Jeg har prøvd å være rocka, uten helt å lykkes

Mandag kveld var jeg på en enestående begivenhet. Selveste Rolling Stones holdt konsert på Telenor Arena med meg tilstede. Etter en nervepirrende innkjøpsfase der det til og med nær sagt som normalt ble litt krangling med Java, hadde jeg fire billetter slik at to småbarnsmødre, skjønt småbarnsmødre er vel ikke riktig når barna er på tur til å starte på videregående, og to innbarkede ungkarer, skjønt ensomme gamle menn kanskje er en riktigere betegnelse, kunne innta arenaen sammen med rundt 25 tusen andre.

Keith brukte heller ikke Converse på mandag

Jeg vil ikke gå på rockekonsert og ha sitteplass. Når folk som er mye eldre enn meg kan stå på scenen og levere et forrykende show i to og en halv time, skal ikke jeg sitte. Jeg skal stå, gå litt rundt, søle øl, hoppe opp og ned og definitivt ikke sitte. De mange som satt på sidene bør skjemmes over sin egen forfatning i dagene etterpå. For usedvanlig mange satt som om de var på en kjedelig fotballkamp store deler av konserten. Men det krever litt planlegging og omtanke når man som halvgammel skal forsøke å være rocka.

Klar for konsert!

Selv vurderte jeg bort Conversen. Verdens eneste coole sko hadde vært helt riktig i møte med verdens eneste coole mann, Keith. Men av frykt for problemer med bein og rygg, valgte jeg mine MBT, masai barefoot technology, sko. For ytterligere å motvirke problemer med blodsirkulasjonen tok jeg på kompresjonsstrømper som går til knærne. Vel å merke ikke slike som eldre bruker på lange flyreiser, men slike som er beregnet på krevende toppturer på ski. De er fra Dynafit, innkjøpt på VPG. Da lever jeg godt med at mine venner kaller det støttestrømper. Etter å ha tatt så solide foranstaltninger var det godt å se at Keith også hadde droppet Conversen til fordel for mer komfortabelt fottøy. Kanskje brukte han også slike strømper, han kan ihvertfall trygt gjøre det, han er uansett cool. Selv er jeg ikke cool, kompresjonsstrømper gjør ikke noe fra eller til.

Så skal man gjerne være litt rocka, gi blaffen i vedtatte regler, eller som Keith en gang sa da han ble arrestert for besittelse av narkotika; - jeg har ikke noe narkotikaproblem, jeg har et politiproblem.
Selv er jeg en veldig skikkelig kar som ikke gjør noe særlig mye galt. Mine venner er om mulig enda mer skikkelig enn meg, å være uskikkelig er ganske utenkelig for dem. Men hør her, vi snakker tross alt om Stones her, det er ikke for søndagsskolebarn.

Så jeg bestemte oss for å være litt rocka.

Vi gikk på rødt lys. Det vil si jeg ventet til bilene også hadde rødt, og benyttet meg av den lille tiden både fotgjengere og biler har rødt. Dermed kom jeg nesten halvveis over før det ble grønt. Men de andre gikk på rødt mens bilene hadde grønt.

Dette kortet ble ikke validert. VALIDERT?

Vi snek på T-banen. Det vil si jeg kjøpte billett, men unnlot å validere. Validere? Hva er nå det? Husk at storparten av Stones-fansen aldri har gått på videregående. Nei, de er ikke dårlig utdannet, det het gymnas da vi gikk der. Gymnas og eksamen artium. Skyhøyt over dagens videregående. Men verbet å validere var den gangen ukjent. Og en eventuell T-bane-kontrollør med annen etnisk opprinnelse enn meg skulle fått problemer med mitt morske blikk og på oppdaling, med palatalisering, spørsmål om ka i svarte valljidereng æ fårr nå, e ha kjøft billejtt, kaffor ska e da træng å valljideér?
Men mine venner kjøpte ikke en gang billett.

Jeg drakk sju pils uten å pisse. Det er det ikke mye gammelmodig over. Og jeg tok en røyk istedet for å snuse. Men heller ikke her når jeg helt opp, jeg røkte ute mens Keith og Ron Wood røkte på scenen. INNE!!! Snakk om å gi blaffen!

Dagen etter konserten stakk vi fra restaurant-regningen. Vi hadde ikke fått maten vi hadde bestilt, selv etter purring både på mat og oppfordring om at regningen måtte komme prompte fordi vi skulle nå et tog. 45 minutter for å lage to salater og et enkelt smørbrød bør holde selv i hovedstaden. særlig når det sto på lunsjmenyen. Eller har Oslo-folket lenger lunsj enn oss landsens folk? Vi forlot iallfall restauranten uten å betale.

Som dere ser var jeg sånn rimelig rocka når jeg var i Oslo. Men jeg nådde ikke helt opp mot de noget yngre såkalte småbarnsmødrene som var med meg. Og naturligvis vanvittig langt bak gutta i Stones med Keith i spissen. Men de er i en egen klasse, yngre enn meg både i kropp og i sinn som de er. Jeg vurderte nesten å kjøpe med meg litt heroin når jeg først var i byen. Kanskje jeg da kunne funnet evig ungdom? Eller i det minste blitt arrestert? Lokalavisa i Gudbrandsdalen hadde en sak om oss i etterkant, tenk om de kunne skrevet om tre gudbrandsdøler som var med en skikkelig rocker fra Oppdal på Stones-konsert. En som til slutt ble arrestert for besittelse av narkotika.

På hotellet brøt jeg imidlertid alle regler. Ikke nok med at jeg ikke pakket ut av kofferten,

Jeg sov ikke med hendene oppå dyna!

Og en ny dame er etter konserten kommet inn på Topp 10, nemlig Lisa Fischer.

Nå er jeg på bånn

Nå har jeg virkelig fått bekreftet at det står det dårlig til. Ikke sånn generelt, men med påvirkningskraften. Alt jeg har ytret meg om dette året jeg har blogget er helt uforandret.

Returnerte akkurat fra en snartur på Mega Oppdal. Til tross for at jeg skrev dette allerde for et år siden, og gjentok det her, er oppførselen i kassakøen og på parkeringsplassen uforandret. I dag var det til og med en dame som først betalte, så sprang tilbake og hentet noe hun hadde glemt, for så å gå fremst igjen for å betale melka hun hadde glemt. Og jeg har gitt opp å korrigere slik oppførsel.

Damen i rød sko hadde glemt melka, men beholdt sin plass i køen.

I uken som gikk har jeg gått rundt i fjellet og sett på mye rart sammen med kjekke barn. Men til tross for at jeg prøvde å få oppklart at drit ikke er et prefix for adjektiver, fortsetter barna å prate om dritlangt, dritgodt, dritpent osv. Og drit heter bæsj, basta. Tiltross for at jeg tro frem en sjokoladetrukket peanøtt, spurte om noen visste hvilket dyr som hadde bæsjet, og til elevenes bestyrtelse stappet den i munnen. Dette var dritgod bæsj, utbrøt jeg.

Hvem har bæsja?

I går skrev jeg et  innlegg om landbrukspolitikken. Ingen respons fra mine mange bondevenner. Enten er de totalt imot enhver forandring, eller de gidder ikke en gang å vurdere mine forslag seriøst.

Verst er det imidlertid at jeg har mistet en av mine faste lesere. Når jeg tenker nærmere etter, er det vel slik at jeg mistet min faste leser.

Min faste leser oppga som årsak at jeg har blitt matblogger. Det var altså nok med et innlegg om matpakka for å miste min faste leser.

Min faste leser har nok brukt lupe for å finne negative ting

Min faste leser har vært en aktiv kritiker både av bloggen og andre forhold rundt min person. Og tilbakemeldingene har alltid vært negative.

Min faste leser har kritisert språket mitt, synspunktene mine og livsførselen min. Min faste leser har vært negativ til klærne mine, bilene mine og damene mine. Ingenting av det jeg har gjort, sagt eller skrevet har fått være i fred for min faste lesers kritiske blikk. Til og med sokkene mine har fått gjennomgå, ikke på grunn av dårlig lukt, men på grunn av materiale og tilvirkningsmetode.

Nå har jeg vridd hodet i dag for å finne noe min faste leser ikke har hatt en mening om. Omsider kom jeg på det. Min faste leser har aldri sagt eller skrevet noe om håret mitt eller frisyren min. Kanskje får jeg min faste leser tilbake om jeg begynner å skriv om hår, frisyrer og hårprodukter?

Sikkert er det at jeg savner min faste leser så mye at bloggingen ikke lenger har noen mening.

Heldigvis er det Stones i morgen.

Trenger vi landbruk i Norge? I hvilken form?

Alle har meninger om et eller annet, og det er lite som flere mener noe om enn landbruksoppgjøret. Der må imidlertid jeg, som ellers mener mangt om mye, melde litt pass. Det er rett og slett for komplisert for meg.

Grunnet mine synspunkter i rovdyrdebatten, har jeg ved flere anledninger blitt karakterisert som bondehater. Intet kunne vært mere feil, jeg er snarere det motsatte. Jeg har gode venner som er bønder, både deltids- og heltidsbønder. Studerer jeg stamtavla mi, finner jeg knapt annet enn bønder om jeg så går tilbake til Einar Tambarskjelve.

En av stamfedrene mine, storbonde, atlet og politiker. Men mest kjent for å ha sagt: - For veik, for veik var kongens boge.

Og at rammevilkårene ikke er gode nok, er antagelig er medvirkende årsak til at jeg selv ikke er bonde.

Så det er klart at jordbruksoppgjøret er viktig. Men altså for vanskelig å forstå for meg. Heldigvis konstaterer jeg at vi er mange som ikke forstår. Og ikke forstår jeg hvorfor Trygve Hegnar skal dras inn i debatten hver gang det er snakk om rammevilkårene for bønder. Han som selv gjennom Hurtigruten drar inn over 5 milliarder hvert år i subsidier for å drive en næring som uten subsidier ikke ville hatt livets rett.

Dette koster fellesskapet 5 milliarder i året. Vel verd det spør du meg, men da må ikke Hegnar angripe andre som blir støttet av fellesskapet.

For slik er det med matproduksjon i Norge, uten subsidier og proteksjonisme ville næringen dødd ut for lenge siden. Det ville gått akkurat som med tekstilindustrien, tobakksindustrien og delvis treforedlingsindustrien, produksjonen ville blitt flyttet i andre land. I takt med at lønnsnivået stiger i Norge, blir det vanskeligere og vanskeligere å drive produksjon av varer i konkurranse med andre land. Og uten subsidier ville Hegnar måttet selge Hurtigruten til spottpris, aviser kunne vi glemme osv, osv.

Landbruket i Norge vil aldri kunne konkurrere med landbruket i andre land. Det er bare å se på globusen for å konstatere dette. Derfor må det norske folk, gjennom politikerne, bestemme seg for om de vil ha et landbruk, og ikke minst hva slags landbruk de vil ha. Det er akkurat hva regjeringen nå har gjort gjennom sitt tilbud.

Men det er mye mer komplisert enn dette.
Hva ønsker vi å oppnå med landbrukspolitikken? Levende bygder? Sikkerhet i form av selvbergingsgrad? Sysselsetting? Norsk mat? Billig mat? Spørsmålene er altfor mange og kompliserte til for meg.

De fleste av oss vil ha det sånn

Et for meg viktig spørsmål er om vi egentlig behøver å øke produksjonen. Det er matmangel i verden, men det er som med mangt annet et spørsmål om fordeling.

Få av oss vil ha det slik, selv om maten kanskje blir billigere.

Derfor kaster jeg frem tanken om at det kunne vært en ide å opprettholde, eller til og med øke, produksjonsberedskapen, men senke produksjonen. Da kunne vi økt produksjonen og selvbergingsgraden når det hadde vært påkrevd, mens vi i gode tider kunne handlet mer med utlandet. Vi kunne da kjøpt varer fra land som har behov for å komme ut i markedet med produktene sine. Intensjonene til WTO ville oppfylles, på sikt ville behovet for bistand bli redusert. Og fordelingen i verden ville blitt bedre.

Argumentet om at disse landene trenger maten selv, stemmer svært sjelden. Mange land mangler markedstilgang for sine produkter, har enorme ressurser, men får ikke solgt varene på grunn av tollbarrierer. Minner om ramaskrikene når et eller annet land øker tollen på norsk laks. Da ønsker plutselig vi også frihandel.

Kom ikke med at norske produkter er så mye bedre. Jeg spiste importert jordbær i går, den nærmer seg norsk smaksnivå. Mange andre varer er faktisk mye bedre. Hva er så fabelaktig med norske epler?

Vi spiser da maten herfra?

Kom heller ikke med matsikkerhetsargumentet. Vi reiser stadig mer, og vi priser maten i utlandet. Og spiser den uten frykt. Til og med fra gateboder som aldri hadde blitt godkjent her til lands. Det er kanskje bedre å bli matforgiftet i utlandet enn hjemme?

Hvordan denne politikken skal gjennomføres kan jeg ikke beskrive i detalj. Noe av det første måtte være å vri på tilskuddene. Tilsvarende det Listhaug nå forsøker, men i en annen retning. Å senke produksjonstilskuddet for så å øke arealtilskuddet måtte være en start. Arealtilskuddet må differensieres etter breddegrad, høyde over havet og andre parametre av betydning for produksjonen. Kraftfor- og handelsgjødselprisene må økes. Jeg ønsker at arealene skal brukes, men ikke supereffektivt. Det kan vi vri det til når dårligere tider kommer. For de kommer, og da kan vi forandre politikken til å fokusere på produksjon.

Jeg ønsker meg norske bønder, bønder som ikke blir mobbet fordi de i likhet med svært mange av oss andre er støttet ordninger bestemt av politikerne. Og jeg ønsker dem overalt i Norge. Men de kan godt produsere litt mindre. Og likevel ha en fortjeneste til å leve omtrent oss andre av.

Problemfritt er ikke dette. I likhet med alle andre forandringer som skal gjennomføres, er det haugevis av motargumenter. Dessuten står jeg, enn så lenge, ganske alene om dette.

Så kjære lesere, dere kan trygt fastslå at det ikke blir sånn. Foreløpig.

Matpakka mi gjennom 50 år.

Matpakka mi er ikke særlig spennende. Og det stemmer ganske bra med mitt øvrige kosthold. En amerikansk spesialsoldat, veteran fra Vietnam, uttrykte vårt forhold til mat ved å si: When you're hungry, you open a can.

I tolv år, da jeg gikk i grunnskolen og på gymnaset, besto matpakka mi av tre skiver brød, alle med brunost. Hadde aldri behov for variasjon, og den utskjelte brunosten gjorde meg ikke vondt. Jeg er nesten sikker på at mine medelever og tidligere lærere alle kan underskrive på at jeg oppførte meg brukbart og aldri ble hyper. Et ord vi forøvrig ikke ante hva betydde den gangen. Ikke ble jeg overvektig heller, veide vel ca 57 kg da jeg var russ...

Så havnet jeg i forsvaret. Og tilbrakte 14 år der. Matpakke smurte vi når vi skulle ha tjeneste utenfor leiren, og disse var alltid enkle. Jeg ble i forsvaret introdusert for flere typer pålegg på samme brødskive, som for eksempel ost og skinke. Dette bød meg i mot, og gjør det fortsatt. Nøysom som jeg er, føler jeg meg mest moralsk uangripelig når jeg dekker bare halve brødskiva med pålegg. Og flytter det litt etterhvert som jeg spiser. Men jeg gikk etterhvert over til å spise hvit ost. Gouda, jarlsberg, edamer og så videre.
En periode i forsvaret delte jeg leilighet med en annen offiser. Vi var begge trøtte om morgenen og inngikk avtale om å lage matpakker på skift. Dette utviklet seg til konkurranse, og da jeg fant vitaminpiller i matpakka, tok ordningen slutt. Tror ordningen varte maks en uke.
Ellers serverte forsvaret overdådig lunsj til en overkommelig penge. Dette, kombinert med at øl var den selvfølgelige kveldsmat, gjorde at vekta steg. Men det er en helt annen historie.

Normal matpakke for meg

Nå for tiden består nesten alltid matpakka mi av to skiver med hvit ost. Tre skiver bare når jeg har en ekstra anstrengende dag foran meg. Og jeg lager den selv. Noen ganger har jeg dårlig tid, eller mangler brød, eller glemmer rett og slett matpakken hjemme. Da har det hendt jeg har kjøpt ferdigsmurt matpakke på bensinstasjon, gjerne av typen Ola-pakke.
Da kom ideen om å overraske meg selv. Jeg kjøpte matpakka uten å bruke kontaktlinser eller lesebriller. Dermed fikk jeg på en enkel måte ta del i følelsen det må være å ha en snill kone som smører matpakke og overrasker sin elskede mann. For jeg ante ingenting om innholdet i den innkjøpte matpakka før jeg åpnet den.

På disse klarer jeg ikke å innholdsdeklarasjonen uten linser eller briller.

Så er jeg så heldig at jeg innimellom arbeider på litt større og kvinnedominerte arbeidsplasser. Der ser min vanlige matpakke stusslig ut.
Derfor var det veldig hyggelig da en kvinnelig kollega en dag kom og fortalte meg at jeg ikke behøvde ta med matpakke selv neste dag. Neste dag så matpakka slik ut:

Flere typer pålegg på samme skive, gulrotbiter og cherrytomater. Og som prikken over i'en: SALATBLAD! Lekkert servert i en grønn boks med flere rom. Moderlig omsorg for en litt forkommen kar som meg er nok til å berge dagen. Eller vent litt, damen er adskillig yngre enn meg. Altså kan det ikke være moderlig omsorg, hva er det da?

Eldreomsorg?

Hurra for Norge, men ikke for alle.

På selveste 17.mai feirer grunnloven 200 år uttalte en noe historieløs dame denne uken. Fullt så historieløs er ikke jeg, men jeg innrømmer gladelig at mine historiekunnskaper har en del hull. Og at mine konklusjoner kanskje ikke alltid holder vann når jeg prøver å forstå det som skjer nå ved å tenke gjennom historien.

Men Sylvi Listhaug og hennes medsammensvorne feirer 17.mai ved å gå i samme fella som Henrik Wergeland gjorde i sin ungdom.
Henrik, som strengt tatt aldri rakk å bli annet enn en ungdom, endret etterhvert sitt syn på den norske bonden. Den bonden som sto fram som et ideal for Wergeland, var Ole Pålsson Håkenstad. Han var opprinnelig fra Fron, men da han i ung alder arvet gården Håkenstad i Vågå, flyttet han dit og bodde der resten av livet. Ole Pålsson Håkenstad var ikke av de 112 som var på Eidsvold våren 1814, men han møtte samme høst som representant da det overordentlige storting møttes for første gang. Han møtte jevnt trutt der frem til 1842, og hadde således en lang politisk karriere.
Og den unge Henrik Wergeland ble kjent med denne bonden fra Vågå. I Henriks øyne ble han selve symbolet på den norske bonden, og den som sammen med likemenn skulle styre utviklingen i Norge videre.

Ole Pålsson Håkenstad. 

Men Ole Pålsson Håkenstad mistet all glans da det ble kjent at 7 av hans husmenn sultet ihjel vinteren 1813 da England blokkerte kornhandelen til Norge. Det viste seg at bonden på Håkenstad hadde 17 år gamle spekeskinker hengende på stabburet samtidig som husmennene sultet til døde. Da Henrik Wergeland ble kjent med dette, tapte vagværen Håkenstad all glans.

For dagens regjering er slike bønder idealet. Om enn i en litt mer moderne versjon. Nå er også idealet et stort bruk, mens husmennene er byttet ut med øst-europeiske gjestearbeidere. De har ikke lært, slik Wergeland gjorde.

Ole Hansen Skjesvoll var en mye mindre kjent dikter enn Henrik Wergeland. Faktisk så ukjent at jeg aldri hadde hørt om ham før jeg leste denne fantastiske visen i lokalavisen Vigga. Den har i ettertid fått navnet:

Håkenstadvisa

Gir du en Betler en stykke brød,

da er det ofte med Spott besudlet.

Du ønsker gjerne at han var død,

og rent utfeid han var av Landet.

Nei, før de Hunde

et Stykke unde,

enn over Trængende dig miskunde

din Mammonist!

Du knuger gjerne den Ringe ned,

din Magt du bruger til eget beste.

All Hjærteløshed i Hjelpens Sted

du ønsket sikkert med Frud at feste.

Med falske Vegter

og store Indtekter

med Bedrageri du dig bemægter

av Armodsgods.

Dine Børn du lærer den samme Kunst,

i Gudsfrygt du dem ei oppdrage

Guds Ord Og Lærdom er slett omsnutt,

i Banden, Sværgen de må tiltage.

Bedrag og Rænker

som du optenker

det er den Arvelodd du dem skjenker,

det vises godt!

Når du engang udav Verden går,

og Sjælen skal udav Kroppen fare.

Da Satan færdig ved Døren står,

skal bringe dig ind i Helvetes Skare.

Hvor du skal lide 

all Ve og Kvide,

de sorte Djevle dit Kjød skal slide

på bjørnevis!

Gud, giv de Fattige daglige Brød,

og lad ham ikke for Ophold sukke.

Og så omsider en salig Død,

og Ærens Rige for ham oplukke.

Gratulerer med dagen, og hurra for 17.mai. Måtte fornuften nå regjeringen og landbruksministeren slik den i sin tid nådde Henrik Wergeland.

Sosiale medier, den moderne gapestokken

Min holdning til sosiale medier forandrer seg i takt med utviklingen. Etterhvert har jeg blitt veldig glad i dem som legger ut bilde av kakebaksten, barnebarnet, søte sitater og visdomsord, strikketøyet, bilen, hunden, katten, hesten, motorsykkelen, snøscooteren og vinglasset. Og som får mange likes på disse. De er opptatt av sitt, opptatt av at sitt er bra nok, og deler det med sine venner. Uten å rakke ned på andre som har mindre vellykket kakebakst, ingen barnebarn å vise frem, gammel og skabbete bil og bikkje osv. Sånt liker jeg nå, selv om jeg tidligere var kritisk til denne selvtilfredsheten.

Eksempel på Facebook-status jeg liker nå

For nå er det en ny trend som som inntar de sosiale medier, nemlig å sette andre i gapestokk. Det er veldig om og gjøre for mange å vise frem en korrekt avsky overfor andre mennesker som har trådd feil. De må ha mistet troen på vårt rettssystem som jo er det som skal ta ansvaret for samfunnets behov for preventive hensyn, avskrekkelse og hevn.

Allerede etter 22.juli og påfølgende rettsoppgjør reagerte jeg litt, men saken var så uhyrlig i all sin gru at det ble med bare litt. Senere har særlig saken mot Vågå-ordføreren vært fremme i de sosiale medier jeg benytter, men også i andre saker med kjent gjerningsmann har publikum flittig benyttet muligheten til å begå karakterdrap av gjerningspersonen før dom er falt.

Sist søndag så jeg meg litt lei på måten Petter Northug jr ble omtalt. Folk jeg positivt vet selv har kjørt i fylla var frampå og kritiserte. Oftest var kommentarene uten motforestillinger.
Jeg skrev et innlegg på Facebook om at det kanskje var nok nå. Og fikk for mitt vedkommende ny rekord i likes og kommentarer. Mest likes, antagelig fordi jeg var heldig med timingen og la det ut omtrent samtidig med at mange andre gjorde tilsvarende. Men også enkelte kommentarer og hypotetiske spørsmål som tydelig levnet verken Petter eller meg særlig ære.

Jeg har imidlertid kommet med såpass mange kontroversielle utspill at slikt preller av. Petter har nok også trening i å tåle kritiske blikk, men ensidig fordømmelse og hatefulle uttrykk i en situasjon der du er langt nede, kan bli for tøft selv for den tøffeste. Den som ikke forstår dette er heldig, de har nok aldri opplavd at de selv eller noen nær dem har gått på trynet. For det som da trengs er reaksjon fra de som skal reagere, i Petters tilfelle politi og rettsvesen, mens familie, venner, kollegaer og foresatte har en jobb å gjøre med den medmenneskelige siden av saken. Uten at de forsvarer handlingen du er skyldig i.

At jeg aldri har blitt noe kjent ansikt, priser jeg meg lykkelig for. Skulle så galt skje noen gang, vil pressen og sosiale medier få det travelt.
Til sammen vet vennelista mi på Facebook at jeg har brutt ni av ti bud og begått alle de syv dødssyndene.
Noe angrer jeg på, slett ikke alt, og ikke minst er det i noen tilfeller jeg er skyldig takk for medmenneskelig støtte i etterkant. Storparten av mine brudd på budene og begåtte dødssynder skjedde før sosiale medier tok av, men gjennom sistnevnte har jeg nå en fornemmelse av hvordan praten rundt kaffebordene har vært.

Olav Hestenes til venstre

Det av de ti bud jeg ikke har brutt, er det femte; Du skal ikke slå i hjel. Heldigvis og tilfeldigvis må jeg si. For jeg hadde for mange år siden gleden av en samtale med Olav Hestenes. Han var vår mest kjente forsvarer av drapsmenn, og en klok mann. Jeg trodde ikke helt på ham når han fortalte at drapsmenn var akkurat som andre, det var tilfeldighetene som nesten alltid skapte dem. Absolutt alle kunne komme i en situasjon der resultatet er at de tar livet av et annet menneske, hevdet han. Ved nærmere ettertanke måtte jeg gi ham rett, særlig ettersom en av de triveligste personer jeg noen gang har møtt, drepte sin egen far. Og jeg husket også historien til en mine venner som måtte sone en promilledom. Under soningen satt han sammen med vanlige fanger, og traff der en meget hyggelig mann. Da han spurte vedkommende hvorfor han satt der, fortalte den hyggelige mannen at han hadde drept naboen. På spørsmål om hvorfor han hadde gjort dette, svarte han til min venns forbauselse: - Noen måtte bare ta ham...

Nå har jeg imidlertid selv havnet i gapestokken. Uten å ha gjort noe annet enn å være venn på Facebook.

Jeg har nemlig i løpet av 24 timer blitt utfordret fire ganger til å bade i iskaldt vann. Og de hevder at om jeg ikke gjør det, er jeg skyldig både vin, sjokolade, energidrikk og veldedige gaver samt kontanter til den som kom med utfordringen. Til sammen vil det vel koste meg to tusen kroner å ikke bade, om jeg lojalt følger opp. Noe jeg er i tvil om jeg skal gjøre. Rett og slett i solidaritet med alle mine venner som ikke har utfordret meg. Fordi hvis alle utfordrer meg på samme måte, vil det koste meg ca 850 000 kr. Det har jeg ikke råd til.
Er det da moralsk riktig å forfordele de fire frekke og frempå vennene som utfordrer meg?

Bilde fra i fjor da jeg var ung, slank og ikke forkjølet

Tidsfristen er i ferd med å gå ut for den første utfordringen. Jeg er kraftig forkjølet allerede, så kraftig at en omsorgsfull gutt i sjuende klasse i går fortalte at jeg slett ikke så særlig frisk ut. Så et bad vil helt sikkert resultere i lungebetennelse og koste samfunnet mange kroner.
Dessuten er jeg en overvektig kar som nærmer meg 60, med andre ord er faren for hjerteproblemer overhengende ved et kuldesjokk. Og da vil dere fire være medskyldige i en tragisk handelse.
Jeg har tilgang til to typer badetøy, speedo og Borat-drakt. En film med meg i denne påkledning vil høyst sannsynlig medføre rapportering på Facebook, og seksuell trakassering på arbeidsplassene jeg er innom. For der er det overvekt av kvinner. Og da er faren stor for at jeg bryter et av de ti bud og begår en eller flere dødssynder.

Valget blir muligens å måtte stå i gapestokken en stund. Som kjip, pinglete, surmaget og uten humoristisk sans.

Fristene mine er i ferd med å gå ut. Men jeg er født en måned for tidlig. Så slik sett har jeg tid til å tenke mer på om jeg skal bade.

Spørsmålet er om jeg skal gi etter for utilbørlig press. Det er ikke helt meg å gjøre det.

Jeg lærer meg å tenke igjen

Det er nå omtrent 50 år siden jeg skrev min første stil, ihverfall nesten. Den gangen lærte vi oss en rimelig rigid måte å legge opp arbeidet på. Først skulle vi lage en disposisjon med innledning, innhold m/underpunkter og avslutning. Deretter skrev vi en kladd, før vi førte denne sirlig inn i boka som ble levert læreren. Var det riktig bra, kunne det hende at læreren leste stilen din høyt for klassen. Hvilket kunne være både flaut og litt fint.

Problemet jeg ser i ettertid, eller rettere har lært å se, er at vi ble opplært til å tenke linært. Noe som ifølge de som forstår seg på det, bremser kreativiteten. Dagens unge blir opplært til å tenke ikke-linært. Dette lærer de delvis gjennom å lage tankekart.

Her setter man emnet i sentrum av arket, og skriver ned i stikkordsform alt man forbinder med dette rundt omkring på arket. Er du litt avansert bygger du videre på stikkordene du kommer på, du bruker farger og tegninger.

Etterhvert har det kommet digitale verktøy for å lage slike også, men heldigvis er det fortsatt slik at de fleste pedagoger ser en sammenheng mellom det å bruke hånden kreativt til å skrive og tegne og det å tenke frie tanker. For frie tanker er litt av idéen bak, du skal sortere tankene før du skriver dem ned. Dessuten er mange av tankekart-programmene slik utformet at de automatisk foreslår en disposisjon for deg, de tvinger deg over i et linært tankesett igjen.

Selv laget jeg mitt første tankekart i dag. Naturligvis er det noen som har utformet regler for dette også:

1. Sette ordet eller begrepet du vil undersøke i midten.
2. Bruke arket på langs.
3. Bruke aktive ord, ikke skrive setninger.
4. Bruke tegninger, selv enkle og primitive for å aktivisere mer av sansene
5. Bruke farger, for enten å kode forskjellige deler av inormasjonen (f.eks. gult for viktig, rødt for straks, blått for kan vente) eller som et dekorativt element, for å gjøre sidene vakrere.
6. Bruke trykte bokstaver, både fordi det øker sjansen for at teksten er leselig når vender tilbake til "kartet" etter en tid, og fordi hjernen leser trykte bokstaver annerledes enn løkkeskrift.

For å være litt rebelsk, brøt jeg litt med disse reglene. For nå har jeg bestemt meg for å ikke være låst av regler, jeg skal bli et frittenkende og frittalende menneske!


Her er mitt første tankekart:

Innlegget jeg skriver ut fra dette tankekartet, vil komme en av de nærmeste dagene. Det jeg imidlertid allerede under utarbeidelsen av tankekartet mitt har funnet ut, er at de unge nå lærer mer og riktigere enn vi gjorde.


Så jeg er definitivt gammel og på svært mange måter utdatert, men jeg prøver å henge med så godt jeg kan.

Jeg distanseres, men ikke i foruroligende tempo.

Gratulerer med dagen, men jeg har en litt bitter smak i munnen

Jeg er av dem som alltid har respektert feiringen av 1.mai, også i perioder der jeg har hatt meninger om tingenes tilstand som ikke helt har vært forenlige med AP og LO. For det er særlig disse to institusjonene i landet vårt som har feiret seg selv denne dagen.
Jeg har innsett at det er arbeiderbevegelsens kamp som har gitt oss vanlige folk de godene vi har med arbeidsmiljølov, pensjonsordninger, sykepenger, tariffavtaler, likestilling osv. Og den har vært viktig i forhold til at det tross alt er små forskjeller mellom folk, og at vi har en trygghet for at om vi ikke selv klarer å lykkes i livet allikevel kan leve et noenlunde liv.

Det er lenge siden vi hadde, og hadde behov, slike faner 1.mai

Men for meg ser det nå ut som om vi er fanget i en eller annen felle der vi ikke makter å regulere samfunnet slik vi egentlig ønsker. De rike blir rikere, noe som isolert sett ikke er så ille, men det blir samtidig stadig flere relativt fattige. Jeg skriver relativt fattige, for i forhold til i andre deler av verden, finnes det knapt noen virkelig fattige i Norge.

Hvorfor er det slik? Hvorfor har denne forskjellen på folk økt så mye på få år?

Jeg er ikke samfunnsøkonom, og kan ikke analysere dette slik det sikkert burde vært gjort. Men jeg har lov til å tenke og gjøre meg opp en mening.
Fordelingen av overskuddet i bedriftene må være forskjellig fra hva det var tidligere. De fleste med store formuer er eiere, som regel i form av at de er aksjonærer, men i mindre bedrifter er det gjerne også eneeiere. Og her er regnestykkene enkle; er det 20 årsverk i en bedrift og bedriften betaler 20 kr timen mindre til alle, betyr det 400 000 mer til eier(ne).

Er naturligvis klar over at dette for enkelte bedrifter er være eller ikke være. Men Norge er i mange undersøkelser blitt kåret som et av de bedre landene i verden å drive bedrifter i. Derfor er bedrifter som ikke klarer å betale det de skal, ikke bærekraftige og har dermed ikke livets rett.

Politikerne har lagt til rette for økningene i forskjellene ved å senke skattetrykket på høyere lønninger, ved å bruke en annen sats for kapitalinntekt enn for lønnsinntekt og ved å redusere formuesskatten. Det er masse argumenter for fjerne formuesskatten helt, men ingen av dem fjerner den sannheten at fjerning av formuesskatt øker forskjellene mellom fattig og rik. Og særlig når dette kombineres med å fjerne arveavgiften.

For formuene går i arv. Hva om to unge i 25 årsalderen, og ferdig med studiene, får seg jobb og skal kjøpe bolig? Begge tjener det samme, men den ene får en million i hjelp fra foreldrene til å kjøpe boligen. Da vil den som ikke får denne hjelpen, aldri kunne ta igjen den andre om yrkeskarrieren er den samme. Og forskjellene går i arv videre.

Så et viktig bidrag for å få et mer rettferdig samfunn må være å beholde formuesskatten og øke inntektsskatten på de høyeste inntektene. Antagelig vil det også hjelpe å ha lik skatt på lønns- og kapitalinntekt. Men våre største partier, Høyre og Arbeiderpartiet, har begge bidratt til den skjeve fordelingen. Virkningen er i ferd med å slå inn nå. Og vil forsterkes framover.

Dessuten er arbeidslivet blitt tøffere. Outsourcing er blitt vanlig, det jobbes for utvidet mulighet for å ansette på deltid, fast ansettelse som prinsipp fravikes i stadig større grad. Enkelte vil garantert aldri komme seg i fast jobb. Og det skulle ikke forbause meg om dette delvis er de samme som ikke får en million av foreldrene. Å ikke være fast ansatt, men kanskje bare være tilkallingshjelp, gjør ikke akkurat at du stiller sterkt i møte med banken for å finansiere noe som helst.

Men i dag skal vi altså feire tidligere vunne slag. Inkludert det siste om reservasjonsretten. Som i mine øyne var en mye mindre viktig sak, også for likestillingen mellom kjønnene, enn det jeg har nevnt ovenfor om forskjellene.

I forsvaret er oppholdende strid et taktisk begrep. Du vet du vil tape, men en seier her og der gjør at tapet utsettes. Kanskje er det slik at vi er i ferd med å tape det vi har oppnådd i forrige århundre?

Gratulerer med dagen, og akkurat i dag velger jeg å være litt kommunist.