Tiden, går den eller kommer den? Og leger tiden alle sår?

De fleste som har levd en stund vet at tiden går fort, og den går fortere og fortere jo eldre du blir. Dessuten kommer den fortere enn før også. I barndommen var det alltid, selv lille juleaften, lenge til jul. Nå er det plutselig jul, plutselig er ferien over, plutselig er det kveld og plutselig er regninga forfalt.

Men når jeg tenker tilbake har det skjedd utrolig mye på den tida jeg har levd. Ikke minst er mye av det jeg husker godt blitt borte. F.eks skolene. Jeg begynnte på skolen i New Westminister, Canada i 1963. Da jeg i 1995 ville se igjen min første skole var den borte. Byttet ut med et blått Ikea-varehus.

Så reiste jeg til Norge og begynnte i 1.klasse på Fagerhaug. På samme skolen som min far gikk på sju år. Den ble lagt ned året etter.

For på Oppdal ble det bygget ny og flott skole i sentrum av bygda. Og 2.klassingen begynnte der i august 1965. Seks tidvis lykkelige og lærerike år gikk jeg der. Men nå er den borte. For gammeldags og derfor jevnet med jorden for å bli erstattet av en flunkende ny og moderne skole. Den varte altså bare i 40 år. Selv varer jeg heldigvis lenger.

Reunion!

For etter barneskolen flyttet jeg 50 meter til Oppdal Ungdomsskole. Semtralskole for hele bygda, vi var 92 elever på trinnet. Som avholdt gjenforeningstreff i helgen. 41 av oss fant veien dit, både folk som fortsatt bor i bygda, men også folk fra Sarpsborg i sør, via Oslo til nabobygdene Tynset og Rennebu og helt opp til Kolvereid, for å mimre og ha det artig sammen. Og det overgikk alle forventninger. Her ble det mimret, mye fra ungdomsskoletiden, men også fra barneskolen, fra videregående og fra livet forøvrig. Anbefaler alle å prøve å få til lignende. For du verden så godt vi som var der har tålt tidens tann.

Bildene viser at jeg heller ikke er upåvirket av tidens tann, men jeg er i hvertfall ikke kassert enda

Tror ikke denne karen var en mobber, men gjorde lite for at alle sklle inkluderes

Ved siden av mye moro og artige minner, var det også tid til refleksjon og ettertanke. Alle jeg snakket med var enige om at vi på mange måter var verre enn dagens ungdom. Kåk( hjemmealenefest) var et begrep, og selv om det stort sett var alkohol som var rusmidlet var rusen sentral. Mange hadde ulovligheter på samvittigheten, og det var et tøft miljø som få voksne hadde innsyn i. Mindre enn tilfellet er i dag.

Mest til ettertanke var det likevel at mange hadde dårlig samvittighet for hvordan vi behandlet andre. Det fantes også for 40 år siden elever som ble mobbet, og nesten verre, elever som ble holdt utenfor. Og samvittigheten for de fleste av oss gikk ikke så mye på at vi hadde mobbet, men på at vi ikke hadde gjort noe for å inkludere alle. Derfor vet jeg at mange er med meg når jeg her gjør et fattig forsøk på å si unnskyld til dere som ikke følte dere ble inkludert.

Unnskyld, selv om det er 40 år for sent og uopprettelig.