Antagelig er jeg fornøyd med for lite.

I uken som gikk har jeg gått tre skiturer. En tur gikk jeg i godt selskap, to turer gikk jeg alene. Ikke til forkleinelse av de jeg går sammen med, det være seg venner, elever, slekt eller andre, de beste turene er de jeg går helt alene. På den ene turen denne uka, var ei rype det eneste levende vesenet jeg så. Og på ene turen visste ingen hvor jeg var eller hva jeg drev med.

Når jeg går alene, har jeg ingen begrensninger. Jeg går så fort eller sakte jeg vil, så langt eller kort det faller meg inn, tar pause akkurat når jeg har lyst til det og velger rute uten å ta hensyn til andre. Og jeg har god anledning til å tenke.

Akkurat denne uka har jeg tenkt på hvor bra jeg har det, hvor lite jeg har gjort for å ha det så bra og hvor ufortjent det egentlig er ettersom jeg bare har surfet meg gjennom livet.

Etter de fleste kriterier som legges til grunn når lykke og livskvalitet skal vurderes i dette landet, scorer jeg litt under middels. Hverken familiesituasjon, økonomi, karriere, sosial status eller materiell status når helt opp til det som er gjennomsnittet. Ikke har jeg barn eller barnebarn slik storparten av mine jevnaldrende har, jeg tjener ifølge statestikken dårligere enn gjennomsnittet, karrieren har jeg aldri startet på osv.

Allikevel er jeg brukbart fornøyd. Hovedsaklig fordi jeg har sluttet å sammenligne meg så mye med andre. Og absolutt ikke sammenligner meg med alle dem som etter kriteriene har det mye bedre.

Når jeg går slik i ensomhet, blir jeg uendelig takknemlig. Jeg tenker på alle dem som strever med livene sine, jeg tenker enda mer på dem som lever i angst for livet. Hvorfor har jeg vært så heldig? Og hvorfor er det så mange som ikke forstår at de har vært, og fortsatt er, heldige?

Hvor kommer alt dette hatet fra? Mens jeg gikk på ski omkom folk på havet. Folk som var på flukt fra krig og fattigdom. Antagelig var det færre lykkejegere blant dem enn blant norske utvandrere til Amerika. Antagelig var det også færre opportunister enn da nordlendinger strømmet til hovedstaden.

Nå i går ble Nepal rammet av jordskjelv. Da ble hver og en nordmann gjennom et lite vedtak 5 kr fattigere fordi regjeringen bevilget 30 millioner til hjelpearbeidet. Og de misfornøyde trår til i kommentarfeltene. 

Eksemplene på folks inhumanitet, dumhet, egoisme, hat og rasisme som jeg har lagt ved her, er av de mer moderate. 

Det hjalp betraktelig på tonen i kommentarfeltet til VG da avisen konfronterte de som hadde ytret seg. En del reagerte imidlertid på at de ble motsagt eller stillet til ansvar for sine uttalelser. Men ytringsfriheten som disse verdsetter så høyt, innebærer vel ikke at alle ytringer skal få stå uimotsagt?

Alle dere som er så misfornøyde, redde og hatefulle; - Ta dere en tur ut alene, uten musikk eller radio på øret. Tenk nøye gjennom om du egentlig har det så forferdelig at du må hate og være redd for alt som kan senke din egen velferd og lykke bittelitte grann.

-Vi har ikke tid til å gå ut slik du gjør, protesterer du kanskje. Vel, hva om du bruker litt av tiden du bruker på å spre grums på internett?

Ikke alle er fornøyd med så lite som meg. Og de vil ikke dele hverken med meg eller dem som har mye mindre enn meg å være fornøyd med.

Faktum er at jeg har veldig mye å være fornøyd med. Og ingenting å hate eller være redd for.

En takk til dere som i respekt for det vakre, ikke ødela skisporet mitt.

Sist mandag gikk jeg en liten topptur til Fokstuguhøe etter arbeidstid. På vei hjem over Dovrefjell stoppet jeg ved Fokstugu, og tok de vel så 600 høydemetrene til toppen. Jeg tenkte da at dette var siste turen i det området for i år, det var mange barflekker og sløsjføre storparten av turen. Gleden var derfor stor da jeg i dag tidlig kikket til venstre da jeg passerte Fokstugu og så mitt eget flotte spor i snøen fra fire dager tidligere. Så flott var det at jeg stoppet og fotograferte sporet. Spor etter fine carvingsvinger i sløsj er en nytelse å beundre. Særlig når det er dine egne spor.

Her har jeg altså kommet i god fart ned skavlen i bakgrunnen, rundet barflekken midt i bildet, og i stedet for å ta en bremsesladd, har jeg tatt tre fine carvingsvinger. Svinger som var en nytelse da de ble tatt, og en tilfredsstillelse å beundre etterpå. 

I dag lå de altså der fortsatt. Ingen hadde tråkket dem i stykker oppover, og ingen hadde krysset dem, og derved ødelagt dem, på tur nedover.

Sporet er overhodet ikke spektakulært annet enn for meg. Men for meg ga det glede selv i dag, fire dager etter at jeg la det. Såpass at jeg stoppet og fotograferte det. Og jeg fikk straks lyst til å gjenta turen på mandag ettersom det er meldt godt vær den dagen.

Tusen takk til dere som har gått der uten å ødelegge sporet mitt!

Hvordan få i seg nok væske

Å opprettholde væskebalansen under fysisk aktivitet er viktig, men ikke alltid like lett å gjennomføre. Det kan begrenses av hva du har tilgang til og rett og slett av hvorvidt du makter å innta væsken. Ideelt sett burde man antagelig drikke en av disse dedikerte sportsdrikkene, men det er lett å bli lei dette søte klinet. Av mine beste opplevelser med væsketilgang er da jeg under styrkeprøven mellom Trondheim og Oslo på sykkel, fikk en pils på Rudshøgda. Og da jeg under samme sykkelritt et annet år fikk Coca Cola på Tangen sør for Hamar. Næringsinnholdet i begge drikker er tvilsomt, men psykisk hjalp de meg frem mot målet i Oslo.

Nå deltar jeg ikke lenger i slike arrangementer. Men av og til går jeg lengre turer i et for meg høyt tempo. Og da må gammel kunnskap om væskeinntak tas frem.

I rundt 20 år har jeg brukt Camelback, en plastpose med rør og bitemunnstykke. Kjøpte min første i Canada, siden har det blitt flere. Større, mindre, vinterisolerte osv. Nå går jeg for versjonen på 2 liter med neoprenisolert slange. Skal jeg på skikkelig lang tur, tar jeg med to slike blærer.

Og stort sett fylles de med sportsdrikk. Og stort sett blir jeg lei sportsdrikk etter litt over en liter.

Dessuten blir jeg så andpusten når jeg skal ta en sup. Selv om jeg klarer å suge samtidig med at jeg puster gjennom nesen, puster jeg som en blåsebelg og må senke tempoet noen sekunder etter væskeinntaket. Dette er ikke ønskelig da jeg ubevisst unngår ubehaget med å drikke, og dermed ikke får i meg nok.

Bris og Camelback, løsningen på ett av mine utfordringer

Nå er det mulig at det er bare meg av de som bruker sånt utstyr som har så dårlig kondisjon.

Men jeg har funnet løsningen for min egen del. Jeg fyller drikkeblæren med Farris Bris. Gjerne med den utgaven som har en liten smakstilsetning.

Kullsyreinnholdet gjør at det blir trykk i posen, og når jeg biter i munnstykket spyles væske inn i munnen med akkurat passe trykk. Jeg vet ikke hvilket trykk disse posene tåler, men jeg vil tro at overtrykk går ut via ventilen i bitemunnstykket. Ihvertfall gjorde det det da jeg en gang prøvde cola i posen. Da skummet det jevnt og trutt med søtt skum ut av slangen.

Mens Bris ser ut til å ha akkurat rette innholdet av kullsyre. Og trykket vedvarer nesten til posen er tom.

Dessuten er smaken frisk, og drikken til og med egnet til å skylle ned gel og sportsbarer.

Når kondisjonen er dårlig, må man bruke de triks man kan.

En litt morsom avrunding: En dame ble skremt av camelbacken min som hang til tørk hos meg. Hun trodde jeg var så kinky at dette utstyret var noe som ble brukt til tarmskylling...

#jegharopplevd jeg også

Tittelen er den emneknaggen som denne uka innimellom har vært mest populær på Twitter i Norge. Selv #aplm har ikke kunnet konkurere, Arbeiderpartiets landsmøte er uinteressant for Twitter-brukerne i forhold til historiene under #jegharopplevd.

Twitter er på en måte litt mer elitistisk enn Facebook. Her er det meningsbærere fra kunst og kultur, politikk, næringsliv og rene synsere som på 140 tegn forteller hva de står for. Eller henviser til en kronikk eller et blogginnlegg som de er enige eller uenige i.

#jegharopplevd kom i kjølvannet av Trygdekontoret og programmets bruk av navnet til Kari Jacquesson i en satire om emnet krenkelser.

Mange tusen slike twittermeldinger har det kommet. På torsdag kveld kom det 250 i timen, nå har det roet seg litt til 10-20 i timen. Omtrent 9 av 10 meldinger er selvopplevde historier der kvinner forteller om seksuelle krenkinger og trakasseringer. Så er det noen menn som støtter disse og som skjemmes over å være mann. Så er det noen, det må sies mest menn, som opplever dette som litt overdrevet. Sistnevnte gruppe får passet sitt påskrevet, og det blir brukt uttrykk jeg ikke trodde feministene tok i sin munn eller tastet inn på tastaturet. 

For det er mange feminister i denne twitterstormen. Og hersketeknikkene fra denne gruppen har jeg beskrevet mange ganger. Og risikerer å bli utsatt for nå.

Heldigvis er det og noen kvinner som syns en del av dette er tatt helt ut av sine proporsjoner. At som eksempel et svar på en forespørsel i en butikk blir rettet mot mannen, kvalifiserer ikke til seksuell krenkelse.

For saken er at #jegharopplevd jeg også. Og at jeg har opplevd snakker ikke menn om på samme måte som kvinner. I tenårene er det faktisk slikt som menn skryter av og ljuger på seg. Noe som gjør at det er et stort tabu som mann å snakke om dette hvis mannen bruker samme retorikk som kvinnene.

Men før jeg forteller om det jeg har opplevd, må jeg tilstå at jeg en gang har krenket en kvinne seksuellt.

5.juni i 1975 hadde jeg vært oppe i historie muntlig til examen artium. Med litt flaks hadde jeg oppnådd toppkarakter, og jeg var vel litt høy på meg selv da jeg senere møtte på henne som hadde Oppdals fineste rumpe i tillegg til at hun på alle andre måter var fremragende. Og hyggelig som hun var spurte hun meg om hvordan det hadde gått på eksamen. Vi snakket sammen en stund, vi var gode venner, men da vi skiltes klappet jeg henne på rumpa. Og jeg angret øyeblikkelig. Og har angret siden. Og har innimellom gremtes over denne handlingen begått i et lykkelig øyeblikk mens kroppen i tillegg var på sitt mest testosteronsprengte. For det var unødvendig og dumt. Og jeg har aldri bedt om unnskyldning. Når det er sagt, så har nok jeg tenkt adskillig mer på dette enn hun har. Og jeg snakker fortsatt hyggelig med denne damen når jeg treffer henne nå 40 år etterpå.  

Nå er jeg dessuten blitt såpass trygg på meg selv at jeg skal snakke med henne om det.

Men jeg har altså angret.

Og hun har ikke tvitret om hendelsen. Hun er heller ikke på Twitter, om hun hadde vært der tror jeg ikke hun hadde hivd seg på hylekoret.

For bare et fåtall av meldingene på twitter beskriver alvorlige forhold i mine øyne. Storparten er dårlig utførte forsøk på å vise interesse. Omtrent som da vi var guttunger og dynket jentene vi var forelsket i, i snøen. Eller skjøt på dem med sprettert. Eller lugget dem. 

Og tenker vi litt etter, liker vi all interesse. Selv om det ikke er gjensidig. Jeg som heteroseksuell for eksempel, blir smigret av oppmerksomhet også fra homoseksuelle menn. Dette er det imidlertid tabu å innrømme.

Noen få deler noe positivt, HURRA!

Så til listen over hendelser jeg hadde tatt ille opp om jeg var kvinne og sutrefeminist og blitt utsatt for  tilsvarende.

#jegharopplevd å sitte og høre damer fortelle om hvor stor pikk negre har, og hvor mye bedre det er.

#jegharopplevd å sovne på fest og våkne av at ei dame driver og åpner buksa mi.

#jegharopplevd å bli tafset på av damer som jeg ikke ønsket skulle tafse på meg.

#jegharopplevd å få kjeft for at jeg ikke ville tafse på ei dame

#jegharopplevd at ei dame løftet skjørtet, brettet trusa til side og viste frem alt når hun satt ved siden av meg på pub.

#jegharopplevd å få høre at jeg er pen, stygg, veltrent, feit, liten, tjukk, at jeg har fin rumpe, at jeg har hengerumpe, at jeg har mannepupper osv, osv. 

#jegharopplevd å bli kysset av fulle damer uten selv å ville det.

#jegharopplevd å bli kløpet i rumpa og klemt på ballene

#jegharopplevd som 50-åring å bli bedt hjem alene til en 18 åring med klare mål om å forføre meg.

#jegharopplevd at damer setter seg på fanget mitt og det er umulig å bli kvitt dem

#jegharopplevd at damer etter å fått seg silikonpupper skal ha meg til å inspisere dem, ta på dem og legge hodet mitt mellom dem.

#jegharopplevd å bli kalt mye stygt, horebukk er av de penere

#jegharopplevd mye annet rart og presumptivt krenkende også.

For menn er noe av dette slikt som de skryter av. Særlig i tenårene er det et populært tema. Noen vil nok hevde at jeg skryter med lista over, og det må de gjerne tro. De fleste hendelsene ville jeg forøvrig enkelt kunne skaffe vitner på, da de fleste er skjedd i det offentlige rom og innen en relativt begrenset krets. 

Det er tabu for en mann å føle seg krenket av slikt. Og jeg gjorde heller ikke det før tidligere denne uka da twitter eksploderte. 

Nå er jeg dobbeltkrenket. 

For det første er jeg krenket over at så mange kvinner ser på meg som en potensiell overgriper.

For det andre føler jeg meg krenket av dere kvinner som utsatte meg for ovennevnte.

Men det har gått over igjen. I bunn og grunn syns jeg bare det har bidratt til å styrke selvfølelsen.

Slik bør storparten av dere jenter som skriver om det dere har opplevd tenke også.

Så kunne vi heller konsentrert oss om å bekjempe de mer alvorlige tilfellene av seksuelle overgrep.

Sånn det er nå, er jeg enda dårligere til å gi komplementer enn hva jeg har vært. Rett og slett i frykt for at den som mottar komplementet tar det ille opp og skriver om hendelsen med emneknaggen #jegharopplevd.

Jeg sitter igjen og er nysgjerrig på en sak til slutt. 

Hvilke krenkelser hadde jeg måttet motta om jeg hadde vært pen, høy, mørk og rik?

Høstens kommunevalg; akkurat nå ser det ut til at jeg kommer til å stemme Fremskrittspartiet

Også ved dette valget har jeg tenkt å beskrive mine kvaler ved valg av parti som fortjener min stemme. Men før jeg begynner å vurdere kommunevalg, fylkestingsvalg, lokalpolitikere og lokale saker, må jeg bare få luftet situasjonen som den er i dag.

Og da ligger Frp an til å få min stemme.

Kravet er imidlertid at de må fortsette å levere. Jeg var veldig kritisk til Frp da jeg skrev min  vurdering før forrige stortingsvalg. Samtidig som jeg innrømmet at det var litt jåleri som gjorde at jeg ikke ville bli assosiert med partiet.
Nå har de regjert sammen med Høyre etter det, og støttet av det de selv kaller to tullepartier, har de levert god underholdning for en som står på sidelinjen slik som jeg gjør.

Og jeg har lov til å kjøre Segway om jeg skulle falle for fristelsen til å kjøpe.

Leverer Fremskrittspartiet varene, blir denne logoen tatovert på min høyre rumpeball

Frp viser en enestående evne til å snu nederlag til seier. Det har stormet mye rundt justisminister Anders Anundsen, men han er meget fornøyd med å fått til en innstramming i forbindelse med forliket regjeringen gjorde med støttepartiene i asylbarnsaken.

Men de må altså fortsatt levere om de skal få min stemme.

Asylbarna som har rett på ny vurdering må få denne raskt, ikke la det drøye ut slik som i saken med tolkene i Afghanistan.

Og de må levere i forhold til resten av avtalen. For meg er det særlig viktig at Anundsen statuerer eksempel i forhold asylsøkere som har fått opphold, men som på grunn av endringer i situasjonen i landet de kommer fra ikke lenger har noe beskyttelsesbehov. Denne delen av avtalen krever jeg at de overoppfyller for at jeg skal gi dem min stemme.

Det kan de gjøre ved å ikke lenger la Mazyar Keshvari ha lovlig opphold i Norge. Han bør gå foran som et godt eksempel og returnere til hjemlandet Iran. Ja, jeg vet at det i avtalen er satt en tidsfrist på 5 år, men hvorfor ikke overoppfylle? Og Mazyar hadde bare vært her i 2 år da beskyttelsesbehovet han hadde, opphørte.
I likhet med andre iranere som fikk innvilget asyl på 1980-tallet, har han sikkert vært i Iran på ferie og besøk. Og du reiser ikke til et land der du har beskyttelsesbehov på ferie. Dessuten var nok ikke engang Mazyar så uskikkelig som barn at regimet i dag har noe nag til ham. Og Iran-Irak-Krigen som han flyktet fra sluttet jo i 1988.

Reiser han frivillig tilbake, skal jeg stemme Frp. Da er blir vi kvitt en kriminell innvandrer i samme slengen. For han truet jo med å skyte NRK-profilen Ingunn Solheim, og er som sådan helt på høyde med Mulla Krekar som truet Erna Solberg.

Reiser han ikke frivillig, kan Anundsen sende ham ut ved hjelp av politiet. Tvangsreturnere ham tilbake dit han kom fra. Mazyar er jo en voksen ressurssterk mann, og noe humanitært grunnlag kan det umulig være i en sånn sak. Så få ham ut Anders!

Gjør Anders Anundsen dette, skal jeg ikke bare stemme Frp, jeg skal melde meg inn og delta i valgkampen. Og jeg skal tatovere logoen til Frp på høyre rumpeball slik at den vises når jeg går i tangatruse, speedo eller Borat-drakt.

Og jeg tror Siv Jensen vil bli like glad som meg over å bli kvitt denne karen. Da kan hun lettere konsentrere seg om å være partileder og finansminister.

Kanskje kan Mazyar ta med seg Carl I, Christian og Per i samme slengen?

Hva hever Kari og sutrefemininstene over Allah?

Kari Jaquesson kom inn i mitt liv for omtrent 20 år siden via frokost-tv. Hun var eksotisk, sprek og så blid at hun var vakker bare av den grunn. Til og med jeg ble litt blidere om morgenen, riktignok ikke så blid at jeg kunne karakteriseres som vakker, og jeg kunne til og med bli motivert til å utøve litt fysisk aktivitet.

Ei som taper seg ved nærmere bekjentskap

Nå oppfatter jeg henne som en selvopptatt, selvhøytidlig og sur middelaldrende megge. Og har fått selskap av et knippe andre av samme kaliber, inkludert en del forvirrede menn.

Det er ikke lenge siden den tragiske terroraksjonen mot det franske satirebladet Charlie Hebdo. Mange har fortsatt profilbilder med teksten Je suis Charlie under sitt portrett, og ytringsfriheten forsvares i hytt og pine. Krenkelser skal godtas, ja til og med hylles. Å krenke har nærmest blitt en prisverdig handling. Allah, Jesus, Gud og hvermann skal krenkes på det groveste bare for å gjort det.

Men ikke pirk borti selverklærte feminister som Kari Jaquesson.

Fra Trygdekontoret sin pornosatire

Selv kan hun på riksdekkende fjernsyn fortelle Jørgen Foss at han har gjemt sitt egentlige jeg i et berg av fett. Jørgen Foss som er leder i Landsforeningen for overvektige og som arbeider mot diskrimineringen av overvektige. En diskriminering som er adskillig tydeligere enn kvinnediskrimineringen Kari jobber mot. Og med en stemme som er adskillig svakere enn den hæren av velutdannede kvinner i fremtredende samfunnsposisjoner fremfører på vegne av feminismen.

Thomas Seltzer, eller Happy Tom for oss rockeinteresserte, er en av våre fremste satirikere. Han har pirket borti svakere grupper enn kvinnene i sitt program Trygdekontoret. Folk med nedsatt funksjonsevne har fått smake satiren uten store overskrifter og protester.

Men ikke pirk på Kari Jaquesson. Hun fremmer seg selv i tights samtidig som hun prøver å være en gallionsfigur i kampen mot kroppsfokuset i samfunnet. Ned i vekt, kom i form, ta et intensivkurs med Kari Jaquesson.

Min uærbødige påstand er at Kari Jaquesson har bidratt til kroppshysteri og derav følgende skade på særlig unge jenters selvfølelse. Og hun har med sine uttalelser som den til Jørgen Foss, såret andre mennesker mye mer enn Thomas Seltzer sin satire med enkelte andre stigmatiserte grupper.

Jeg liker ikke deg lenger Kari!

Jeg er fortsatt ikke særlig blid, men storparten gir blaffen

Denne dagen da vi minnes at vi ble okkupert av Tyskland for 75 år siden, er det mye jeg kunne reflektert over. Men jeg har ikke lyst.

Jeg kunne også skrevet om avtalen som ble inngått i går og som gjør at Brenda, og flere med henne, kan få saken sin gjenopptatt. Men jeg har ikke lyst.

Hellas er snart konkurs, og jeg kunne fulgt opp nidskriftet mitt mot Hellas fra i fjor.

Men jeg har ikke lyst.

Uinteressant ifølge kassadamen.

Kassadamen på Samvirkelaget, eller Mega som det heter nå, kommenterte forsiden på VG med at det snart må bli slutt på å snakke om 2.verdenskrig. Den uttalelsen medvirker til at jeg ikke har lyst til å kommentere noe alvorlig i det hele tatt.

Da jeg skrev om problemer med påsketrafikken på Oppdal, fikk jeg kjapt 2000 lesere. Det engasjerte folk, og spredde seg raskt.
Et par dager senere, skrev jeg om Sakkeus, noe bortimot en andakt, og fikk 150 lesere. Knapt interesse med andre ord.

Selv om den debatten er i ferd med å stilne, var det noen dager stort engasjement rundt Skavlan sitt intervju med Jimmie Åkesson. Selv så jeg ikke programmet før i går kveld. Av ren nysgjerrighet så jeg da programmet på nettet og som ventet var det ikke mye å bli opprørt av. Intervjuet med Åkesson var like platt og uskyldig som intervjuet med kona til Petter Stordalen.
Begge var syke, men svensken var ihvertfall i ferd med å bli friskmeldt. Fredrik Skavlan er bare en koseprater, og hans forsøk på å få svensken til å fortelle hva han egentlig står for, var bare mislykket. De som opprøres over dette er for unge, eller glemsomme, til å huske Kjell Arnljot Wiig. Han hadde korsfestet Åkesson, og Sandberg hadde ikke turt å sutre over korsfestelsen i frykt for at det neste gang kunne være hans tur.
Litt festlig er det imidlertid at en som i det ene øyebliket krever at folk med psykiske problemer skal komme seg på jobb, i neste øyeblikk sutrer når en meningsfelle får noen kritiske blikk på seg under sykeperioden. Ingen er bedre på offerrolle enn Per Sandberg

Det gjør ingenting om vi kaster mat, bare den er billig, tenker mange.

At en som har viet seg til å slåss mot matsløsing ikke blir kommentert i det hele tatt etterpå, er bare nok et tegn på at folk stort sett gir blaffen. At vi i Norge kjøper 1,8 ganger så mye mat som vi spiser, er i mine øyne alvorlig. Og etter å ha stått i kø på Oppdal i påsken, er jeg sikker på at akkurat i påsken, akkurat på Oppdal, er forholdstallet mye høyere. 1. og 2. påskedag var det kø ved søppelstativene på Oppdal. Men vi gir blaffen.

Selveste lorden fra Averøya

Avisa Opdalingen fikk humøret mitt til å dale enda flere hakk i går. Hele baksiden var viet en "lord" fra Averøya som jeg aldri hadde hørt om. En som hadde hytte, men bodde på hotell i sentrum fordi dette var mer praktisk når han skulle feste og gå på fylla. Som elsket nedoverski (grøss og gru, trodde aldri jeg skulle skrive elske og nedoverski), men hadde for dårlig kondis til bortoverski. Og hadde deltatt i Paradise Hotel, dette programmet folk under 40 og andre ignorante ser i stedet for Dagsrevyen.

Jeg har lenge visst at muslimer er hårsåre i forhold til religionen sin, at elbil-eierer er hårsåre i forhold til bilen sin, og at folk som stemmer Frp er hårsåre i forhold til kritiske blikk på egne meninger.

Men det er ikke bedre at alle andre gir totalt blaffen!

Husker du Sakkeus? Burde kanskje vi nordmenn lære av ham?

Jeg blir neppe regnet blant de mest religiøse, men dere tar kanskje feil? Jeg har tidligere tatt oppgjør med blasfemi og sekularisering, og det siste ser jeg som et tydelig tegn på at vår sivilisasjon går mot slutten som den ledende i verden.

Nå går det mot slutten av påsken, og på sosiale medier har påskens budskap vært omtrent fraværende.  Noen få har takket Jesus, men de har passet på å fortelle at de ikke bryr seg om det han gjorde. De er takknemlige for noen fridager.

Noen har takket Fremskrittspartiet for tidenes påske. De verdsetter økte taxfrikvoter, segway, lavere omregistreringsavgift på leketøy og fritak for årsavgift på campingvogner så høyt at dette skal sørge for tidenes påske.

Jeg er ikke teologisk skolert, og påsken er kanskje ikke tiden for å tenke på Sakkeus. For dere som har glemt, eller aldri lært det, så var Sakkeus han som klatret opp i morbærtreet for å se Jesus bedre. Og som da Jesus ba ham komme ned, innledet en samtale med Jesus. En samtale som førte til at Sakkeus ga bort halvparten av sin rikdom og betalte tilbake til folk han hadde tatt penger fra.

Sakkeus var liten av vekst, men rik. Han var toller og hadde beriket seg på andre. Derfor hadde han mistet mye aktelse, han var rik og venneløs. Og ulykkelig.

Er ikke vi nordmenn litt i samme situasjon? Vi er små, rike og med synkende anseelse i verden rundt oss. Vi har aldri sutret så mye som vi gjør nå selv om vi aldri har hatt det bedre materiellt sett.

Noen grep må vi snart ta.

La oss kanskje som en start lære litt av Sakkeus

E æ så inni *%$##*?&## forbainna!

Alle som kjenner meg litt som person, eller som har fulgt nøye med på bloggen, vet at påsken er en tung tid for meg. Jeg blir sur, forbannet, ja faktisk krakilsk i forholdet til påskegjester. Stakkars påskegjester som faktisk bare bruker masse penger på Oppdal og holder oss som bor her i live.

Allikevel må det gå an å ha litt respekt for oss!

Og vi oppdalinger trenger ikke krype ydmykt omkring for å blidgjøre alle rasshølene som besøker oss!

Det verste for meg er å handle det lille jeg trenger av dagligvarer. Da blir jeg opprørt i en grad som i en eller annen fremtidig påske kommer til å påføre meg hjerteinnfarkt.

Det er beskrevet her tidligere, som foreksempel påsken 2014 da jeg drømte om å være største rasshølet, men jeg må bare få ut litt galle i år også.

VPG tilgis glatt dette

Jeg skulle i dag handle litt nødvendig til påske. Jeg startet med det jeg grudde meg til, nemlig å besøke min favorittbutikk VPG,  jeg skrev om denne flotte butikken da jeg før påske var litt skuffet over at hadde lagt ut spaden min på salg. Der var imidlertid alt like hyggelig som vanlig, servicen upåklagelig som vanlig, og jeg fikk fikset en detalj på skiene mine og kjøpte meg en ryggsekk.

Så skulle jeg på Coop Mega. Huff og huff, her ble det skuff på skuff. Og jeg som normalt har for lavt blodtrykk, fikk så høyt blodtrykk at jeg nesten fikk problemer med synet.

Ikke mye jeg trenger, og de grønne skoene er naturligvis ikke mine

Det startet da jeg hentet trillekorga. Normalt handler jeg så lite at jeg ikke trenger trillekorg, men i dag hadde jeg ryggsekken fra VPG fortsatt under armen ettersom jeg hadde parkert lagt unna for å slippe til late, funksjonshemmede hytteoppdalinger på de beste parikeringsplassene, og dessuten så jeg straks at kassakøen var lang.
Et yngre par hentet trillekorg samtidig med meg.
Mannen sa til sin kone/kjæreste/elskerinne/venninne/søster at han bare gikk og stillte seg i køen. Jeg gikk inn og hentet en sixpack med øl, 2 liter melk og 2 tørkeruller. Deretter gikk jeg bort til kassakøen der tidligere nevnte byfis/rasshøl/##"*#%*@ svettlabb sto lenger fremme uten noe å betale. Foreløbig. For omtrent akkurat i rett tid kom hans feite panoramaræv av ei dame med stappfull handlekorg.

Underveis i handelen rakk jeg å registrere at Coop Mega har falt meg i ryggen også.

De har plutselig fastelavnsboller til salgs til påske!

Disse bollene, som i min barndom bare var til salgs et par uker i året, er nå til salgs allerede i januar, og forsyne meg er de ikke fortsatt i salg. Hva skal jeg glede meg til nå? Tidligere har jeg gledet meg til disse bollene slik jeg har gledet meg til jordbærene i juli. Slik vi før gledet oss til clementiner før jul, og laget sang om at det var kommet en båt med bananer. Nå er det i vår overflod ingenting å glede seg til lenger.

Og så alle som går med handlevogn og som trange åpninger mellom reolene setter handlevogna på tvers. Og som på hjørnet møter kjente med handlevogn slik at de sperrer både for rett frem og til venstre. Og par som går sakte to i bredden, med hvert sitt akterspeil stort som ei låvedør.

Vel ferdig gikk jeg en litt annen vei ut og de 500 metrene bort til bilen. Da kom jeg i hælene på en elektrisk rullestol som måtte kjøre i gata fordi fortauet var opptatt av en Porsche Panamera. Tenke seg, parkere en bil oppå fortauet akkurat på gatehjørnet! Selv om bilen koster 2 millioner kroner, hvorav en altfor liten del er avgifter, er vel ikke rasshølsertifikat inkludert? Det er mulig, såvidt, at vedkommende bileier har ytt en over normalen stor innsats for seg selv og landet, kanskje har vedkommende til og med betalt mer skatt enn de fleste, men hvor er det blitt av et snev av dannelse og oppførsel?

Slik parkerer ignorante, egoistiske rasshøl

Det som imidlertid opprører meg aller mest er at jeg selv er i ferd med å overse slike ting. Jeg stiller meg saktmodig i kø, står tålmodig bak overdimensjonerte romper, går høflig tilside når jeg møter familier på linje, kikker beundrende på dyre biler og smyger meg usynlig gjennom livet uten å gjøre noen fortred og uten å ta kampen opp mot disse egoistiske, udannede, uoppdragne og totalt uspiselige rasshølene. Kanskje jeg blir som storparten av dere? Passiv og overbærende til det selvutslettende.

Det må jeg bare unngå, god påske!