Ikke sånn å forstå at skikjøring og skiløping i desember er noe jeg har bedrevet mye av de senere årene. Men det er for meg en viktig del av livskvaliteten å ha muligheten. Har jeg muligheten kan jeg ta en og annen liten tur, jeg kan vedlikeholde skiutstyret, få teknikken inn i en stadig mer rusten kropp og se frem mot de større opplevelsene senere på vinteren.
Nå blir det bare trist.
Til og med de som syns det er fint og lettvint med bar mark, de som priser hver dag uten snømåking, de som i sin egoisme håper klimaendringene er reelle og at Norge blir et varmere land, vil ha litt vinter. Slik at det blir hvit jul om ikke annet.
Nå ser det ut som på dette bildet når jeg går ut døra. Her jeg står sto jeg for 50 år siden og tok på meg skiene. Fra november til over påske kjørte jeg på ski ned til skolebussen. 500 m nedoverbakke som i 1964 var bratte, men som ble flatere ettersom årene gikk og skiferdigheten ble bedre. Det tok meg under ett minutt å kjøre ned, men jeg måtte beregne fem minutter i tilfelle jeg skulle falle. Og jeg gikk opp igjen på ettermiddagen og la grunnlaget for en viss kondisjon.
25 m utenfor døra laget jeg et hopp som jeg brukte etter skoletid, men der jeg også kunne hoppe når jeg passerte om morgenen dersom forholdene lå til rette for det.
Dette hoppet som er en medvirkende årsak til at min litt yngre søster ikke er like glad i gå på ski som meg. En novemberkveld i 1966 laget jeg nemlig hoppet for første gang det året, preparerte med å sidetråkke, hoppet i mørket og lurte min søster utfor uten å fortelle at det var et hopp midtveis i bakken.
Et par år senere fikk jeg miniski til jul og tok min første salto på ski, også i denne bakken. I romjula, eller mellomjula som vi sier på disse kanter, var det masse nysnø og helt ufarlig å ikke fullføre den forlengs saltoen. Og etter utallige forsøk klarte jeg å fullføre og stå flere meter før rotasjonen tok meg videre til en bråstopp på trynet.
Nå er det bare trist å se ned bakken og minnes.
Her borte kunne jeg i november 1965 ta mitt livs første christianiasving, og et par år senere min første telemarksving.
Disse småtingene ga meg uvurderlige mestringsopplevelser. Mestring som kunne overføres videre i livet, ikke bare i fysiske ferdigheter, men også til mestring av matematikk, språk og andre mer teoretiske utfordringer. En mestringsfølelse jeg ikke er i nærheten av å føle her jeg sitter og skriver samtidig med at jeg følger med sporten på fjernsynet, nyheter via nettaviser, og de sosiale nettverkene Twitter og Facebook.
Hadde jeg vært skikkelig strukturert kunne jeg gått ut og trent. Trent kondisjon, trent basisferdigheter som balanse og bevegelighet for å forberede kroppen på det som forhåpentligvis vil komme også denne vinteren. Slik det ser ut nå når jeg er ute og trekker frisk luft, virker det imidlertid helt meningsløst å gjøre det.
Så jeg ønsker meg snø til jul. Jeg ønsker meg snø slik at jeg må brøyte klokka halv sju for å komme meg på jobb. Jeg ønsker meg snø slik at Dovrefjell blir stengt og jeg ikke kommer meg på jobb. Og når jeg kommer tilbake ønsker jeg å måtte parkere bilen før jeg kommer helt frem, gå i nysnø til over knærne til garasjen, og starte traktoren for å brøyte. Søppelstativ og postkasser håper jeg snør ned slik at jeg må bruke en time på å måke dem frem. Og når alt dette er gjort, vil jeg bygge hopp. Og sidetråkke bakken slik at den tåler tunge landinger.
Men den ultimate julegaven er totalt urealistisk:
Tenk om jeg igjen hadde klart å lure ski på min søster, og i tillegg fått sendt henne intetanende utenfor hoppbakken i mørket.
Da ville jeg garantert vært vaksinert mot vinterdepresjon for resten av livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar