Hurra for Norge, men ikke for alle.

På selveste 17.mai feirer grunnloven 200 år uttalte en noe historieløs dame denne uken. Fullt så historieløs er ikke jeg, men jeg innrømmer gladelig at mine historiekunnskaper har en del hull. Og at mine konklusjoner kanskje ikke alltid holder vann når jeg prøver å forstå det som skjer nå ved å tenke gjennom historien.

Men Sylvi Listhaug og hennes medsammensvorne feirer 17.mai ved å gå i samme fella som Henrik Wergeland gjorde i sin ungdom.
Henrik, som strengt tatt aldri rakk å bli annet enn en ungdom, endret etterhvert sitt syn på den norske bonden. Den bonden som sto fram som et ideal for Wergeland, var Ole Pålsson Håkenstad. Han var opprinnelig fra Fron, men da han i ung alder arvet gården Håkenstad i Vågå, flyttet han dit og bodde der resten av livet. Ole Pålsson Håkenstad var ikke av de 112 som var på Eidsvold våren 1814, men han møtte samme høst som representant da det overordentlige storting møttes for første gang. Han møtte jevnt trutt der frem til 1842, og hadde således en lang politisk karriere.
Og den unge Henrik Wergeland ble kjent med denne bonden fra Vågå. I Henriks øyne ble han selve symbolet på den norske bonden, og den som sammen med likemenn skulle styre utviklingen i Norge videre.

Ole Pålsson Håkenstad. 

Men Ole Pålsson Håkenstad mistet all glans da det ble kjent at 7 av hans husmenn sultet ihjel vinteren 1813 da England blokkerte kornhandelen til Norge. Det viste seg at bonden på Håkenstad hadde 17 år gamle spekeskinker hengende på stabburet samtidig som husmennene sultet til døde. Da Henrik Wergeland ble kjent med dette, tapte vagværen Håkenstad all glans.

For dagens regjering er slike bønder idealet. Om enn i en litt mer moderne versjon. Nå er også idealet et stort bruk, mens husmennene er byttet ut med øst-europeiske gjestearbeidere. De har ikke lært, slik Wergeland gjorde.

Ole Hansen Skjesvoll var en mye mindre kjent dikter enn Henrik Wergeland. Faktisk så ukjent at jeg aldri hadde hørt om ham før jeg leste denne fantastiske visen i lokalavisen Vigga. Den har i ettertid fått navnet:

Håkenstadvisa

Gir du en Betler en stykke brød,

da er det ofte med Spott besudlet.

Du ønsker gjerne at han var død,

og rent utfeid han var av Landet.

Nei, før de Hunde

et Stykke unde,

enn over Trængende dig miskunde

din Mammonist!

Du knuger gjerne den Ringe ned,

din Magt du bruger til eget beste.

All Hjærteløshed i Hjelpens Sted

du ønsket sikkert med Frud at feste.

Med falske Vegter

og store Indtekter

med Bedrageri du dig bemægter

av Armodsgods.

Dine Børn du lærer den samme Kunst,

i Gudsfrygt du dem ei oppdrage

Guds Ord Og Lærdom er slett omsnutt,

i Banden, Sværgen de må tiltage.

Bedrag og Rænker

som du optenker

det er den Arvelodd du dem skjenker,

det vises godt!

Når du engang udav Verden går,

og Sjælen skal udav Kroppen fare.

Da Satan færdig ved Døren står,

skal bringe dig ind i Helvetes Skare.

Hvor du skal lide 

all Ve og Kvide,

de sorte Djevle dit Kjød skal slide

på bjørnevis!

Gud, giv de Fattige daglige Brød,

og lad ham ikke for Ophold sukke.

Og så omsider en salig Død,

og Ærens Rige for ham oplukke.

Gratulerer med dagen, og hurra for 17.mai. Måtte fornuften nå regjeringen og landbruksministeren slik den i sin tid nådde Henrik Wergeland.