Trenger vi landbruk i Norge? I hvilken form?

Alle har meninger om et eller annet, og det er lite som flere mener noe om enn landbruksoppgjøret. Der må imidlertid jeg, som ellers mener mangt om mye, melde litt pass. Det er rett og slett for komplisert for meg.

Grunnet mine synspunkter i rovdyrdebatten, har jeg ved flere anledninger blitt karakterisert som bondehater. Intet kunne vært mere feil, jeg er snarere det motsatte. Jeg har gode venner som er bønder, både deltids- og heltidsbønder. Studerer jeg stamtavla mi, finner jeg knapt annet enn bønder om jeg så går tilbake til Einar Tambarskjelve.

En av stamfedrene mine, storbonde, atlet og politiker. Men mest kjent for å ha sagt: - For veik, for veik var kongens boge.

Og at rammevilkårene ikke er gode nok, er antagelig er medvirkende årsak til at jeg selv ikke er bonde.

Så det er klart at jordbruksoppgjøret er viktig. Men altså for vanskelig å forstå for meg. Heldigvis konstaterer jeg at vi er mange som ikke forstår. Og ikke forstår jeg hvorfor Trygve Hegnar skal dras inn i debatten hver gang det er snakk om rammevilkårene for bønder. Han som selv gjennom Hurtigruten drar inn over 5 milliarder hvert år i subsidier for å drive en næring som uten subsidier ikke ville hatt livets rett.

Dette koster fellesskapet 5 milliarder i året. Vel verd det spør du meg, men da må ikke Hegnar angripe andre som blir støttet av fellesskapet.

For slik er det med matproduksjon i Norge, uten subsidier og proteksjonisme ville næringen dødd ut for lenge siden. Det ville gått akkurat som med tekstilindustrien, tobakksindustrien og delvis treforedlingsindustrien, produksjonen ville blitt flyttet i andre land. I takt med at lønnsnivået stiger i Norge, blir det vanskeligere og vanskeligere å drive produksjon av varer i konkurranse med andre land. Og uten subsidier ville Hegnar måttet selge Hurtigruten til spottpris, aviser kunne vi glemme osv, osv.

Landbruket i Norge vil aldri kunne konkurrere med landbruket i andre land. Det er bare å se på globusen for å konstatere dette. Derfor må det norske folk, gjennom politikerne, bestemme seg for om de vil ha et landbruk, og ikke minst hva slags landbruk de vil ha. Det er akkurat hva regjeringen nå har gjort gjennom sitt tilbud.

Men det er mye mer komplisert enn dette.
Hva ønsker vi å oppnå med landbrukspolitikken? Levende bygder? Sikkerhet i form av selvbergingsgrad? Sysselsetting? Norsk mat? Billig mat? Spørsmålene er altfor mange og kompliserte til for meg.

De fleste av oss vil ha det sånn

Et for meg viktig spørsmål er om vi egentlig behøver å øke produksjonen. Det er matmangel i verden, men det er som med mangt annet et spørsmål om fordeling.

Få av oss vil ha det slik, selv om maten kanskje blir billigere.

Derfor kaster jeg frem tanken om at det kunne vært en ide å opprettholde, eller til og med øke, produksjonsberedskapen, men senke produksjonen. Da kunne vi økt produksjonen og selvbergingsgraden når det hadde vært påkrevd, mens vi i gode tider kunne handlet mer med utlandet. Vi kunne da kjøpt varer fra land som har behov for å komme ut i markedet med produktene sine. Intensjonene til WTO ville oppfylles, på sikt ville behovet for bistand bli redusert. Og fordelingen i verden ville blitt bedre.

Argumentet om at disse landene trenger maten selv, stemmer svært sjelden. Mange land mangler markedstilgang for sine produkter, har enorme ressurser, men får ikke solgt varene på grunn av tollbarrierer. Minner om ramaskrikene når et eller annet land øker tollen på norsk laks. Da ønsker plutselig vi også frihandel.

Kom ikke med at norske produkter er så mye bedre. Jeg spiste importert jordbær i går, den nærmer seg norsk smaksnivå. Mange andre varer er faktisk mye bedre. Hva er så fabelaktig med norske epler?

Vi spiser da maten herfra?

Kom heller ikke med matsikkerhetsargumentet. Vi reiser stadig mer, og vi priser maten i utlandet. Og spiser den uten frykt. Til og med fra gateboder som aldri hadde blitt godkjent her til lands. Det er kanskje bedre å bli matforgiftet i utlandet enn hjemme?

Hvordan denne politikken skal gjennomføres kan jeg ikke beskrive i detalj. Noe av det første måtte være å vri på tilskuddene. Tilsvarende det Listhaug nå forsøker, men i en annen retning. Å senke produksjonstilskuddet for så å øke arealtilskuddet måtte være en start. Arealtilskuddet må differensieres etter breddegrad, høyde over havet og andre parametre av betydning for produksjonen. Kraftfor- og handelsgjødselprisene må økes. Jeg ønsker at arealene skal brukes, men ikke supereffektivt. Det kan vi vri det til når dårligere tider kommer. For de kommer, og da kan vi forandre politikken til å fokusere på produksjon.

Jeg ønsker meg norske bønder, bønder som ikke blir mobbet fordi de i likhet med svært mange av oss andre er støttet ordninger bestemt av politikerne. Og jeg ønsker dem overalt i Norge. Men de kan godt produsere litt mindre. Og likevel ha en fortjeneste til å leve omtrent oss andre av.

Problemfritt er ikke dette. I likhet med alle andre forandringer som skal gjennomføres, er det haugevis av motargumenter. Dessuten står jeg, enn så lenge, ganske alene om dette.

Så kjære lesere, dere kan trygt fastslå at det ikke blir sånn. Foreløpig.