Tanker fra en tilbakestående, hodeskadet og feit landssviker.

Det har ikke vært mange innlegg her i den senere tid. Jeg skrev om at jeg ikke gledet meg til jul, og at jeg nesten hadde kjørt på en ung dame. Samt om at jeg ikke forsto alle fremmedord og at jeg ønsker meg snø til jul. Helt vanlige innlegg som ikke berører noen i særlig grad. Ingen spissede innlegg som skaper entusiasme og debatt.

Nå har det overhodet ingen sammenheng med at jeg er travelt opptatt med juleforberedelser. For det er jeg bestemt ikke. Derimot har jeg fått et innblikk i hvordan voksne folk bruker ren mobbing i sin argumentasjon mot mine synspunkter. Og jeg vet en del unge leser mine innlegg, og de ser der hvordan voksne omtaler hverandre, voksne de faktisk kjenner. Mobbing og trakassering får en legitimitet det i mine øyne ikke bør ha. Av hensyn til andre har jeg noen ganger fjernet kommentarer.

Godt kledd landssviker, men tilbakestående, "hugguskadd" og feit (doddelthake) 

Blant mine venner er min mening i mindretall på en rekke områder. Motorisert ferdsel i utmark, pelsdyrhold, rovdyrenes plass i naturen, klimaspørsmålet, forvaltning av utmarka, innvandring, livssyn, jordbrukspolitikk, utenrikspolitikk, fordelingspolitikk, EU-spørsmålet, forsvarspolitikk, familiepolitikk, ja til og med i kjønnsrollespørsmål er jeg i mindretall blant mine venner. Det vil si; jeg er ikke helt sikker på at jeg er i mindretall. Det er bare det at de som er enige med meg ikke vil utsette seg for den regelrette trakasseringen de risikerer ved å være enig med meg. Kanskje de også er så kloke at de ikke vil trigge motstanderne til å gi de yngre et kurs i nettmobbing.

Jeg prøver å avstå fra å tillegge mine meningsmotstandere egenskaper og karakteristikker de ikke har. Om de er uenige med meg er ikke det det samme som at de er hodeskadde (eller hugguskadd som de som er mest uenig med meg hevder at jeg er) eller tilbakestående, eller egoistiske, eller mongoloide, eller forædere, eller homofile, eller avvikere. De må for meg gjerne være alt dette, men det vedkommer ikke saken som blir debattert. Og om jeg skulle være for eksempel homofil, blir jeg ikke heterofil om mine motstandere bruker homo som skjellsord mot meg. Ikke blir jeg leget av en eventuell hodeskade om jeg skulle bli karakterisert som hugguskadd. Og ikke forandrer jeg mening av å bli betegnet som landsviker.

For mening har jeg forandret mer enn de fleste. Jeg har vært på stortinget for å argumentere for å beholde en vei jeg i dag ønsker å legge ned. Jeg har selv syklet i områder der det i dag er forbudt å sykle, og da forbudet ble innført vært kraftig i mot, mens jeg i dag er helt enig i forbudet. Islam sto for meg som noe vederstyggelig for noen år siden, mens jeg i dag har mange muslimske venner. I EU-spørsmål og spørsmål om norsk suverenitet er jeg nå av en ganske annen oppfatning enn for 20 år siden. Osv,osv.. Men i ingen av disse spørsmålen har jeg endret standpunkt etter å ha blitt karakterisert som noe jeg ikke er, eller noe som er brukt som skjellsord. Modning, kunnskap og argumenter presentert med saklighet over tid er det som har overbevist meg om at jeg tok feil.

Egentlig er det rart at disse som beskriver meg så negativt eller feil, og som tydelig har fordommer mot slike som meg, i det hele tatt vil være venner med meg. Er jeg kanskje bare et middel på veien mot deres egentlige mål:

Å demonstrere for den yngre generasjon hvordan de skal mobbe en de er uenig med.

For det er overfor meg utelukkende voksne som mobber.