Jeg har blitt tilbudt ny jobb

Det vil si; overskriften er ikke helt korrekt, det korrekte er at jeg har blitt oppfordret til å søke ny jobb. Neida, jeg er ikke oppfordret til å si opp min nåværende, det er rett og slett snakk om en mulighet til å skifte beite. Og dette er jo med stor sannsynlighet siste gangen jeg får en lignende oppfordring. Vi som med litt margin har passert 50, står ikke akkurat høyest på ønskelista til de fleste arbeidsgivere.

Økningen i visninger på et døgn er ikke akkurat en kvalifikasjon

Bare en gang tidligere har jeg søkt på en jobb. Den fikk jeg forøvrig ikke. Tilfeldighetene har rådet, og jeg har gått inn i jobber som det var vanskelig å få folk til akkurat der og da. Kvalifisert har jeg omtrent aldri vært, for kvalifikasjoner har jeg omtrent ikke. Jeg kan ingenting. Til gjengjeld kan jeg ingenting om alt, unntatt håndverk. Snekring og rørlegging står for meg som et større mysterium enn hjernekirurgi...
Jeg har altså med andre ord aldri vært kvalifisert for de jobbene jeg har hatt. Likevel har jeg stort sett kommet ned på beina. I forsvaret kom en tidligere kollega fra et annet tjenestested innom, spurte etter meg, og fikk rede på hvor jeg var. Spontant utbrøt han at Arne kunne brukes til alt, - det blir ikke særlig bra, men det blir garantert ikke full skjæring.

VPG er brukbart med, men Jens er ikke med. Og han er på min alder! 

Og det er nok min sterkeste side, jeg får det til, selv om det ikke blir noe å rope hurra for. For jeg kan som sagt ingenting om nesten alt.

Alderen er altså ikke på min side. En overvekt av stillingene som nå er på arbeidsmarkedet, fantes ikke da jeg var 20 år. Og leser jeg stillingsannonser, aner jeg knapt hva arbeidsgiveren er ute etter. Kanskje vet de det ikke selv en gang?

For noen uker siden fikk jeg altså en mail fra en sjef for human resources i en våre utkantkommuner. Sjef for human resources er etter det jeg fikk rede på, det samme som personalsjef. Vedkommende er en bekjent fra tidligere. Vi har vel begge glemt hverandre, men via sosiale medier var vi igjen oppmerksomme på hverandres eksistens.

Denne kommunen drev, som mange andre kommuner nå gjør, med en utredning om kommunereformen. Et lyst hode hadde da kommet opp med en idé om at de kanskje skulle hatt en kommunikasjonsrådgiver. Og det ble bestemt at de skulle starte å lete etter en sådan. Dyktige og erfarne kommunikasjonsrådgivere er imidlertid dyre, de passerer lett rådmenn og ordførere i lønnsnivå. Så de startet i egne rekker å lete, men uten å finne noen kandidat. Så utlyser de stillingen, og sjefen for human resources kontakter meg med oppfordring om å søke.

Barack er kongen på dette området.

Naturligvis takker jeg pent for dette, men jeg vet jo ikke engang hva en kommunikasjonsrådgiver gjør. Og som eneste sådanne i denne lille kommunen, hva i all verden skulle jeg begynt med på første arbeidsdag? Ringt First House kanskje? Men der hadde vel taksametret begynt å gå tvert, og de kommunale budsjettoverskridelsene blitt formidable.

Bakgrunnen for tilbudet jeg fikk, var mitt digitale avtrykk. Jeg nærmer meg 70 tusen lesere på bloggen, på Google+ har jeg over 600 tusen profilvisninger. Jeg når ikke helt opp mot Barack Obama, som er den med høyest score på digitalt avtrykk i verden, men jeg har nesten 600 ganger flere på Google+ enn Jens Stoltenberg. Og jeg har 6 ganger flere enn firmaet VPG som jeg har betalt et par hundrelapper for å få profilere på Google+.


Det blir nok bortimot skomaker bli ved din lest for min del. Selvinnsikten er muligens blitt for negativt ladet. Jeg begynner å bli helt overbevist om at jeg ikke kan noe. Blir som da en venn av meg, med innblikk i ansettelsesprosesser i hovedstaden, på 90-tallet fortalte meg at gudbrandsdølene i jobbintervju gav uttrykk for at de ikke kunne noe, mens de fra hovedstaden gav uttrykk for å kunne alt. Men den gangen var beskjedenhet fortsatt en dyd, og gudbrandsdølene ble ofte foretrukket. Nå er imidlertid beskjedenhet blitt noe oppskrytt.

Så dere som har meg arbeid, og mine kollegaer, må nok slite med meg en stund til.