formskrift og aldri lærte om dette, men allikevel fikk brukbare norskkarakterer på 1970-tallet? 

For oss blir dette for intuklativt. 





søndag 7. desember 2014

Dette er nitrist

Naturligvis når ikke dette helt opp mot all vederstyggelighet i verden, men for meg er dette nå det nærmeste som ødelegger livskvaliteten min. Og det gjelder veldig mange. Mangelen på snø og vinter plager meg.

Ikke sånn å forstå at skikjøring og skiløping i desember er noe jeg har bedrevet mye av de senere årene. Men det er for meg en viktig del av livskvaliteten å ha muligheten. Har jeg muligheten kan jeg ta en og annen liten tur, jeg kan vedlikeholde skiutstyret, få teknikken inn i en stadig mer rusten kropp og se frem mot de større opplevelsene senere på vinteren.

Nå blir det bare trist.

Til og med de som syns det er fint og lettvint med bar mark, de som priser hver dag uten snømåking, de som i sin egoisme håper klimaendringene er reelle og at Norge blir et varmere land, vil ha litt vinter. Slik at det blir hvit jul om ikke annet.

Nå ser det ut som på dette bildet når jeg går ut døra. Her jeg står sto jeg for 50 år siden og tok på meg skiene. Fra november til over påske kjørte jeg på ski ned til skolebussen. 500 m nedoverbakke som i 1964 var bratte, men som ble flatere ettersom årene gikk og skiferdigheten ble bedre. Det tok meg under ett minutt å kjøre ned, men jeg måtte beregne fem minutter i tilfelle jeg skulle falle. Og jeg gikk opp igjen på ettermiddagen og la grunnlaget for en viss kondisjon.
25 m utenfor døra laget jeg et hopp som jeg brukte etter skoletid, men der jeg også kunne hoppe når jeg passerte om morgenen dersom forholdene lå til rette for det. 

Dette hoppet som er en medvirkende årsak til at min litt yngre søster ikke er like glad i gå på ski som meg. En novemberkveld i 1966 laget jeg nemlig hoppet for første gang det året, preparerte med å sidetråkke, hoppet i mørket og lurte min søster utfor uten å fortelle at det var et hopp midtveis i bakken.

Et par år senere fikk jeg miniski til jul og tok min første salto på ski, også i denne bakken. I romjula, eller mellomjula som vi sier på disse kanter, var det masse nysnø og helt ufarlig å ikke fullføre den forlengs saltoen. Og etter utallige forsøk klarte jeg å fullføre og stå flere meter før rotasjonen tok meg videre til en bråstopp på trynet.

Nå er det bare trist å se ned bakken og minnes.

Her borte kunne jeg i november 1965 ta mitt livs første christianiasving, og et par år senere min første telemarksving.

Disse småtingene ga meg uvurderlige mestringsopplevelser. Mestring som kunne overføres videre i livet, ikke bare i fysiske ferdigheter, men også til mestring av matematikk, språk og andre mer teoretiske utfordringer. En mestringsfølelse jeg ikke er i nærheten av å føle her jeg sitter og skriver samtidig med at jeg følger med sporten på fjernsynet, nyheter via nettaviser, og de sosiale nettverkene Twitter og Facebook.

Hadde jeg vært skikkelig strukturert kunne jeg gått ut og trent. Trent kondisjon, trent basisferdigheter som balanse og bevegelighet for å forberede kroppen på det som forhåpentligvis vil komme også denne vinteren. Slik det ser ut nå når jeg er ute og trekker frisk luft, virker det imidlertid helt meningsløst å gjøre det. 

Så jeg ønsker meg snø til jul. Jeg ønsker meg snø slik at jeg må brøyte klokka halv sju for å komme meg på jobb. Jeg ønsker meg snø slik at Dovrefjell blir stengt og jeg ikke kommer meg på jobb. Og når jeg kommer tilbake ønsker jeg å måtte parkere bilen før jeg kommer helt frem, gå i nysnø til over knærne til garasjen, og starte traktoren for å brøyte. Søppelstativ og postkasser håper jeg snør ned slik at jeg må bruke en time på å måke dem frem. Og når alt dette er gjort, vil jeg bygge hopp. Og sidetråkke bakken slik at den tåler tunge landinger. 

Men den ultimate julegaven er totalt urealistisk:

Tenk om jeg igjen hadde klart å lure ski på min søster, og i tillegg fått sendt henne intetanende utenfor hoppbakken i mørket.

Da ville jeg garantert vært vaksinert mot vinterdepresjon for resten av livet.


torsdag 4. desember 2014

Finnes det noen med basiskunnskaper i matematikk der ute?

Jeg har den siste måneden fått noen hyggelige utfordringer. Faktisk hele fire, men jeg tok bare delvis en av dem. Igjen er årsaken at jeg har for mye tid til å tenke. Og når jeg tenker, finner jeg også svært ofte mine svake sider. Og denne gangen var det matematikken som trådde frem som et svakt punkt.

Silke bilder er det mange som utfordres til å legge ut. Dette er fra nedenfor Dettifossen på nordsiden av Island.
Mine hyggelige utfordringer har vært av typen del et bilde på Facebook hver dag i fem dager samtidig som du utfordrer en ny til å gjøre det samme. Noen ber bare om bilder, noen skal ha dem i svart/hvit og andre skal ha naturbilder. Jeg har bilder, og jeg har venner å utfordre. Problemet er bare at det brer seg noe så fenomenalt fort. Så fort at samtlige FB-brukere i verden i løpet av kort tid, og dem er det 1,32 milliarder av, hvorav 3 millioner er i Norge.

Når jeg engasjerer 5 venner, som i sin tur skal utfordre 5 av sine venner, som igjen skal plage 5 av sine etterhvert, osv skal det bare ta 11 ledd til før hele verdens befolkning er utfordra, også de som ikke er på facebook. Da sier det seg selv at det går kort tid før vi må begynne på nytt.

Jeg må bruke Exel for å regne ut dette. Hadde jeg vært litt bedre i matematikk kunne jeg skrevet en formel for dette. Og dette tenkte jeg på hele bilturen mellom Dombås og Oppdal en dag denne uka. Men jeg kom ikke frem til svaret. Kan jeg bruke formelen for renters rente? Jeg må innrømme at jeg ikke har satt meg ned for å prøve å tenke bare på dette, veien har tatt det meste av oppmerksomheten... 

Eller det er ikke helt tilfelle. Tankene tok meg videre til gamle dagers kjedebrev og ikke fullt så gamle dagers pengepyramider. 
Svært mange av verdens Facebook-brukere kan avse ei krone uten at det velter tilværelsen deres. Derfor kunne jeg utfordret 5 venner til å sette inn 1 kr på kontoen min, 5 dager på rad, samtidig som de utfordret 1 venn hver dag til å gjøre det samme. 

Da kunne jeg lent meg tilbake og tenkt på heltid