Nå er jeg på bånn

Nå har jeg virkelig fått bekreftet at det står det dårlig til. Ikke sånn generelt, men med påvirkningskraften. Alt jeg har ytret meg om dette året jeg har blogget er helt uforandret.

Returnerte akkurat fra en snartur på Mega Oppdal. Til tross for at jeg skrev dette allerde for et år siden, og gjentok det her, er oppførselen i kassakøen og på parkeringsplassen uforandret. I dag var det til og med en dame som først betalte, så sprang tilbake og hentet noe hun hadde glemt, for så å gå fremst igjen for å betale melka hun hadde glemt. Og jeg har gitt opp å korrigere slik oppførsel.

Damen i rød sko hadde glemt melka, men beholdt sin plass i køen.

I uken som gikk har jeg gått rundt i fjellet og sett på mye rart sammen med kjekke barn. Men til tross for at jeg prøvde å få oppklart at drit ikke er et prefix for adjektiver, fortsetter barna å prate om dritlangt, dritgodt, dritpent osv. Og drit heter bæsj, basta. Tiltross for at jeg tro frem en sjokoladetrukket peanøtt, spurte om noen visste hvilket dyr som hadde bæsjet, og til elevenes bestyrtelse stappet den i munnen. Dette var dritgod bæsj, utbrøt jeg.

Hvem har bæsja?

I går skrev jeg et  innlegg om landbrukspolitikken. Ingen respons fra mine mange bondevenner. Enten er de totalt imot enhver forandring, eller de gidder ikke en gang å vurdere mine forslag seriøst.

Verst er det imidlertid at jeg har mistet en av mine faste lesere. Når jeg tenker nærmere etter, er det vel slik at jeg mistet min faste leser.

Min faste leser oppga som årsak at jeg har blitt matblogger. Det var altså nok med et innlegg om matpakka for å miste min faste leser.

Min faste leser har nok brukt lupe for å finne negative ting

Min faste leser har vært en aktiv kritiker både av bloggen og andre forhold rundt min person. Og tilbakemeldingene har alltid vært negative.

Min faste leser har kritisert språket mitt, synspunktene mine og livsførselen min. Min faste leser har vært negativ til klærne mine, bilene mine og damene mine. Ingenting av det jeg har gjort, sagt eller skrevet har fått være i fred for min faste lesers kritiske blikk. Til og med sokkene mine har fått gjennomgå, ikke på grunn av dårlig lukt, men på grunn av materiale og tilvirkningsmetode.

Nå har jeg vridd hodet i dag for å finne noe min faste leser ikke har hatt en mening om. Omsider kom jeg på det. Min faste leser har aldri sagt eller skrevet noe om håret mitt eller frisyren min. Kanskje får jeg min faste leser tilbake om jeg begynner å skriv om hår, frisyrer og hårprodukter?

Sikkert er det at jeg savner min faste leser så mye at bloggingen ikke lenger har noen mening.

Heldigvis er det Stones i morgen.