Enkelte vet at jeg forrige helg var på en utenlandsreise. Og slike turer kan by på mye rart av inntrykk.
Denne gangen var det nesten utelukkende positive inntrykk. Til tross for at jeg på turen ut mistet kofferten.
Det var uvær i Midt-Norge da jeg startet reisen. Dessuten var jeg sikker på at passet mitt lå på Dombås, dvs ikke helt sikker. Så jeg dro innom lensmannskontoret for å sikre meg et nødpass for alle tilfellers skyld. Og lensmannskontoret viste eksemplarisk og hyggelig service. De til og med ba meg skynde meg over fjellet, fordi de mens jeg var der mottok melding om at veien over Dovrefjell kunne bli stengt på kort varsel.
Begge typer pass hadde jeg med på reisen
På Dombås lå naturligvis passet, og reisen fortsatte med både ordinært pass og nødpass. Tidlig avreise fra Gardermoen fredag morgen, kjøpte billetter på stedet. Alt vel, helt til ankomst Bucuresti. Da manglet kofferten min. Så der sto jeg uten annet enn det jeg sto og gikk i. Og foreløbig uten et hotell å evt videresende kofferten til om den skulle komme til rette. Et raskt søk på nettet og en telefon var alt som skulle til for å få losji. Fikk til og med suite til normal rompris. Og der var det badekåpe og slippers.
Vel ankommet hotellet ringte jeg Storebrand der en hyggelig dame fortalte at jeg kunne få 3000 kr til nødvendig innkjøp gjennom reiseforsikringen. Dessverre mot kvittering, men da fikk jeg iallfall en gyllen anledning til å omgå handlestoppen min. Det mest nødvendige ble derfor kjøpt inn.
Det som skjedde i Bucuresti forblir i Bucuresti denne gangen, men kofferten kom i suiten 30 timer etter meg.
Hjemturen til Gardermoen gikk uten forviklinger, selv om jeg da reiste alene. Og kofferten kom samtidig med meg.
Ettersom jeg har byttet bil, måtte jeg innom en Esso-stasjon for å få meg ny holder til bombrikken. Og på Esso ved siden av Thon Airport Hotell traff jeg en meget hjelpsom og blid ung dame. Uten tatoveringer og piercinger, uten nedlatende holdning til en aldrende herre som bor langt fra alle bomringer, og derfor er uopplyst om slike saker.
Etter seks timer på reise, meldte sulten og lysten på norsk mat seg. Fra gammelt av var det Nebbenes som gjaldt i slike anledninger. Husker en vognfører jeg hadde i militæret, han var fra Lom, for ham var det høytid hvis turen gjorde et besøk på Nebbenes på forsvarets regning nødvendig. Da snakket han ikke om annet enn Nebbenes på turen. Så jeg ville prøve dette igjen.
Der satt det bare trailersjåfører. Et tegn på traust, god og næringsrik mat uten fiksfakserier. Dessuten er det god anledning for meg til å se fresh og moderne ut når jeg setter meg sammen med folk i trailerfolkets uniform.
Jeg kjøpte en porsjon medisterkaker og leste VG. Samtidig slo det meg at Nebbenes sikkert ikke er hipt og kult nok for folk i dag. Blir litt som Kaffistova i Oslo. Bra nok bare for ujålete og oss kjennere. Husker en gang vi var tre karer som skulle ha oss en matbit i Oslo. En av oss ville ha sushi eller tapas, mens vi to andre ville på Kaffistova. Da kom mindretallet med den klassiske replikken om at han ikke gikk på by'n for å spise skinkestek.
Etter å ha blitt mildnet i holdningen til tunge kjøretøyer fortsatte turen nordover på innimellom svært glatte veier. Så glatte, særlig forbi Lillehammer, at alle, selv de i BMW og Audi kjørte som folk.
Nå var alt gått så bra så lenge at jeg savnet noe å irritere meg over. Så jeg dro innom min faste Statoil-stasjon der jeg som nevnt i et tidligere aldri har opplevd service. Kaffekoppen skulle fylles. Men undre skjer, også der sto en blid og hyggelig ung dame. Og slikt blir det mersalg av. Selv om jeg bare skulle ha kaffe, gikk jeg ut igjen med kaffe, boller og Dagbladet.
Hyggeligst var det likevel å komme til Dombås der jeg for første gang på 70 mil ville fylle bensin på bilen. Selv om det langt fra var nødvendig, men uvant som jeg er med Lexus'n torde jeg ikke stole på måleren som viste kvart tank. Jeg har ikke lært meg å nullstille trippteller ennå, men 400 kr i drivstoff på 70 mil var gledelig. På Land Rover'n hadde jeg neppe kommet under det dobbelte.
Fortsetter dette må jeg bytte navn på bloggen. Ung blir jeg ikke igjen, men å bli blid kan synes oppnåelig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar