Arbeiderpartiet

Det er på tide for meg å tenke i gjennom Arbeiderpartiet og dele mine tanker omkring partiet med mine lesere. Jeg har stemt Arbeiderpartiet, både ved stortingsvalg og ved kommunevalg. Og jeg har blitt forespurt om å stå på lista ved kommunevalg.
Dessuten har jeg vært fagorganisert i LO. I hele seks måneder. Der jeg gjorde kometkarriere, ble fylkesleder i et av fagforbundene og forespurt om å begynne sentralt i fagbevegelsen. Det eneste sted jeg i livet har gjort karriere. Og de som var med i prosessen spøker fortsatt innimellom om at jeg kunne overtatt etter Gerd Liv Valla den gangen hun ble vraket.
Nå tror jeg ikke jeg kommer til å stemme Arbeiderpartiet. I alle fall hvis det ikke skulle komme avgjørende nytt på landsmøtet, noe jeg tviler sterkt på at det gjør.
Mine betraktninger rundt partiene er forøvrig i sin helhet basert på hvordan jeg oppfatter dem for øyeblikket. Og burde av partiene sees som en pekepinn på hva enkelte velgere oppfatter.

Viktig før, og en visjon. På tide å finne nye kanskje?

Historien til Arbeiderpartiet er historien om Norge fra slutten på det 19. århundre. Opprettet i 1887 med bare fire punkter på programmet, splittelsen fra kommunistene 1920-årene, opprettelsen av LO og det faglig-politiske samarbeidet dem i mellom, regjeringsmakt fra 1935, Gerhardsen sin periode fra 1945 til 1963 osv, osv. Alle vesentlige fremskritt for folk flest de siste 120 år har vært initiert av Arbeiderpartiet. En del av dem ville kommet uansett, men det ville tatt lenger tid. Vi må huske at da Arbeiderpartiet ble stiftet var ikke alminnelig stemmerett innført, ikke engang for menn, og de to andre partiene var i beste fall lunkne til at husmenn og arbeidsfolk skulle få stemmerett. Med dette som bakteppe er det ingen grunn for noen av oss til å stemme noe annet enn Ap.

Men partiet har etter mitt syn problemer med å tilpasse seg en ny tid. Det er lite visjoner å spore i partiprogrammet, og gjennomføringsevnen har heller ikke vært overbevisende de siste åtte årene. Med SV og Sp sammen med seg i regjering blir det hele veldig pragmatisk. Jeg ser i hvert fall fortsatt at sporene etter kraftsosialisme ligger bak politikken. Arbeid for alle er jobb nr.1. På meg virker det som at de ofrer innlandet for å satse der rikdommen kommer lettest til oss, på kysten. At vår oljebaserte økonomi bringer problemer i fremtiden, og gjør at vi må kjøpe oss avlat i internasjonale avtaler som Kyoto-avtalen, bekymrer dem lite. I hvert fall utad. Og nå skal de konsekvensutrede oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Klart det vil gi et løft for norsk økonomi på kort sikt. Og få liv i en landsdel som tross alt klarer seg rimelig bra fra før.

Når valget likevel ser ut til å være tapt, hvorfor ikke ta sjansen på å være visjonær?

Noen tror ikke på det, heller ikke alle vitenskapsmenn, men mange av oss tror på undersøkelser som viser at om vi skal ha håp om å bremse den globale oppvarmingen må 2/3 av de til nå kjente forekomstene av fossilt brensel få ligge i fred. Mange sentrale politikere i Arbeiderpartiet tror også på dette. Men de nærmer seg problemet på en annen måte enn jeg tenker. De vil skynde seg å utvinne oljen før prisfallet kommer. Så kan andre land som ikke har økonomi og teknologi tilgjengelig stå for innsparingen. Oljefondet vårt er tildels investert i selskaper basert på oljeteknologi. Hvordan går det med aksjeverdien når etterspørselen etter olje blir mindre? Jeg vet ikke stort om aksjemarkedet, men vil vel tro den stuper.

Men slik tenker ikke politikerne i Arbeiderpartiet. Og knapt noen andre. For dem eksisterer verden i 4-årsperioder. Massene skal bedras i 4 år, og så lokkes på nytt.

Visjonær politiker som ikke tenkte i 4-års perioder. Som delvis lot olja ligge. Som brukte oljerikdommen til offentlige goder. Men gjorde den store feilen også norske politikere er i ferd med å gjøre; glemme livsviktige næringer som jordbruk og forskning. 

Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet nå være litt visjonære? Tenke litt store tanker. La oljeforekomster i vår del av sokkelen ligge urørt i påvente av mer kunnskap. Bruke oljeformuen vår til å forske i alternative energikilder. Selv om det ikke gir inntekt de nærmeste 10 år. For en trenger ikke være Einstein for å skjønne at dette vil lønne seg i fremtiden. Ha en visjon om virkelig å legge grunnlag for en "månelanding" om noen år. Rett og slett fordi vi kan. Men nei, vi styrer fire år om gangen.

Fremtiden kommer uansett ikke før etter min tid. Så hvorfor bekymre seg? Jeg som ikke en gang har etterkommere. Det spør jeg meg selv om. Kanskje bra jeg ikke har etterkommere? Fordi jeg da ville stått hardere på og vært mer ekstrem i min argumentasjon for å berge levevilkårene for fremtidige generasjoner.

Men jeg klarer ikke å finne en god grunn til å stemme Arbeiderpartiet. Tiltross for historien.

Jo, forresten.Hadia Tajik. Som jeg vet alle partier ville tatt i mot med glede. Som uttaler seg med troverdighet på sine fagområder. På plettfri nynorsk, plettfri bokmål eller for den del plettfri engelsk når det trengs. Som er muslim og 2.generasjons innvandrer. Som jeg tror evner å tenke store tanker. Som er blid. Og som er på min urangerte topp 10 liste over damer. (I tillegg til Hadia består lista av en fjellklatrer, en toraderspiller, en norsk skuespiller og seks glamourmodeller. Det eneste disse har til felles er at de er over gjennomsnittet blide).

Men Arbeiderpartiet er en egen verden. Der toppene er bundet sammen av familieforhold og nære venneforhold. Der Hadia måtte gi tapt for den liberale og sure kona til sjefen i DNB. Og Trond Giske var antagelig redd for å bli passert i tronrekkefølgen.

For det er ikke plass til særlig krumspring i Arbeiderpartiet. Kanskje er de, som meg, fortsatt redd Haakon Lie?