Sosiale medier, den moderne gapestokken

Min holdning til sosiale medier forandrer seg i takt med utviklingen. Etterhvert har jeg blitt veldig glad i dem som legger ut bilde av kakebaksten, barnebarnet, søte sitater og visdomsord, strikketøyet, bilen, hunden, katten, hesten, motorsykkelen, snøscooteren og vinglasset. Og som får mange likes på disse. De er opptatt av sitt, opptatt av at sitt er bra nok, og deler det med sine venner. Uten å rakke ned på andre som har mindre vellykket kakebakst, ingen barnebarn å vise frem, gammel og skabbete bil og bikkje osv. Sånt liker jeg nå, selv om jeg tidligere var kritisk til denne selvtilfredsheten.

Eksempel på Facebook-status jeg liker nå

For nå er det en ny trend som som inntar de sosiale medier, nemlig å sette andre i gapestokk. Det er veldig om og gjøre for mange å vise frem en korrekt avsky overfor andre mennesker som har trådd feil. De må ha mistet troen på vårt rettssystem som jo er det som skal ta ansvaret for samfunnets behov for preventive hensyn, avskrekkelse og hevn.

Allerede etter 22.juli og påfølgende rettsoppgjør reagerte jeg litt, men saken var så uhyrlig i all sin gru at det ble med bare litt. Senere har særlig saken mot Vågå-ordføreren vært fremme i de sosiale medier jeg benytter, men også i andre saker med kjent gjerningsmann har publikum flittig benyttet muligheten til å begå karakterdrap av gjerningspersonen før dom er falt.

Sist søndag så jeg meg litt lei på måten Petter Northug jr ble omtalt. Folk jeg positivt vet selv har kjørt i fylla var frampå og kritiserte. Oftest var kommentarene uten motforestillinger.
Jeg skrev et innlegg på Facebook om at det kanskje var nok nå. Og fikk for mitt vedkommende ny rekord i likes og kommentarer. Mest likes, antagelig fordi jeg var heldig med timingen og la det ut omtrent samtidig med at mange andre gjorde tilsvarende. Men også enkelte kommentarer og hypotetiske spørsmål som tydelig levnet verken Petter eller meg særlig ære.

Jeg har imidlertid kommet med såpass mange kontroversielle utspill at slikt preller av. Petter har nok også trening i å tåle kritiske blikk, men ensidig fordømmelse og hatefulle uttrykk i en situasjon der du er langt nede, kan bli for tøft selv for den tøffeste. Den som ikke forstår dette er heldig, de har nok aldri opplavd at de selv eller noen nær dem har gått på trynet. For det som da trengs er reaksjon fra de som skal reagere, i Petters tilfelle politi og rettsvesen, mens familie, venner, kollegaer og foresatte har en jobb å gjøre med den medmenneskelige siden av saken. Uten at de forsvarer handlingen du er skyldig i.

At jeg aldri har blitt noe kjent ansikt, priser jeg meg lykkelig for. Skulle så galt skje noen gang, vil pressen og sosiale medier få det travelt.
Til sammen vet vennelista mi på Facebook at jeg har brutt ni av ti bud og begått alle de syv dødssyndene.
Noe angrer jeg på, slett ikke alt, og ikke minst er det i noen tilfeller jeg er skyldig takk for medmenneskelig støtte i etterkant. Storparten av mine brudd på budene og begåtte dødssynder skjedde før sosiale medier tok av, men gjennom sistnevnte har jeg nå en fornemmelse av hvordan praten rundt kaffebordene har vært.

Olav Hestenes til venstre

Det av de ti bud jeg ikke har brutt, er det femte; Du skal ikke slå i hjel. Heldigvis og tilfeldigvis må jeg si. For jeg hadde for mange år siden gleden av en samtale med Olav Hestenes. Han var vår mest kjente forsvarer av drapsmenn, og en klok mann. Jeg trodde ikke helt på ham når han fortalte at drapsmenn var akkurat som andre, det var tilfeldighetene som nesten alltid skapte dem. Absolutt alle kunne komme i en situasjon der resultatet er at de tar livet av et annet menneske, hevdet han. Ved nærmere ettertanke måtte jeg gi ham rett, særlig ettersom en av de triveligste personer jeg noen gang har møtt, drepte sin egen far. Og jeg husket også historien til en mine venner som måtte sone en promilledom. Under soningen satt han sammen med vanlige fanger, og traff der en meget hyggelig mann. Da han spurte vedkommende hvorfor han satt der, fortalte den hyggelige mannen at han hadde drept naboen. På spørsmål om hvorfor han hadde gjort dette, svarte han til min venns forbauselse: - Noen måtte bare ta ham...

Nå har jeg imidlertid selv havnet i gapestokken. Uten å ha gjort noe annet enn å være venn på Facebook.

Jeg har nemlig i løpet av 24 timer blitt utfordret fire ganger til å bade i iskaldt vann. Og de hevder at om jeg ikke gjør det, er jeg skyldig både vin, sjokolade, energidrikk og veldedige gaver samt kontanter til den som kom med utfordringen. Til sammen vil det vel koste meg to tusen kroner å ikke bade, om jeg lojalt følger opp. Noe jeg er i tvil om jeg skal gjøre. Rett og slett i solidaritet med alle mine venner som ikke har utfordret meg. Fordi hvis alle utfordrer meg på samme måte, vil det koste meg ca 850 000 kr. Det har jeg ikke råd til.
Er det da moralsk riktig å forfordele de fire frekke og frempå vennene som utfordrer meg?

Bilde fra i fjor da jeg var ung, slank og ikke forkjølet

Tidsfristen er i ferd med å gå ut for den første utfordringen. Jeg er kraftig forkjølet allerede, så kraftig at en omsorgsfull gutt i sjuende klasse i går fortalte at jeg slett ikke så særlig frisk ut. Så et bad vil helt sikkert resultere i lungebetennelse og koste samfunnet mange kroner.
Dessuten er jeg en overvektig kar som nærmer meg 60, med andre ord er faren for hjerteproblemer overhengende ved et kuldesjokk. Og da vil dere fire være medskyldige i en tragisk handelse.
Jeg har tilgang til to typer badetøy, speedo og Borat-drakt. En film med meg i denne påkledning vil høyst sannsynlig medføre rapportering på Facebook, og seksuell trakassering på arbeidsplassene jeg er innom. For der er det overvekt av kvinner. Og da er faren stor for at jeg bryter et av de ti bud og begår en eller flere dødssynder.

Valget blir muligens å måtte stå i gapestokken en stund. Som kjip, pinglete, surmaget og uten humoristisk sans.

Fristene mine er i ferd med å gå ut. Men jeg er født en måned for tidlig. Så slik sett har jeg tid til å tenke mer på om jeg skal bade.

Spørsmålet er om jeg skal gi etter for utilbørlig press. Det er ikke helt meg å gjøre det.