Antagelig er jeg fornøyd med for lite.

I uken som gikk har jeg gått tre skiturer. En tur gikk jeg i godt selskap, to turer gikk jeg alene. Ikke til forkleinelse av de jeg går sammen med, det være seg venner, elever, slekt eller andre, de beste turene er de jeg går helt alene. På den ene turen denne uka, var ei rype det eneste levende vesenet jeg så. Og på ene turen visste ingen hvor jeg var eller hva jeg drev med.

Når jeg går alene, har jeg ingen begrensninger. Jeg går så fort eller sakte jeg vil, så langt eller kort det faller meg inn, tar pause akkurat når jeg har lyst til det og velger rute uten å ta hensyn til andre. Og jeg har god anledning til å tenke.

Akkurat denne uka har jeg tenkt på hvor bra jeg har det, hvor lite jeg har gjort for å ha det så bra og hvor ufortjent det egentlig er ettersom jeg bare har surfet meg gjennom livet.

Etter de fleste kriterier som legges til grunn når lykke og livskvalitet skal vurderes i dette landet, scorer jeg litt under middels. Hverken familiesituasjon, økonomi, karriere, sosial status eller materiell status når helt opp til det som er gjennomsnittet. Ikke har jeg barn eller barnebarn slik storparten av mine jevnaldrende har, jeg tjener ifølge statestikken dårligere enn gjennomsnittet, karrieren har jeg aldri startet på osv.

Allikevel er jeg brukbart fornøyd. Hovedsaklig fordi jeg har sluttet å sammenligne meg så mye med andre. Og absolutt ikke sammenligner meg med alle dem som etter kriteriene har det mye bedre.

Når jeg går slik i ensomhet, blir jeg uendelig takknemlig. Jeg tenker på alle dem som strever med livene sine, jeg tenker enda mer på dem som lever i angst for livet. Hvorfor har jeg vært så heldig? Og hvorfor er det så mange som ikke forstår at de har vært, og fortsatt er, heldige?

Hvor kommer alt dette hatet fra? Mens jeg gikk på ski omkom folk på havet. Folk som var på flukt fra krig og fattigdom. Antagelig var det færre lykkejegere blant dem enn blant norske utvandrere til Amerika. Antagelig var det også færre opportunister enn da nordlendinger strømmet til hovedstaden.

Nå i går ble Nepal rammet av jordskjelv. Da ble hver og en nordmann gjennom et lite vedtak 5 kr fattigere fordi regjeringen bevilget 30 millioner til hjelpearbeidet. Og de misfornøyde trår til i kommentarfeltene. 

Eksemplene på folks inhumanitet, dumhet, egoisme, hat og rasisme som jeg har lagt ved her, er av de mer moderate. 

Det hjalp betraktelig på tonen i kommentarfeltet til VG da avisen konfronterte de som hadde ytret seg. En del reagerte imidlertid på at de ble motsagt eller stillet til ansvar for sine uttalelser. Men ytringsfriheten som disse verdsetter så høyt, innebærer vel ikke at alle ytringer skal få stå uimotsagt?

Alle dere som er så misfornøyde, redde og hatefulle; - Ta dere en tur ut alene, uten musikk eller radio på øret. Tenk nøye gjennom om du egentlig har det så forferdelig at du må hate og være redd for alt som kan senke din egen velferd og lykke bittelitte grann.

-Vi har ikke tid til å gå ut slik du gjør, protesterer du kanskje. Vel, hva om du bruker litt av tiden du bruker på å spre grums på internett?

Ikke alle er fornøyd med så lite som meg. Og de vil ikke dele hverken med meg eller dem som har mye mindre enn meg å være fornøyd med.

Faktum er at jeg har veldig mye å være fornøyd med. Og ingenting å hate eller være redd for.