Jeg har prøvd å være rocka, uten helt å lykkes

Mandag kveld var jeg på en enestående begivenhet. Selveste Rolling Stones holdt konsert på Telenor Arena med meg tilstede. Etter en nervepirrende innkjøpsfase der det til og med nær sagt som normalt ble litt krangling med Java, hadde jeg fire billetter slik at to småbarnsmødre, skjønt småbarnsmødre er vel ikke riktig når barna er på tur til å starte på videregående, og to innbarkede ungkarer, skjønt ensomme gamle menn kanskje er en riktigere betegnelse, kunne innta arenaen sammen med rundt 25 tusen andre.

Keith brukte heller ikke Converse på mandag

Jeg vil ikke gå på rockekonsert og ha sitteplass. Når folk som er mye eldre enn meg kan stå på scenen og levere et forrykende show i to og en halv time, skal ikke jeg sitte. Jeg skal stå, gå litt rundt, søle øl, hoppe opp og ned og definitivt ikke sitte. De mange som satt på sidene bør skjemmes over sin egen forfatning i dagene etterpå. For usedvanlig mange satt som om de var på en kjedelig fotballkamp store deler av konserten. Men det krever litt planlegging og omtanke når man som halvgammel skal forsøke å være rocka.

Klar for konsert!

Selv vurderte jeg bort Conversen. Verdens eneste coole sko hadde vært helt riktig i møte med verdens eneste coole mann, Keith. Men av frykt for problemer med bein og rygg, valgte jeg mine MBT, masai barefoot technology, sko. For ytterligere å motvirke problemer med blodsirkulasjonen tok jeg på kompresjonsstrømper som går til knærne. Vel å merke ikke slike som eldre bruker på lange flyreiser, men slike som er beregnet på krevende toppturer på ski. De er fra Dynafit, innkjøpt på VPG. Da lever jeg godt med at mine venner kaller det støttestrømper. Etter å ha tatt så solide foranstaltninger var det godt å se at Keith også hadde droppet Conversen til fordel for mer komfortabelt fottøy. Kanskje brukte han også slike strømper, han kan ihvertfall trygt gjøre det, han er uansett cool. Selv er jeg ikke cool, kompresjonsstrømper gjør ikke noe fra eller til.

Så skal man gjerne være litt rocka, gi blaffen i vedtatte regler, eller som Keith en gang sa da han ble arrestert for besittelse av narkotika; - jeg har ikke noe narkotikaproblem, jeg har et politiproblem.
Selv er jeg en veldig skikkelig kar som ikke gjør noe særlig mye galt. Mine venner er om mulig enda mer skikkelig enn meg, å være uskikkelig er ganske utenkelig for dem. Men hør her, vi snakker tross alt om Stones her, det er ikke for søndagsskolebarn.

Så jeg bestemte oss for å være litt rocka.

Vi gikk på rødt lys. Det vil si jeg ventet til bilene også hadde rødt, og benyttet meg av den lille tiden både fotgjengere og biler har rødt. Dermed kom jeg nesten halvveis over før det ble grønt. Men de andre gikk på rødt mens bilene hadde grønt.

Dette kortet ble ikke validert. VALIDERT?

Vi snek på T-banen. Det vil si jeg kjøpte billett, men unnlot å validere. Validere? Hva er nå det? Husk at storparten av Stones-fansen aldri har gått på videregående. Nei, de er ikke dårlig utdannet, det het gymnas da vi gikk der. Gymnas og eksamen artium. Skyhøyt over dagens videregående. Men verbet å validere var den gangen ukjent. Og en eventuell T-bane-kontrollør med annen etnisk opprinnelse enn meg skulle fått problemer med mitt morske blikk og på oppdaling, med palatalisering, spørsmål om ka i svarte valljidereng æ fårr nå, e ha kjøft billejtt, kaffor ska e da træng å valljideér?
Men mine venner kjøpte ikke en gang billett.

Jeg drakk sju pils uten å pisse. Det er det ikke mye gammelmodig over. Og jeg tok en røyk istedet for å snuse. Men heller ikke her når jeg helt opp, jeg røkte ute mens Keith og Ron Wood røkte på scenen. INNE!!! Snakk om å gi blaffen!

Dagen etter konserten stakk vi fra restaurant-regningen. Vi hadde ikke fått maten vi hadde bestilt, selv etter purring både på mat og oppfordring om at regningen måtte komme prompte fordi vi skulle nå et tog. 45 minutter for å lage to salater og et enkelt smørbrød bør holde selv i hovedstaden. særlig når det sto på lunsjmenyen. Eller har Oslo-folket lenger lunsj enn oss landsens folk? Vi forlot iallfall restauranten uten å betale.

Som dere ser var jeg sånn rimelig rocka når jeg var i Oslo. Men jeg nådde ikke helt opp mot de noget yngre såkalte småbarnsmødrene som var med meg. Og naturligvis vanvittig langt bak gutta i Stones med Keith i spissen. Men de er i en egen klasse, yngre enn meg både i kropp og i sinn som de er. Jeg vurderte nesten å kjøpe med meg litt heroin når jeg først var i byen. Kanskje jeg da kunne funnet evig ungdom? Eller i det minste blitt arrestert? Lokalavisa i Gudbrandsdalen hadde en sak om oss i etterkant, tenk om de kunne skrevet om tre gudbrandsdøler som var med en skikkelig rocker fra Oppdal på Stones-konsert. En som til slutt ble arrestert for besittelse av narkotika.

På hotellet brøt jeg imidlertid alle regler. Ikke nok med at jeg ikke pakket ut av kofferten,

Jeg sov ikke med hendene oppå dyna!

Og en ny dame er etter konserten kommet inn på Topp 10, nemlig Lisa Fischer.