Tiden, går den eller kommer den? Og leger tiden alle sår?

De fleste som har levd en stund vet at tiden går fort, og den går fortere og fortere jo eldre du blir. Dessuten kommer den fortere enn før også. I barndommen var det alltid, selv lille juleaften, lenge til jul. Nå er det plutselig jul, plutselig er ferien over, plutselig er det kveld og plutselig er regninga forfalt.

Men når jeg tenker tilbake har det skjedd utrolig mye på den tida jeg har levd. Ikke minst er mye av det jeg husker godt blitt borte. F.eks skolene. Jeg begynnte på skolen i New Westminister, Canada i 1963. Da jeg i 1995 ville se igjen min første skole var den borte. Byttet ut med et blått Ikea-varehus.

Så reiste jeg til Norge og begynnte i 1.klasse på Fagerhaug. På samme skolen som min far gikk på sju år. Den ble lagt ned året etter.

For på Oppdal ble det bygget ny og flott skole i sentrum av bygda. Og 2.klassingen begynnte der i august 1965. Seks tidvis lykkelige og lærerike år gikk jeg der. Men nå er den borte. For gammeldags og derfor jevnet med jorden for å bli erstattet av en flunkende ny og moderne skole. Den varte altså bare i 40 år. Selv varer jeg heldigvis lenger.

Reunion!

For etter barneskolen flyttet jeg 50 meter til Oppdal Ungdomsskole. Semtralskole for hele bygda, vi var 92 elever på trinnet. Som avholdt gjenforeningstreff i helgen. 41 av oss fant veien dit, både folk som fortsatt bor i bygda, men også folk fra Sarpsborg i sør, via Oslo til nabobygdene Tynset og Rennebu og helt opp til Kolvereid, for å mimre og ha det artig sammen. Og det overgikk alle forventninger. Her ble det mimret, mye fra ungdomsskoletiden, men også fra barneskolen, fra videregående og fra livet forøvrig. Anbefaler alle å prøve å få til lignende. For du verden så godt vi som var der har tålt tidens tann.

Bildene viser at jeg heller ikke er upåvirket av tidens tann, men jeg er i hvertfall ikke kassert enda

Tror ikke denne karen var en mobber, men gjorde lite for at alle sklle inkluderes

Ved siden av mye moro og artige minner, var det også tid til refleksjon og ettertanke. Alle jeg snakket med var enige om at vi på mange måter var verre enn dagens ungdom. Kåk( hjemmealenefest) var et begrep, og selv om det stort sett var alkohol som var rusmidlet var rusen sentral. Mange hadde ulovligheter på samvittigheten, og det var et tøft miljø som få voksne hadde innsyn i. Mindre enn tilfellet er i dag.

Mest til ettertanke var det likevel at mange hadde dårlig samvittighet for hvordan vi behandlet andre. Det fantes også for 40 år siden elever som ble mobbet, og nesten verre, elever som ble holdt utenfor. Og samvittigheten for de fleste av oss gikk ikke så mye på at vi hadde mobbet, men på at vi ikke hadde gjort noe for å inkludere alle. Derfor vet jeg at mange er med meg når jeg her gjør et fattig forsøk på å si unnskyld til dere som ikke følte dere ble inkludert.

Unnskyld, selv om det er 40 år for sent og uopprettelig.

Arbeiderpartiet

Det er på tide for meg å tenke i gjennom Arbeiderpartiet og dele mine tanker omkring partiet med mine lesere. Jeg har stemt Arbeiderpartiet, både ved stortingsvalg og ved kommunevalg. Og jeg har blitt forespurt om å stå på lista ved kommunevalg.
Dessuten har jeg vært fagorganisert i LO. I hele seks måneder. Der jeg gjorde kometkarriere, ble fylkesleder i et av fagforbundene og forespurt om å begynne sentralt i fagbevegelsen. Det eneste sted jeg i livet har gjort karriere. Og de som var med i prosessen spøker fortsatt innimellom om at jeg kunne overtatt etter Gerd Liv Valla den gangen hun ble vraket.
Nå tror jeg ikke jeg kommer til å stemme Arbeiderpartiet. I alle fall hvis det ikke skulle komme avgjørende nytt på landsmøtet, noe jeg tviler sterkt på at det gjør.
Mine betraktninger rundt partiene er forøvrig i sin helhet basert på hvordan jeg oppfatter dem for øyeblikket. Og burde av partiene sees som en pekepinn på hva enkelte velgere oppfatter.

Viktig før, og en visjon. På tide å finne nye kanskje?

Historien til Arbeiderpartiet er historien om Norge fra slutten på det 19. århundre. Opprettet i 1887 med bare fire punkter på programmet, splittelsen fra kommunistene 1920-årene, opprettelsen av LO og det faglig-politiske samarbeidet dem i mellom, regjeringsmakt fra 1935, Gerhardsen sin periode fra 1945 til 1963 osv, osv. Alle vesentlige fremskritt for folk flest de siste 120 år har vært initiert av Arbeiderpartiet. En del av dem ville kommet uansett, men det ville tatt lenger tid. Vi må huske at da Arbeiderpartiet ble stiftet var ikke alminnelig stemmerett innført, ikke engang for menn, og de to andre partiene var i beste fall lunkne til at husmenn og arbeidsfolk skulle få stemmerett. Med dette som bakteppe er det ingen grunn for noen av oss til å stemme noe annet enn Ap.

Men partiet har etter mitt syn problemer med å tilpasse seg en ny tid. Det er lite visjoner å spore i partiprogrammet, og gjennomføringsevnen har heller ikke vært overbevisende de siste åtte årene. Med SV og Sp sammen med seg i regjering blir det hele veldig pragmatisk. Jeg ser i hvert fall fortsatt at sporene etter kraftsosialisme ligger bak politikken. Arbeid for alle er jobb nr.1. På meg virker det som at de ofrer innlandet for å satse der rikdommen kommer lettest til oss, på kysten. At vår oljebaserte økonomi bringer problemer i fremtiden, og gjør at vi må kjøpe oss avlat i internasjonale avtaler som Kyoto-avtalen, bekymrer dem lite. I hvert fall utad. Og nå skal de konsekvensutrede oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Klart det vil gi et løft for norsk økonomi på kort sikt. Og få liv i en landsdel som tross alt klarer seg rimelig bra fra før.

Når valget likevel ser ut til å være tapt, hvorfor ikke ta sjansen på å være visjonær?

Noen tror ikke på det, heller ikke alle vitenskapsmenn, men mange av oss tror på undersøkelser som viser at om vi skal ha håp om å bremse den globale oppvarmingen må 2/3 av de til nå kjente forekomstene av fossilt brensel få ligge i fred. Mange sentrale politikere i Arbeiderpartiet tror også på dette. Men de nærmer seg problemet på en annen måte enn jeg tenker. De vil skynde seg å utvinne oljen før prisfallet kommer. Så kan andre land som ikke har økonomi og teknologi tilgjengelig stå for innsparingen. Oljefondet vårt er tildels investert i selskaper basert på oljeteknologi. Hvordan går det med aksjeverdien når etterspørselen etter olje blir mindre? Jeg vet ikke stort om aksjemarkedet, men vil vel tro den stuper.

Men slik tenker ikke politikerne i Arbeiderpartiet. Og knapt noen andre. For dem eksisterer verden i 4-årsperioder. Massene skal bedras i 4 år, og så lokkes på nytt.

Visjonær politiker som ikke tenkte i 4-års perioder. Som delvis lot olja ligge. Som brukte oljerikdommen til offentlige goder. Men gjorde den store feilen også norske politikere er i ferd med å gjøre; glemme livsviktige næringer som jordbruk og forskning. 

Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet nå være litt visjonære? Tenke litt store tanker. La oljeforekomster i vår del av sokkelen ligge urørt i påvente av mer kunnskap. Bruke oljeformuen vår til å forske i alternative energikilder. Selv om det ikke gir inntekt de nærmeste 10 år. For en trenger ikke være Einstein for å skjønne at dette vil lønne seg i fremtiden. Ha en visjon om virkelig å legge grunnlag for en "månelanding" om noen år. Rett og slett fordi vi kan. Men nei, vi styrer fire år om gangen.

Fremtiden kommer uansett ikke før etter min tid. Så hvorfor bekymre seg? Jeg som ikke en gang har etterkommere. Det spør jeg meg selv om. Kanskje bra jeg ikke har etterkommere? Fordi jeg da ville stått hardere på og vært mer ekstrem i min argumentasjon for å berge levevilkårene for fremtidige generasjoner.

Men jeg klarer ikke å finne en god grunn til å stemme Arbeiderpartiet. Tiltross for historien.

Jo, forresten.Hadia Tajik. Som jeg vet alle partier ville tatt i mot med glede. Som uttaler seg med troverdighet på sine fagområder. På plettfri nynorsk, plettfri bokmål eller for den del plettfri engelsk når det trengs. Som er muslim og 2.generasjons innvandrer. Som jeg tror evner å tenke store tanker. Som er blid. Og som er på min urangerte topp 10 liste over damer. (I tillegg til Hadia består lista av en fjellklatrer, en toraderspiller, en norsk skuespiller og seks glamourmodeller. Det eneste disse har til felles er at de er over gjennomsnittet blide).

Men Arbeiderpartiet er en egen verden. Der toppene er bundet sammen av familieforhold og nære venneforhold. Der Hadia måtte gi tapt for den liberale og sure kona til sjefen i DNB. Og Trond Giske var antagelig redd for å bli passert i tronrekkefølgen.

For det er ikke plass til særlig krumspring i Arbeiderpartiet. Kanskje er de, som meg, fortsatt redd Haakon Lie?

Jeg vil på tur, men heldigvis klarer jeg meg selv i nærområdet.

Enkelte ganger blir jeg slått over hvor hverdagslig og stusslig livet mitt er i forhold enkelte andre sitt. Jeg jobber i periferien av reiselivsnæringen og får dermed litt innsikt i hvordan andre har det i forhold til å reise rundt å se på attraksjoner. De som er nærmere sentrum av næringen reiser nemlig på andres regning, sammen med mange andre peninger som ikke betaler selv, på besøk til andre peninger som har lagt opp et program for dem. På denne måten samler de grunnlag for å legge opp en kurs som skal styrke og utvikle næringen hjemme.

Eksempel på "pening-delegasjon".

Jeg kjenner best til reiselivet rundt Dovrefjell. Oppdal og Dovre kommuner er da sentrale, og jeg vet litt om hva området har å by på. 

Når delegasjoner med peninger har vært på besøk her, har jeg også ved enkelte anledninger hatt gleden av å være involvert som tilrettelegger. Felles for de fleste slike er at de er imponert over områdene våre. De har nok reist hjem med ideer om hvordan de kan styrke sitt eget produkt.

Ettersom jeg som tidligere nevnt har mitt arbeid helt iperiferien av denne viktige næringen, som på regjeringsnivå er utpekt som vekst- og satsningsnæring, møter jeg også den gjesten som har kommet hit på eget initiativ, for egne penger og på egen fritid. De er ikke alltid like imponert. Der det butter mest er på informasjon og tilrettelegging.

Her starter detaljplanleggingen min

Vi som reiser på fritiden for egne penger, hvordan legger vi opp dette? Vet ikke hvordan andre gjør det, men har en mistanke om at det ikke er så veldig forskjellig fra min teknikk. Først finner jeg ut hva jeg vil oppleve, det være seg sol, skiforhold, ville dyr, vakre kvinner, gammel historie, kunst eller aktiviteter. Deretter bestemmer jeg meg for hvor jeg skal reise for å finne akkurat det jeg er ute etter. Når destinasjon er bestemt må jeg finne veien dit. Altså om jeg skal gå, sykle, kjøre bil eller andre kommunikasjonsmidler, Først når destinasjon og reisemåte er funnet er tiden inne til å finne bosted. Og da er det beliggenhet, pris og standard som bestemmer. Og om det er ledig. Om jeg skal være med på organiserte aktiviteter på reisemålet, bestiller jeg også ofte disse før jeg bestiller bosted.

Så reiser man glad og forventningsfull avgårde. Første møtet med reisemålet er viktig, og det er ofte i resepsjonen på hotellet. Der har jeg opplevd alt mulig rart. Fra resepsjonister som ikke aner hva som befinner seg utenfor hotellets vegger til resepsjonister som kan det latinske navnet på den sjeldne planten du vil se i området. Som gir deg råd og rettledning som gjør det uvesentlig med tørt brød til frokost. Hjelper de deg ikke i resepsjonen på hotellet må du oppsøke turistkontoret eller aktivitetsselskapene. Fint er det da om du kan få det lille ekstra av opplysninger, og ikke bare få stukket ei brosjyre i hånden.

Her vil jeg opplyses, ikke bare få nøkkel

Denne måten å møte våre områder på syns jeg næringen har lite kunnskap om. Og delegasjonene med reiselivsfolk og andre peninger møter heller ikke andre steder på denne måten når de er ute å reiser. Både i Oppdal og på andre siden av fjellet er vi katastrofalt dårlig på næringssamarbeid og det å utvikle et totalprodukt. Aktørene kjemper på hver sin tue, og tror de alene er avgjørende for om gjesten skal komme. Samarbeidet  strander ofte på at den enkelte aktør har en formening om at andre aktører vil tjene mer på samarbeidet. Og ingen godtar at naboen tjener to kroner på samarbeid hvis de selv tjener bare ei krone. Dessuten er det skuffende lite fokus på å definere vår styrke og vårt produkt. 

Hvordan skal jeg komme meg opp på toppen?

Samarbeidsprosjekter blir jevnlig satt i gang. Når de er stablet på føttene og folk er ansatt går tiden med til å finansiere seg selv. De ansatte får rett og slett ikke jobbet med det de skal. Så blir i neste omgang de som har betalt skuffet og kritiske, krangelen er i gang, og nok en god tanke forble et luftslott. Slik som vi nylig opplevde på Oppdal, og tidligere har opplevd med mange slike.

Dette gikk på trynet, men det var ikke enestående. Om det kan være noen trøst

Jeg vet ikke hvordan vi skal komme videre. Men jeg tror det er bortkastede penger å sende bransjefolk i hopetall ut for å "lære" andre steder. Da ser de bare den polerte delen av produktet. Det må læres av å være vanlig turist. Gjerne i eget område. Selv har jeg vært med på moskustur med guide selv om få har gått flere turer enn akkurat meg i området der moskusen er. Jeg har også kjøpt privat-timer på ski selv om jeg har skilærersertifisering selv. Dette lærer jeg av, selv om jeg kunne ledet moskusturen og skiundervisningen minst like bra selv. Men da må vi være villig til å lære. Og den viljen er mangelvare i reiselivsnæringen.

Den kjenner best hvor skoen trykker som har den på.

Hvorfor leser folk mine innlegg?

Gud veier er uransakelige er vi som vokste opp før Norge ble sekulært blitt lært opp til å bruke som forklaring på alt som skjer i verden som er umulig å forstå utfra et kristent ståsted. Som at hvis det fantes en Gud; Hvorfor er det da så mye krig, nød og annen elendighet?

Denne mannen kunne nok klart å overbevise meg om Guds veier. Tiltross for at han tilhører Senterpartiet

 Internett har også uransakelige veier. Jeg har i et tidligere innlegg spunnet litt omkring hvordan internett har kartlagt mine interesser og behov. Og da slo jeg fast at de visste mye, men at de også innimellom tar litt feil. I dette innlegget vil jeg fundere litt over hvordan jeg får lesere på bloggen.

Ved siden av at jeg liker å skrive, og at jeg har mange oppsamlede tanker i hodet, var en av motivasjonene bak å skrive en blogg å studere litt på hvordan folk finner meg og bloggen min. Jeg tenkte først at det kanskje kunne være 10 til 20 av mine venner på sosiale medier som av ren høflighet ville innom å lese litt. Og at interessen ville avta raskt. Folk liker ikke lange statuser på Facebook, hvorfor skulle de gidde å lese mye lengre innlegg i en obskur blogg?

Vel, etter halvannen måned og mer enn seks tusen som har åpnet linken til bloggen, måtte jeg sjekke litt nærmere. På blogspot er det verktøy for dette. Jeg kan lese litt bak tallene. Se hvilke innlegg som har flest treff, hvilke trafikkilder som har ledet til bloggen, hvor leserne kommer fra i verden, hvilken tid på døgnet som har flest treff osv. Dessverre (for meg) kan jeg ikke se hvem som er innom. Så det er trygt å smuglese...

Som ventet var det flest treff fra Facebook i og med at det er der jeg først publiserer linken til nye innlegg. Det interessante der er å se når flest mennesker er aktive. For å få maks med treff bør jeg publisere kl 0645, kl 1630 og kl 2300. Da når jeg flest brukere. Så legger jeg merke til at jeg ikke får kommentarer på bloggen, men på Facebook. Er nok litt skumlere å kommentere direkte på bloggen, der er det ingen filtre slik som på FB der du kanskje bare publiserer for en vennegjeng. Tror mange. Faktum er at alle mine delinger av blogg deles med samtlige FB-brukere i verden.

Så følger Twitter og Google+. Sosiale medier jeg selv ikke er særlig aktiv på. Så jeg lar det ligge denne gangen.

Vil disse bråke med meg? Tenk dere godt om Spetsnaz!

Jeg forbauses storligen over alle leserne i Russland. Jeg kjenner knapt noen der. En fjern slektning er misjonær der, men tviler på at han leser noe særlig av mine skriverier. Så nærmere undersøkelser må til. Det viser seg at alle treff fra Russland kommer via en nettside jeg ikke kommer inn på. Uannsett hvor utrygg og villig til alt jeg gjør nettleseren min. Er det KGB? GRU? SPETSNAZ? Det ville jeg nok trodd i gamle dager da vi så slike ved alle hushjørner og begynnte å hviske når vi så en ambassadebil. Men nå tviler jeg på det. Var tross alt ferdig som vernepliktig for et år siden, og selv om jeg var klarert for hemmelige opplysninger har de hemmelighetene jeg visste om enten gått ut på dato og blitt nedgradert, eller gått i glemmeboken hos meg. Og jeg var en liten og uviktig brikke.

Vanlige nettsøk via Google og andre søkemotorer representerer ca 1/3 av treffene. Derfor er kanskje min nidblogg om Senterpartiet det innlegget med flest lesere hittil. Det sitter nok mange og googler Senterpartiet.

Tydeligvis populært søk

Mer overraskende er det at et innlegg om kroppslukt kommer som nummer to. Det viste seg at folk havnet på bloggen min ved å søke på ordet promp! Sitter det virkelig folk å søker på dette forsåvidt artige ordet? Tydeligvis, og når jeg tenker etter er det kanskje ikke så rart. Promp er et artig ord for alle yngre enn 10 og eldre enn 18 år. Fjortissene syns bare det er dumt. En gang jeg var litt nedfor sa jeg til en venninne at i dag var jeg så trist at jeg ikke ville smile en gang om hun sa promp. Da kvitterte hun med å foreslå våt promp. Den sto jeg ikke for, smilte og kunne ta nok en dag uten å begynne med

antidepressiva...

Vår fantastiske poet Jan Erik Vold var langt foran sin tid når han i diktsamlingen Kykelipi fra 1969 inkluderte dette diktet, kalt Pornodiktet :

piss bærsj promp

piss promp bærs

bærsj piss promp

bærsj promp piss

promp piss bærsj

promp bærsj piss

og ronke og pule

og kukk og fitte

og vaginakrampe 

Snakk om å være forut for sin tid! Ingen søkemotor motstår en sånn fristelse.

Hersketeknikk

Etterhvert har jeg opparbeidet meg en forholdsvis bred erfaring fra arbeidslivet. Hovedsaklig har jeg arbeidet med mennesker, i forsvaret, i reiselivet og i skoleverket. Hele tiden har jeg måttet forholde meg til at mennesker er forskjellige og at ulike bransjer har forskjellige måter å håndtere dette. Forsvaret har et stødig hierokratisk ledelsessystem der du alltid forholder deg til overordna og underordna. Du vet alltid hvem som kan bestemme hva du skal, og hvem du selv kan bestemme over. Et veldig greit system som fungerer. Dessuten var det i min tid der omtrent bare menn. De kvinnene vi møtte var sivilansatte og utenfor strukturen.

I reiseliv og skole har jeg møtt kvinnene. Og flate strukturer. Og stadige påstander om at folk utøver hersketeknikk. Et ord jeg aldri hadde hørt før på 90-tallet. Som ble dratt frem som kilden til alle konflikter mellom arbeidstakere, særlig konflikter mellom arbeidstakere av ulikt kjønn. At dette forekom er jeg ikke i tvil om, men at problemet er så stort som media og enkelte feminister hevder er jeg avvisende til.

Kanskje skal Erna "herske" over oss i neste periode, og det skal hun ha; Jeg har aldri registrert at hun har klaget over å ha vært utsatt for hersketeknikker.

De mest alvorlige tilfellene er seksuelt betonte overgrep av verbal og mer fysisk karakter. Disse er alvorlige og skal slåes ned på. Men hva er  egentlig et overtramp i denne sammenhengen? De mest ytterliggående tillater ikke en gang velmenende komplimenter før du møter påstander om hersketeknikk. Nettopp derfor tror jeg norske menn er verdens dårligste til å gi komplimenter. Dette reagerer utenlandske kvinner på i møte med norske menn. Vi er rett å slett oppdratt til å være 100% kjønnsnøytrale.

Denne damene er ekspert på hersketeknikker

Selv har jeg mange ganger opplevd at kvinner snakker til meg på en måte som om jeg hadde snakket slik til dem ville det blitt kategorisert som en hersketeknikk av seksuell karakter, og som jeg aldri kunne funnet på å gjøre. Men dette snakkes det nesten ikke om. Ikke plager det meg noe særlig å bli utsatt for det heller. Tvert om kan det stort sett styrke selvfølelsen.




Men jeg blir utsatt for hersketeknikker fra kvinners side som føles adskillig verre. Og noen eksempler syns jeg er på sin plass.

For en tid tilbake var jeg på et foredrag med polfareren Liv Arnesen. Dette foredraget var i kommunal regi og minst 3/4 av tilhørerne var nok kvinner. Foredragsholderen hadde mange stikk til oss menn, og det toppet seg da hun fortalte at den første journalisten hun møtte ved tilbakekomst til Norge etter turen til Sydpolen var en mann som spurte hvordan det føltes å være første kvinne som hadde utført en slik bragd. Det slo hun kategorisk fast var mannlig hersketeknikk. Tilfeldigvis kikket jeg meg akkurat da rundt i salen, og hva så jeg? Jo, at storparten av forsamlingen nikket samtykkende. Dette var kollektiv hersketeknikk på høyt, avansert nivå overfor oss fåtallige menn i salen.

Stakkars Liv Arnesen

Klar for møte

Ved et annet tilfelle var jeg på et møte med barnevernsansatte i Oppland. Dette møtet startet kl 0800 om morgenen, og når jeg skal ut å representere prøver jeg å vise meg fra min beste side. Derfor var jeg nydusjet, nybarbert og relativt presentabelt kledd da jeg ankom møtet der jeg var eneste mann blant 40 damer. Jeg ankom blant de siste, inngangen til møtelokalet var foran, og de eneste ledige stoler var bak i lokalet. Hadde jeg ikke opplevd det ville jeg aldri trodd det var mulig, og beskrivelsen verifiserer så mange stereotyper og fordommer at jeg nok blir beskyldt for å utøve hersketeknikk når jeg skriver om det. For her møtte jeg fiendtlige blikk, ikke ett smil eller nikk, masse lilla skjerf og ikke et snev av parfymelukt. Ikke en gang såpe, eller nyvasket luktet det. Unntatt av meg. Snakk om spissrotgang!



Ellers blir jeg utsatt for hersketeknikk hver gang jeg leser nyhetsoppdateringene på Facebook. Her legger damene ut påstander om hvor elendig dårlig vi menn blir når vi er syke. Til tross for at all statestikk forteller at sykefraværet blant kvinner er mye høyere enn blant menn.

Her legger damen ut bilder av sine drømmemenn. Og det er karer som Johnny Depp, Tom Cruise, Davis Beckham og George Clooney. Med kommentarer som sukk, slafs, hjerte og andre fantasifulle beskrivelser som definitivt får en kortvokst, lubben gammel mann til å skjønne at middagshøyden er passert, og at tiden som er igjen bør brukes på sutrende blogging om hvor fælt livet er.

Drømmemannen?

Han som innser at han ikke er drømmemannen

Her legges ut påstander om at menn liker litt overvektige damer. Fordi kjøtt er for menn, og bein er for hunder. Hvordan vet dere dette damer? For i samtaler menn imellom, og da er det ikke hersketeknikk, er det helt andre damer enn de bælfeite som blir snakket om når drømmedama skal beskrives.

Noen formfulle kvinner er vakre, men det er også mange slanke kvinner

Slike overgrep som nevnt ovenfor opplever dere ikke med menn. Jeg har for å provosere enkelte ganger lagt ut noe bilder og tekst på sosiale medier som nok kan oppfattes som kvinnediskriminerende. Men har sluttet med det fordi jeg har mistet min provoserende kraft.

Dere damer bruker flere hersketeknikker enn menn. Men meg klarer dere ikke å knekke.

Er jeg en FrPer?

I går var jeg innom en arbeidsplass jeg ikke har vært på siden før jeg begynnte å blogge. Der var det knyttet en viss spenning til hvordan min uhøytidlige vurdering av de politiske ville ende. Oppfatningen hos enkelte var at mitt valg av parti ville bli spart til siste innlegg i rekken. Derfor ble det viktig for meg å se litt nærmere på Fremskrittspartiet nå. For jeg ønsker ikke å bli mistenkt for å være FrPer. Og jeg har heller aldri gitt min stemme til dem.

Hvorfor ikke? Kanskje først og fremst fordi jeg er er jålete.

Mange råtne epler blir utmerket håndtert i FrP.

Partiprogrammet deres inneholder flere punkter jeg kan være enig i. Størst sans har jeg for et av punktene deres i bilpolitikken. De vil redusere de bilrelaterte avgiftene og vri dem over på forbruk. Med andre ord vil det da koste mindre å ha bil, men bli dyrere å bruke bil. Ettersom bompenger er fy fy for FrP er det da drivstoffprisene som må økes. Noe de færreste i grunnfjellet til FrP er enig i. Antagelig derfor partiet ikke flagger sitt synspunkt så voldsomt.

For hovedproblemet til FrP er grunnfjellet. Pluss noen løse kanoner som Bård Hoksrud og Per Sandberg. Grunnfjellet passer egentlig bedre i Demokratene. Partiet som ble dannet som et resultat av landsmøtet på Bolkesjø i 1994. Uten Carl I. Hagen ville nok mange forlatt partiet. Men Hagen var en dyktig politiker som visste hvilke knapper han skulle trykke på for å beholde grunnfjellet.

Dette grunnfjellet av misfornøyde nordmenn som er så viktig å få stemme til. Alle partier har en prototype på velgeren. SV har sine offentlig ansatte damer med brukbar utdannelse i lilla skjerf. SP har sin bonde, KrF har sine eldre, fromme, heklende og bibeltroe damer på Vestlandet. FrP har sin unge menn i rånebil, med caps og slitte joggesko som vil ha billig øl, tobakk, bensin og fastfood. Som er livredd om han ser en person med litt mørkere hud enn ham selv. Eller det voksne paret på dansefestival med campingvogna. Typiske nordmenn og typiske FrP-velgere.

Og jeg er altså så forfengelig at jeg ikke vil bli koblet til dem. Selv om jeg drikker øl og bruker tobakk, kjører altfor mye bil og spiser altfor mye fastfood. Og har campingvogn. Men du treffer meg ikke på dansefestival. Og jeg har innvandrervenner. Og er på en måte innvandrer selv.

Når jeg skal være seriøs savner jeg nytenkning i Frp. Nytenkning omkring sentrale punkter i politikken deres. Sentrale punkter som innvandringsdebatten blir i dag bare brukt til stemmesanking. Det blir lagt lite vekt på at innvandringen vil bli veldig lite redusert med FrP sin politikk. Den store forskjellen mellom Frp og de fleste andre partier er på hvordan de mener innvandrerne skal behandles. Og her kan jeg ikke godta FrP's holdninger. De er etter mitt syn inhumane. Med lukkede mottak og nærmest tvang om å ta til seg både gode og dårlige sider ved vår kultur. Dessuten kan jeg ikke stå inne for den voldsomme frykten for det ukjente som preger mange i FrP. For ikke å snakke om stignmatiseringen av marginaliserte grupper, det være seg alt fra somaliske muslimer og romfolk til samer. Alle disse skal støpes i samme form. Omtrent som Peer Gynt hos knappestøperen.

Ikke akkurat noen solstråle denne ellers flotte damen

Dessuten har Siv Jensen altfor dårlig humør. Og altfor negativt ordforråd. I hennes retorikk er det aldri nok å si uakseptabelt, det må minst være totalt uakseptabelt.

Hvor står FrP i utenrikspolitikken? Det har nesten ikke vært tema etter at Carl I. for 20 år siden gikk inn for at Norge skulle bli medlem av EU. Dette ble tonet kraftig ned etter landsmøtet på Bolkesjø i 1994. Nå er det, etter at handlingsregelen, som FrP er i mot, har gjort Norge formuende, mest FrP å være mot både EU, EØS og Schengen. Det skal de ha FrP, at de er flinke til å snu kappa etter vinden.

For ikke å snakke om klimapolitikken. Partiet tar avstand fra enhver tanke om at klimaendringene kan være menneskeskapte. Jeg håper partiet har rett. Men jeg er ikke villig til å ta sjansen på at så er tilfelle. Selv om jeg aldri vil få sikkert svar på dette, og derfor burde gitt blaffen. Men jeg er ikke skapt for å være så egoistisk.

At det i Norge er minst tro i Norden på menneskeskapte klimaendringer , er nok mye FrP's fortjeneste

Jeg stemmer ikke FrP. Har aldri gjort det og kommer neppe til å gjøre det. Men er glad for at de finns. For å samle opp en del grums de selv innerst inne ikke vil ha. De fungerer som en demning for mer ytterliggående ekstremisme. Oo jeg syns synd på partiledelsen som av og til må håndtere svært ubehagelige utspill og handlinger.

Jeg er ikke A4 selv, og vil det skal være rom for oss alle. Uavhengig av hudfarge, religion og andre kriterier som brukes for å sette folk i båser. Det er hovedårsaken til at jeg ikke stemmer FrP.

Men jeg er veldig glad vi har FrP i Norge. Bare de ikke blir for store.

Jeg har hatt det vondt i dag.

I dag har jeg hatt fri. Og det er bra. For jeg har hatt skikkelig vondt. Og jeg sliter fortsatt nå litt ut på ettermiddagen.

I går planla jeg en del ting jeg skulle gjøre. Jeg skulle skifte kontaktlinser. Betale regninger. Sørge for at bilen fikk en innvendig behandling som igjen kunne muliggjøre passasjerer. Og litt forskjellig smårusk. Heldigvis ingen ting som hastet på dagen. Ikke en gang regningene hadde forfall før i neste uke.

I stedet våknet jeg med smerter. Først klokka sju, så  halv ni, men først ytterligere en time senere stavret jeg meg på bena. Bladde litt i avisene, oppdaterte meg på Facebook og Twitter, men det var bare såvidt jeg kom meg gjennom dette. Det var vanskelig.

Tenkte som så at jeg får la denne dagen seile sin egen sjø. Det kommer forhåpentligvis flere og bedre dager. Dager da jeg får gjort alt. Både lystbetont og ikke lystbetonte arbeidsoppgaver gjøres unna i en fei. Og jeg tar en treningstur etterpå.

Henrik Ibsen

Men ikke i dag. Jeg har bare så altfor vondt.

Problemet mitt i dag har vært vondt i viljen.

I Brand av Ibsen sies disse ord:

Det er viljen som det gjelder, 
Viljen frigjør heller feller

I dag ble jeg felt av manglende vilje. Slik mange blir enkelte dager. Slik mange arbeidstakere og skoleelever blir innimellom. Slik mange i dag etterhvert utvikler en psykisk diagnose.

Ærlig talt vet jeg ikke hva som er medisinen. Så jeg skal ikke sette meg til doms over disse som sliter med dette hver dag. Og psykologer og psykiatere nok har hendene fulle med slike som meg. Som har det slik over lengre tid. Og vondt er det.

Men jeg har ikke vært nedstemt. Humøret har vært som normalt, det som enkelte kanskje vil kalle litt under middels godt i forhold til andre.

Og jeg vet at om det var noe jeg hadde måttet gjøre i dag, så hadde jeg klart det. Og antagelig hadde det vært nok til at smertene i viljen forsvant. Noe fornuftig å sysselsette seg med er nok derfor viktig medisin. Kanskje også at noen stiller krav. Mor sa jeg ikke skulle kjenne etter når som jeg guttunge klaget over ett eller annet. Og det hjelper.

Husk også Ibsens ord i tidligere nevnte Brand:

Var bare evnen det som skortet

jeg skulle veien for deg kortet.

På dødstrett rygg, med foten såret

jeg glad og lett deg skulle båret

Men hjelp er gavnløs for den mann

som ikke vil hva ei han kan.

Høyre og hvorfor jeg neppe gir min stemme til dem

Jeg har stemt Høyre ved flere anledninger. Men det er en stund siden. De som har lest mine tidligere innlegg om de politiske partier vet at jeg var tilhenger av Høyre under den såkalte Høyre-bølgen på 80-tallet. Hovedårsaken var at de var forsvarsvennlige og at høyrefolket var litt penere i tøyet.

Jeg har også for bare få år siden blitt spurt om å stille på Høyres liste ved kommunevalg. Og jeg sa nei. Men det er mulig jeg av enkelte kan oppfattes som konservativ. Selv kaller jeg det gammeldags. Og jeg liker tweed og andre tidløse tekstiler. Og engelske premiumbiler. Men jeg har med årene blitt skeptisk til Høyre.

Så gammeldags som denne mannen er hverken Høyre eller jeg, men Høyre har vært det.

Historisk sett ble partiet dannet i 1884 som en protest mot unions-oppløsningen med Sverige. De var også mot alminnelig stemmerett for menn, noe som betyr at en fattiglem som meg ikke hadde hatt stemmerett om Høyre hadde fått viljen sin. Ingen kvinner skulle ha stemmerett, og dermed hadde heller ikke likestillingen vært på dagens nivå om Høyre hadde fått bestemme. De har vært imot alle reformer i arbeidslivet slik som sykepengeordning, organisasjonsfrihet og oppsigelsesvern.

Dagens program er naturligvis ikke slik, men de er fortsatt motstander av en del rettigheter i arbeidslivet. Selv om de nå farer stille i dørene er det fortsatt stor enighet i Høyre om at nidlertidige ansettelser er å foretrekke. Da står Høyre etter mitt syn frem som først og fremst arbeidsgivernes parti.

Prorammet Høyre går til valg på er kjedelig. Det er sentrumsorientert, og en del av de gamle fanesakene som å oppheve fradraget for fagforeningskontigent har de gått bort fra. De bruker, i likhet med de fleste partier, FrP som skremsel. Ikke skjønner jeg hvordan de skal kunne inngå regjeringssamarbeid.

Norges beste hode?

Men du verden for noen politikere Høyre har fostret. Også i nyere tid. Kåre Willoch er etter min mening kanskje Norges mest klartenkte mann. Kristin Clemet, som selv om hun gjorde mye rart som minister for skole og utdanning, leder i dag vår ledende tankesmie. Civita. Per Kristian Foss som har gitt homoseksuelle et annet ansikt enn det promiskøse vi ofte har blitt presentert. Og mange flere.

Her foregår den konservative tenkingen i Norge. Og de tenker godt, slev om jeg ofte er uenig med dem.

Og Erna. Som er en typisk pragmatiker slik jeg oppfatter henne. Derfor orienterer partiet seg mot regjeringsmakt ved å tone ned de typiske fanesakene og heller profilere seg mot sentrum. Og det igjen gjør at jeg totalt sett ikke helt klarer å stole på Høyre.

Og jeg stemmer ikke på noe jeg ikke stoler på.