En ikke så veldig trist julefortelling

Etter å ha ventet på snø og ikke gledd meg til jul siden midt i november, opprant sjursmessdagen. Sjursmessdagen, som noen svært få fortsatt kaller dagen før julaften, og nesten ingen vet hvorfor heter så, ble dagen der jeg forberedte meg til jul.

Som den godeste Sjur i sin tid, våknet jeg døgnvill og matlaus til nysnø og begynnende vinter. Sjur visste ikke når på året han våknet døgnvill og matlaus, men ettersom jeg har facebook kunne jeg raskt konstatere at de fleste allerede har begynt julefeiringa. Og da er det enda verre å være døgnvill og matlaus.

Sjur ville gå til mannen i Lunden å få rede på hvilken dag det var, og samtidig be om å få låne litt mat. På veien dit ropte trollet fra fjellet til ham at han skulle snu. Han fikk klare seg med det han hadde, mannen i Lunden var sur og der var det ingenting å få, ropte trollet. Så mannen snudde, og han klarte seg gjennom jula det året også.

Selv fant jeg etter å ha konstatert hvilken dag det var, at jeg fikk ta en tur på butikken. Passet det slik kunne jeg også stikke innom vinmonopolet på min julehandel. Jeg kunne gjort som Sjur, jeg hadde helt sikkert overlevd til 3.juledag. Og om det hadde blitt knapt, finnes det alltids noe som er åpent. Jeg har en gang tidligere spist pølse på bensinstasjon til middag 1.juledag. Såvidt meg vites, tok jeg ingen skade av det. Om jeg hadde snudd, kunne kanskje jeg også en gang i fremtiden fått en dag oppkalt etter meg. Uten at noen helt hadde visst hvorfor dagen hadde det navnet, slik tilfellet er med Sjursmessdagen.

Parkering er visstnok et problem på Oppdal på slike dager. Handelsstanden skriker over seg om behovet for parkeringsplasser i forbindelse med ny sentrumsplan. Men på denne dagen, kanskje den aller travleste handledagen i året, er det ingen problem for en som kan gå ett minutt ekstra for å komme inn døra på Domus. Og heldigvis er de fleste i stand til, og har godt av, å ta denne spaserturen.  Men også i dag står det SUVer på parkeringsplassen merket med rullestol. Og da vet mange at jeg senker humøret flere hakk. På en sånn dag kan det se ut som om NAV definerer SUVer i millionklassen som spesialtilpasset for bevegelseshemmede. Er det tilfelle, skal også jeg hive meg på hylekoret mot de såkalte NAVerne.

Men så kommer den store utfordringen. Jeg tusler rundt blant overfylte handlevogner med min lille hybelkurv. Det hadde vært helt ok om jeg bare hadde kjøpt noen sånne småting som folk glemmer. Slikt som mandler, rosiner, en boks fløte eller en pose Twist.
Selv skal jeg ha julemiddag med drikke.

 

Valget av drikke på polet sto mellom en halvflaske Aquavit eller en pakning med åtte småflasker av samme vare. Begge deler er for mye for meg, men mellom alle de andre som handlet vin på kartong og hele flasker brennevin, falt jeg ned på denne pakningen med småflasker. De jeg delte kassekø med tenkte helt sikkert jeg skulle ha det til en gave.

En sixpack med juleøl er for mye. Allikevel kjøpte jeg en sånn. Følte det var i overkant flaut å ta løs den ene flaska jeg trenger, og legge den i hybelkurven.

Kanskje var jeg litt sent ute, utvalget av julemiddag var litt dårlig. Men en juletallerken av dette slaget, blir garantert en suksess. Og lettvint, faktisk så lettvint at jeg ikke trenger å følge med på en eller annen tv-sending for å lære meg å tilberede julematen. Jeg kan heller prioritere å lese ei bok, brøyte snø, eller finne en eller annen film å se på. Eller rett og slett slik jeg nå gjør; skrive blogg.

Dette må bare bli bra. Særlig ettersom jeg overvant frykten for den stigmatiseringen som stakkarslig det er å stå med hybelkurv, inneholdende en porsjon julemiddag og en sixpack med juleøl, i kassakøen. Og en polpose med åtte rause porsjonspakninger med Aquavit som jeg må vise frem for å vise at jeg ikke har lagt noe mer i posen.

Mens jeg skriver kommer jeg nå på at jeg har glemt dessert. Vel,vel... En clementin får gjøre nytten. Mett blir jeg ihverfall, antagelig må jeg ta en cowboystrekk før jeg åpner julegaven. I entall...



Nå er ikke denne historien helt sann. I min familie er vi nå kommet dit at min generasjon har blitt besteforeldre. Som den mest perifere i den nærmeste familien er det derfor bruk for meg som julenisse. Og jeg feirer sammen med en utvidet storfamilie. En storfamilie der vi faktisk ikke har innslag av mine, dine og våre barn. Stabiliteten i familen er så stor at det er nesten foruroligende.

Men historien kan bli sann. Ikke bare for meg, men for alle andre. Tilfeldighetene i livet gjør at ingen med sikkerhet kan si at man alltid vil ha noen å feire jul sammen med. Og dere som syns det er moro å kommentere handlekurven, ikke gjør det. Særlig ved høytidene er dette unødvendig. Mange av oss har valgt det slik, og trives med det, men selv vi føler på denne stigmatiseringen. Selv om vi slett ikke  føler oss stakkarslige.

Uansett hvordan du feirer jul, ja om du så ikke feirer i det hele tatt, riktig god jul til alle kjente og ukjente som leser dette.