torsdag 1. mai 2014

Gratulerer med dagen, men jeg har en litt bitter smak i munnen

Jeg er av dem som alltid har respektert feiringen av 1.mai, også i perioder der jeg har hatt meninger om tingenes tilstand som ikke helt har vært forenlige med AP og LO. For det er særlig disse to institusjonene i landet vårt som har feiret seg selv denne dagen.
Jeg har innsett at det er arbeiderbevegelsens kamp som har gitt oss vanlige folk de godene vi har med arbeidsmiljølov, pensjonsordninger, sykepenger, tariffavtaler, likestilling osv. Og den har vært viktig i forhold til at det tross alt er små forskjeller mellom folk, og at vi har en trygghet for at om vi ikke selv klarer å lykkes i livet allikevel kan leve et noenlunde liv.

Det er lenge siden vi hadde, og hadde behov, slike faner 1.mai

Men for meg ser det nå ut som om vi er fanget i en eller annen felle der vi ikke makter å regulere samfunnet slik vi egentlig ønsker. De rike blir rikere, noe som isolert sett ikke er så ille, men det blir samtidig stadig flere relativt fattige. Jeg skriver relativt fattige, for i forhold til i andre deler av verden, finnes det knapt noen virkelig fattige i Norge.

Hvorfor er det slik? Hvorfor har denne forskjellen på folk økt så mye på få år?

Jeg er ikke samfunnsøkonom, og kan ikke analysere dette slik det sikkert burde vært gjort. Men jeg har lov til å tenke og gjøre meg opp en mening.
Fordelingen av overskuddet i bedriftene må være forskjellig fra hva det var tidligere. De fleste med store formuer er eiere, som regel i form av at de er aksjonærer, men i mindre bedrifter er det gjerne også eneeiere. Og her er regnestykkene enkle; er det 20 årsverk i en bedrift og bedriften betaler 20 kr timen mindre til alle, betyr det 400 000 mer til eier(ne).

Er naturligvis klar over at dette for enkelte bedrifter er være eller ikke være. Men Norge er i mange undersøkelser blitt kåret som et av de bedre landene i verden å drive bedrifter i. Derfor er bedrifter som ikke klarer å betale det de skal, ikke bærekraftige og har dermed ikke livets rett.

Politikerne har lagt til rette for økningene i forskjellene ved å senke skattetrykket på høyere lønninger, ved å bruke en annen sats for kapitalinntekt enn for lønnsinntekt og ved å redusere formuesskatten. Det er masse argumenter for fjerne formuesskatten helt, men ingen av dem fjerner den sannheten at fjerning av formuesskatt øker forskjellene mellom fattig og rik. Og særlig når dette kombineres med å fjerne arveavgiften.

For formuene går i arv. Hva om to unge i 25 årsalderen, og ferdig med studiene, får seg jobb og skal kjøpe bolig? Begge tjener det samme, men den ene får en million i hjelp fra foreldrene til å kjøpe boligen. Da vil den som ikke får denne hjelpen, aldri kunne ta igjen den andre om yrkeskarrieren er den samme. Og forskjellene går i arv videre.

Så et viktig bidrag for å få et mer rettferdig samfunn må være å beholde formuesskatten og øke inntektsskatten på de høyeste inntektene. Antagelig vil det også hjelpe å ha lik skatt på lønns- og kapitalinntekt. Men våre største partier, Høyre og Arbeiderpartiet, har begge bidratt til den skjeve fordelingen. Virkningen er i ferd med å slå inn nå. Og vil forsterkes framover.


Dessuten er arbeidslivet blitt tøffere. Outsourcing er blitt vanlig, det jobbes for utvidet mulighet for å ansette på deltid, fast ansettelse som prinsipp fravikes i stadig større grad. Enkelte vil garantert aldri komme seg i fast jobb. Og det skulle ikke forbause meg om dette delvis er de samme som ikke får en million av foreldrene. Å ikke være fast ansatt, men kanskje bare være tilkallingshjelp, gjør ikke akkurat at du stiller sterkt i møte med banken for å finansiere noe som helst.

Men i dag skal vi altså feire tidligere vunne slag. Inkludert det siste om reservasjonsretten. Som i mine øyne var en mye mindre viktig sak, også for likestillingen mellom kjønnene, enn det jeg har nevnt ovenfor om forskjellene.

I forsvaret er oppholdende strid et taktisk begrep. Du vet du vil tape, men en seier her og der gjør at tapet utsettes. Kanskje er det slik at vi er i ferd med å tape det vi har oppnådd i forrige århundre?

Gratulerer med dagen, og akkurat i dag velger jeg å være litt kommunist.




1 kommentar:

  1. Oppholdende strid er ikke å styre mot tap, men å styre mot en forberedt sperrelinje hvor man har tilstrekkelig taktisk og materiellmessig overlegenhet til å kunne slå fienden. Det bør kunne inspirere!!

    SvarSlett