Jeg vil på tur, men heldigvis klarer jeg meg selv i nærområdet.

Enkelte ganger blir jeg slått over hvor hverdagslig og stusslig livet mitt er i forhold enkelte andre sitt. Jeg jobber i periferien av reiselivsnæringen og får dermed litt innsikt i hvordan andre har det i forhold til å reise rundt å se på attraksjoner. De som er nærmere sentrum av næringen reiser nemlig på andres regning, sammen med mange andre peninger som ikke betaler selv, på besøk til andre peninger som har lagt opp et program for dem. På denne måten samler de grunnlag for å legge opp en kurs som skal styrke og utvikle næringen hjemme.

Eksempel på "pening-delegasjon".

Jeg kjenner best til reiselivet rundt Dovrefjell. Oppdal og Dovre kommuner er da sentrale, og jeg vet litt om hva området har å by på. 

Når delegasjoner med peninger har vært på besøk her, har jeg også ved enkelte anledninger hatt gleden av å være involvert som tilrettelegger. Felles for de fleste slike er at de er imponert over områdene våre. De har nok reist hjem med ideer om hvordan de kan styrke sitt eget produkt.

Ettersom jeg som tidligere nevnt har mitt arbeid helt iperiferien av denne viktige næringen, som på regjeringsnivå er utpekt som vekst- og satsningsnæring, møter jeg også den gjesten som har kommet hit på eget initiativ, for egne penger og på egen fritid. De er ikke alltid like imponert. Der det butter mest er på informasjon og tilrettelegging.

Her starter detaljplanleggingen min

Vi som reiser på fritiden for egne penger, hvordan legger vi opp dette? Vet ikke hvordan andre gjør det, men har en mistanke om at det ikke er så veldig forskjellig fra min teknikk. Først finner jeg ut hva jeg vil oppleve, det være seg sol, skiforhold, ville dyr, vakre kvinner, gammel historie, kunst eller aktiviteter. Deretter bestemmer jeg meg for hvor jeg skal reise for å finne akkurat det jeg er ute etter. Når destinasjon er bestemt må jeg finne veien dit. Altså om jeg skal gå, sykle, kjøre bil eller andre kommunikasjonsmidler, Først når destinasjon og reisemåte er funnet er tiden inne til å finne bosted. Og da er det beliggenhet, pris og standard som bestemmer. Og om det er ledig. Om jeg skal være med på organiserte aktiviteter på reisemålet, bestiller jeg også ofte disse før jeg bestiller bosted.

Så reiser man glad og forventningsfull avgårde. Første møtet med reisemålet er viktig, og det er ofte i resepsjonen på hotellet. Der har jeg opplevd alt mulig rart. Fra resepsjonister som ikke aner hva som befinner seg utenfor hotellets vegger til resepsjonister som kan det latinske navnet på den sjeldne planten du vil se i området. Som gir deg råd og rettledning som gjør det uvesentlig med tørt brød til frokost. Hjelper de deg ikke i resepsjonen på hotellet må du oppsøke turistkontoret eller aktivitetsselskapene. Fint er det da om du kan få det lille ekstra av opplysninger, og ikke bare få stukket ei brosjyre i hånden.

Her vil jeg opplyses, ikke bare få nøkkel

Denne måten å møte våre områder på syns jeg næringen har lite kunnskap om. Og delegasjonene med reiselivsfolk og andre peninger møter heller ikke andre steder på denne måten når de er ute å reiser. Både i Oppdal og på andre siden av fjellet er vi katastrofalt dårlig på næringssamarbeid og det å utvikle et totalprodukt. Aktørene kjemper på hver sin tue, og tror de alene er avgjørende for om gjesten skal komme. Samarbeidet  strander ofte på at den enkelte aktør har en formening om at andre aktører vil tjene mer på samarbeidet. Og ingen godtar at naboen tjener to kroner på samarbeid hvis de selv tjener bare ei krone. Dessuten er det skuffende lite fokus på å definere vår styrke og vårt produkt. 

Hvordan skal jeg komme meg opp på toppen?

Samarbeidsprosjekter blir jevnlig satt i gang. Når de er stablet på føttene og folk er ansatt går tiden med til å finansiere seg selv. De ansatte får rett og slett ikke jobbet med det de skal. Så blir i neste omgang de som har betalt skuffet og kritiske, krangelen er i gang, og nok en god tanke forble et luftslott. Slik som vi nylig opplevde på Oppdal, og tidligere har opplevd med mange slike.

Dette gikk på trynet, men det var ikke enestående. Om det kan være noen trøst

Jeg vet ikke hvordan vi skal komme videre. Men jeg tror det er bortkastede penger å sende bransjefolk i hopetall ut for å "lære" andre steder. Da ser de bare den polerte delen av produktet. Det må læres av å være vanlig turist. Gjerne i eget område. Selv har jeg vært med på moskustur med guide selv om få har gått flere turer enn akkurat meg i området der moskusen er. Jeg har også kjøpt privat-timer på ski selv om jeg har skilærersertifisering selv. Dette lærer jeg av, selv om jeg kunne ledet moskusturen og skiundervisningen minst like bra selv. Men da må vi være villig til å lære. Og den viljen er mangelvare i reiselivsnæringen.

Den kjenner best hvor skoen trykker som har den på.