Jeg har hatt det vondt i dag.

I dag har jeg hatt fri. Og det er bra. For jeg har hatt skikkelig vondt. Og jeg sliter fortsatt nå litt ut på ettermiddagen.

I går planla jeg en del ting jeg skulle gjøre. Jeg skulle skifte kontaktlinser. Betale regninger. Sørge for at bilen fikk en innvendig behandling som igjen kunne muliggjøre passasjerer. Og litt forskjellig smårusk. Heldigvis ingen ting som hastet på dagen. Ikke en gang regningene hadde forfall før i neste uke.

I stedet våknet jeg med smerter. Først klokka sju, så  halv ni, men først ytterligere en time senere stavret jeg meg på bena. Bladde litt i avisene, oppdaterte meg på Facebook og Twitter, men det var bare såvidt jeg kom meg gjennom dette. Det var vanskelig.

Tenkte som så at jeg får la denne dagen seile sin egen sjø. Det kommer forhåpentligvis flere og bedre dager. Dager da jeg får gjort alt. Både lystbetont og ikke lystbetonte arbeidsoppgaver gjøres unna i en fei. Og jeg tar en treningstur etterpå.

Henrik Ibsen

Men ikke i dag. Jeg har bare så altfor vondt.

Problemet mitt i dag har vært vondt i viljen.

I Brand av Ibsen sies disse ord:

Det er viljen som det gjelder, 
Viljen frigjør heller feller

I dag ble jeg felt av manglende vilje. Slik mange blir enkelte dager. Slik mange arbeidstakere og skoleelever blir innimellom. Slik mange i dag etterhvert utvikler en psykisk diagnose.

Ærlig talt vet jeg ikke hva som er medisinen. Så jeg skal ikke sette meg til doms over disse som sliter med dette hver dag. Og psykologer og psykiatere nok har hendene fulle med slike som meg. Som har det slik over lengre tid. Og vondt er det.

Men jeg har ikke vært nedstemt. Humøret har vært som normalt, det som enkelte kanskje vil kalle litt under middels godt i forhold til andre.

Og jeg vet at om det var noe jeg hadde måttet gjøre i dag, så hadde jeg klart det. Og antagelig hadde det vært nok til at smertene i viljen forsvant. Noe fornuftig å sysselsette seg med er nok derfor viktig medisin. Kanskje også at noen stiller krav. Mor sa jeg ikke skulle kjenne etter når som jeg guttunge klaget over ett eller annet. Og det hjelper.

Husk også Ibsens ord i tidligere nevnte Brand:

Var bare evnen det som skortet

jeg skulle veien for deg kortet.

På dødstrett rygg, med foten såret

jeg glad og lett deg skulle båret

Men hjelp er gavnløs for den mann

som ikke vil hva ei han kan.