Så havnet jeg i forsvaret. Og tilbrakte 14 år der. Matpakke smurte vi når vi skulle ha tjeneste utenfor leiren, og disse var alltid enkle. Jeg ble i forsvaret introdusert for flere typer pålegg på samme brødskive, som for eksempel ost og skinke. Dette bød meg i mot, og gjør det fortsatt. Nøysom som jeg er, føler jeg meg mest moralsk uangripelig når jeg dekker bare halve brødskiva med pålegg. Og flytter det litt etterhvert som jeg spiser. Men jeg gikk etterhvert over til å spise hvit ost. Gouda, jarlsberg, edamer og så videre.
En periode i forsvaret delte jeg leilighet med en annen offiser. Vi var begge trøtte om morgenen og inngikk avtale om å lage matpakker på skift. Dette utviklet seg til konkurranse, og da jeg fant vitaminpiller i matpakka, tok ordningen slutt. Tror ordningen varte maks en uke.
Ellers serverte forsvaret overdådig lunsj til en overkommelig penge. Dette, kombinert med at øl var den selvfølgelige kveldsmat, gjorde at vekta steg. Men det er en helt annen historie.
Normal matpakke for meg |
Da kom ideen om å overraske meg selv. Jeg kjøpte matpakka uten å bruke kontaktlinser eller lesebriller. Dermed fikk jeg på en enkel måte ta del i følelsen det må være å ha en snill kone som smører matpakke og overrasker sin elskede mann. For jeg ante ingenting om innholdet i den innkjøpte matpakka før jeg åpnet den.
På disse klarer jeg ikke å innholdsdeklarasjonen uten linser eller briller. |
Derfor var det veldig hyggelig da en kvinnelig kollega en dag kom og fortalte meg at jeg ikke behøvde ta med matpakke selv neste dag. Neste dag så matpakka slik ut:
Flere typer pålegg på samme skive, gulrotbiter og cherrytomater. Og som prikken over i'en: SALATBLAD! Lekkert servert i en grønn boks med flere rom. Moderlig omsorg for en litt forkommen kar som meg er nok til å berge dagen. Eller vent litt, damen er adskillig yngre enn meg. Altså kan det ikke være moderlig omsorg, hva er det da?
Eldreomsorg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar