Jeg henger etter, men er heldigvis ikke alene

På Ludvig Holberg sin tid var norsk som skriftspråk ikke eksisterende, det var dansk som skulle brukes. Selv dansken var imidlertid på vikende front, noe den godeste Holberg så med bekymring på. Han skrev sine dikt og skuespill på dansk, og gjorde umiddelbart stor suksess. Hans betydning for bruken av dansk som språk var så stor at det ble skrevet dikt om det. En oversetter ved navn Christian Wilster skrev et lengre dikt, der en av versene ofte blir tillagt Holberg selv, med sine lett ironiske vendinger. Verset tør være kjent for mange:

Hver Mand, som med Kløgt gik i Lærdom til Bund,

Latin paa Papiret kun malte,

med Fruerne Fransk, og Tydsk med sin Hund

og Dansk med sin Tjener han talte.

Nå har jeg ingen intensjon om å utøve tilsvarende innflytelse som Holberg fikk, men jeg prøver å skrive et forståelig norsk. Jeg unngår i stor grad fremmedord og låneord fra andre språk. Ikke krydrer jeg med bannskap og skjellsord heller. Og lite klisjéer og metaforer. På denne måten blir språket enkelt og nærmest naivt barnslig. Og forståelig for alle uten at jeg støter noen med språket.

Jeg leser mye. Alt fra lyrikk til kommentarfelt er jeg innom. Og jeg gleder meg over at så mange uttrykker seg skriftlig. Folk jeg husker fra skolen som knapt kunne lese, uttrykker seg skriftlig på sosiale medier og i kommentarfeltene. Uten at de skjemmer seg ut med alvorlige skrivefeil. 

Men det lurer seg inn et klasseskille. Klasseskille er i mine øyne mellom de som kan alle de "fine ordene" og de som ikke kan dem. Sistnevnte gruppe bruker av og til de "stygge ordene", særlig når de skal beskrive den andre gruppen. 

Særlig tydelig blir dette i nettdebatten. Selv undersøker jeg ord jeg ikke forstår, og har derfor etterhvert ervervet meg kunnskap om mange av de fine ordene, men jeg unngår å bruke dem. Det føles som å bruke en hersketeknikk når jeg svarer en som betegner meg som "hælvetis rasshøl" med å bruke ord vedkommende må slå opp for å forstå.

I en skatt- og avgiftsdebatt på nettet, ble jeg forklart at en avgift var fiskal og derfor burde avvikles. Hvilken betydning har det at en avgift er fiskal? Det er de aller fleste skatter og avgifter, og det må de være. Fellesgoder kan aldri betales på annen måte.

Sånn er det, men jeg klarer ikke helt å følge med

Det er nå ofte snakk om konsensus i sakene som diskuteres. Tja, konsensusperspektiv kanskje? Og vi styrer etter parametre. Dette er bare enkle eksempler og forstår disse ordene, faktisk bruker mange dem så ofte at de antagelig er en del av deres naturlige språk. Men mange av oss forstår dem ikke, eller forstår dem bare delvis. Da er veien kort til vi er tilbake i den tid som Christian Wilster ironisk beskriver i sitt dikt til Holberg.

Vi som er litt over middagshøyden i alder, husker godt da fremmedordene gjorde sitt inntog på 1970-tallet. Det skapte en del debatt, og et av argumentene var at vi ikke trengte fremmedord når vi hadde adekvate norske synonymer. Argumentet ble brukt humoristisk, fordi de fleste ikke forsto verken adekvat eller synonym. I dag forstår svært mange disse ordene. Hvilket tydelig viser at språket utvikler seg. Noe som antagelig er bra, men poenget mitt er at vi ikke skal bruke språket til å utvikle klasseskiller.

Der fikk jeg det.

De ivrigste mobber andre for feil bruk og staving av ord. En egen sjanger på nettet er "wannabe norsklærere". Eller språkpoliti. De interesserer seg ikke for debatten, men angriper debattantene for språket. Det siste jeg har sett i så måte er mobbing for feil bruk av aksent, bruk av venstreaksent `, høyreaksent ´ og møne ˆ. Hvordan i huleste skal vi som ikke prøvde et qwerty-tastatur før 1990 kunne beherske bruken av aksent? Vi som lærte formskrift og aldri lærte om dette, men allikevel fikk brukbare norskkarakterer på 1970-tallet? 

For oss blir dette for intuklativt.