Mulla, Per og meg

Enkelte innfrir alltid. På en sånn måte at vi som har en liten hobby med å kommentere og synse i alle retninger, alltid får påfyll av tanker. Selv når jeg blir for sen til å skrive om en hendelse, fyller de bare på slik at rikssynsere, hobbysynsere og nettroll kan hive seg på sammen med en samlet presse.

Derfor er jeg på en måte glad i Mulla Krekar og Per Sandberg. Om jeg er helt tanketom en dag, men har lite annet å gjøre enn å synse, kan jeg alltids ta tak i ytringer og opptredener fra nevnte herremenn.

Mulla er sikkert en adskillig hyggeligere mann enn meg,

Jeg var tenkt på å kommentere Mulla Krekar og hans tvangsflytting til Kyrksæterøra. Men tiden strakk ikke til, eller kanskje prioriterte jeg andre saker, saker som ikke ble tilsvarende bredt dekket i media.

Krekar slipper å blogge. Han får selveste Anders Magnus i Nrk til å være mikrofonstativ. Og med sedvanlig mangel på antenner kommer han med uttalelser som får nesten alle til å rope fy og det som mye verre er. Mens omtrent ingen ytrer seg pro Mulla.

Vi hyller den totale ytringsfrihet. Så lenge ytringene passer noenlunde inn i vårt verdensbilde. Blir det for ille tar vi fra dem friheten. Det eneste tilfelle jeg vet om som har blitt fratatt ytringsfriheten, er Anders Behring Brevik. Og nå tror jeg det letes etter en mulighet til å gjøre det samme med Mulla Krekar. Begge har ytringer også jeg mener vi klarer oss uten. Og begge antas å kunne rekruttere følgere. Men hvor skal denne grensa gå?

Et viktig spørsmål syns jeg. Fordi det er så mange som ytrer seg uten filter nå, at fengslene fort kan bli veldig fulle. Ytringene og truslene til Mulla Krekar er jo barnemat i forhold til sjarmklumpen i følgende faksimile:

Er det lov å ytre seg slik? Og slike ytringer finner jeg mengder av på sosiale medier. I kommentarfeltene blir de moderert bort, men på Twitter og Facebook og blogger er det fritt frem. Og ut fra kommentarene under, så ser jeg at de som ytrer seg slik får meningsfeller. Skulle du prøve å være uenig med trådstarter får du samme lut tilbake. Trusler og hatefulle utsagn som uansett hvor hardhudet du er påvirker deg.

Per Sandberg og Mulla Krekar er slett ikke ulike. De er kompromissløse i sine utsagn, og de trenger hverandre. Begge hauser opp media, får lov å komme frem fordi de skaper engasjement og overskrifter. Selv om de også finner andre fiender enn hverandre. Per trenger ikke Mulla så lenge han har Krf. 

Dessuten er de begge sine egnes verste fiende. Frp forsøker å fremstå som ansvarlig, men Per klarer effektivt å sabotere dette. Grasrota syns nok at han gjør en god jobb og har gode holdninger, for alle utover denne lille gruppen er han en pest og en plage.

Muslimens prøver å endre vårt syn på Islam, men det er vanskelig å nå frem når Mulla har så stort mediatekke. Og Mulla har i likhet med Per en trofast gruppe meningsfeller.

Men det gledelige er at de ikke står på samme side. Da hadde gjennomslagskraften blitt formidabel. 

Og når jeg ser hvor blide Mulla Krekar og Muniba Ahmad er i forhold til Per og meg, vurderer jeg å konvertere til Islam.

Nye biler er ubrukelige under visse forhold

I dag var jeg en av de aller siste som kom meg over Dovrefjell før veien ble stengt. Og det er mange år siden jeg har kjørt over i så dårlig vær. Det snødde litt, og var liten storm. Sikten blir under slike forhold absolutt null, og aktpågivenhet under kjøring er påkrevet. To meter frem når en ser litt, så full stopp igjen når det plutselig tetner til. Å sitte stille på E6 med null sikt i alle retninger er ikke hyggelig, du vet at du når som helst kan bli påkjørt både forfra og bakfra. I dag var det såpass heftig at selv sektorlysene på brøytebilen var usynlig på 10 meters avstand. Delvis fordi det ikke var sikt, delvis fordi lampene ble dekket av snø.

Slik hadde jeg sett ut helt uten de rette kunnskapene

For å bli så synlig, og samtidig lovlig, må jeg beherske både teknikken og kunne reglene. Samt pusse av lyktene ved enhver anledning.

For ytterlig å gjøre dette mer farefullt, er det mange som kjører uten baklys, de fleste uten selv å vite om det. En EU-regel fra 2011 sier nemlig at det kun er frontlysene som skal tennes automatisk, baklysene må du selv slå på, eller det er en føler som ordner dette automatisk når det mørkner. Dette for å spare energi. Og så mye biler som det er på veiene, blir det totalt sett en stor innsparing, selv om det for den enkelte er for ingenting å regne.

Mange vet imidlertid ikke om dette, og kjører derfor uten baklysene tent. Og i dårlig sikt blir det enda verre, automatikken tenner ikke lysene når alt rundt er hvitt. Dessuten har mange biler, inkludert min, kjørelys som er adskillig svakere på dagtid. Så jeg må altså slå på lysene for å bli sett i slikt vær.

Jeg føler også behov for tåkebaklys under slike forhold. For å få på dette må jeg også tenne tåkelysene foran. Disse er imidlertid ikke tillatt brukt sammen med kjørelys... Så når det er som i dag må jeg sette på parklys og så sette på tåkelysene foran og bak. For å være både trygg og lovlig... Jeg må innrømme at jeg i dag slo på alt jeg hadde samtidig, også nødblinklysene.

Problemet stopper ikke der for en som har en relativt moderne og energieffektiv bil. Det er nemlig noe som heter LED-lys både foran og bak på slike som min. Disse utvikler så lite varme at snø, sørpe og vann fryser fast på dem. Da jeg i dag kom til Dombås hadde jeg centimetertykk is på alle lys. I praksis var jeg derfor nærmest usynlig.

Og det tiltross for at jeg er oppmerksom på alt det jeg har nevnt ovenfor...

Heldigvis gikk det bra med meg, og det gjorde det også for de i de syv bilene bak meg som ble involvert i en kjedekollisjon. Uten at jeg vet noe om det, ser jeg ikke bort fra at noe av det jeg har beskrevet kan være årsaken. Og jeg lurer kraftig på hvorfor det er skrevet og opplyst så lite om disse tingene. Det er innimellom stort fokus på feil bruk av tåkelys, men dette med lysbruk i uvær er ikke nevnt.

Kan det være som med mye annet; de som burde tatt det opp, sitter på et sentralt plassert kontor der slike kjøreforhold er ukjente?

Forøvrig kan det godt hende at min beskrivelse er feil, reglene og teknikken er er strengt tatt for kompliserte for min enkle og utdaterte forstand..

Vårt største forbilde

I går ble Petter Northug jr. vårt aller største forbilde. Tar vi med støtteapparatet rundt ham, har vi til sammen lysende eksempler på hvordan livet kan takles, motgang snus til seier og at det mange ganger kan være helt i orden å gå på trynet.

Fra VG

Fra mange var fordømmelsen total da han i fylla vraket bilen. Hele historien var av mange sett på som utilgivelig. Fordømmelsen lyste fra mange, og vi som tok ham litt i forsvar ble tillagt manglende vurderingsevne. Tenk om det hadde gått liv? Enn å legge skylda på kameraten! Fyllekjøring er totalt uakseptabelt, og Petter har mistet all respekt! Ordene var harde, fordømmelsen total, og han fortjente faktisk ikke støtte i det hele tatt i manges øyne.

Vi som prøvde å si at det var menneskelig å feile, at han fortjente en ny sjanse osv fikk gjennomgå. Særlig i de første dagene, men det henger fortsatt i hos enkelte. Folk som er jevnt frempå og hyller norske seire i sosiale medier, de samme som i sin tid fordømte ham, ble plutselig stille i går.

Se på den utgaven av Petter Northug jr. som dukket opp i går;  høflig og saklig i intervjuer, rørt til tårer på seierspallen og meget hyggelig overfor svenske medier. Helt eksemplarisk, ikke engang Marit Bjørgen kunne gjort det bedre.

Fra VG

Jeg unner alle å gå skikkelig på trynet. Det er noe en kan vokse på, særlig hvis omgivelsene stiller opp. Og vår viktigste lærdom av dette, må være at alle fortjener en ny sjanse. Forståelse og tilgivelse må bli mer utbredt enn hva det er i dag. Vi må ikke fryde oss så mye over andres ulykke og ikke fordømme folk ettertrykkelig om de feiler. Handlingen kan vi fordømme, ta avstand fra og lære at vi ikke skal kopiere. Men vi kan forstå, tilgi og støtte videre.

Petter Northug jr. og støtteapparatet hans har gjort en forbilledlig jobb vi alle bør lære av.

Damer forstår seg nok ikke på kvinneidrett

Google har mange gode verktøy for å kartlegge trafikk på nettet, men jeg har ikke tilgang til noe som kan fortelle meg om hvilket kjønn mine lesere har. Det jeg kan bruke som målestokk er hvem som liker det jeg poster på Facebook. Nå er ikke målet for meg å få flest mulig lesere, jeg tilpasser meg ikke markedet. Likevel er det lærerikt og interessant å følge litt med, kanskje får jeg bruk for kunnskapene jeg erverver meg en dag.

Jenter og damer er flinkere til å trykke liker enn menn. Særlig på linker til denne bloggen er det mange flere av hunkjønn som liker enn hva det er av hankjønn. Jeg vil, uten å ha regnet nøye på det, anta at 80% av mine likes kommer fra damer. Menn assosierer blogg med rosa og tør ikke vise verden at de liker. Selv om jeg vet at de liker, eller ihvertfall leser. Dette vet jeg fra samtaler ansikt til ansikt der menn gjerne kommenterer mine innlegg. Og tendensen er tilstede uansett innleggstype, det være seg politikk, miljø- og klimasaker, ironiske innlegg eller tull og tøys.

Med ett viktig unntak; blogginnlegg og facebookstatuser som kommenterer kvinneidrett.

En særdeles verdig verdensmester i storslalom, Anna Fenninger

Under alpin-VM kommenterte jeg på Facebook at Anna Fenninger var en verdig verdensmester i storslalom. Uvanlig mange menn likte denne statusoppdateringen, men ikke en eneste kvinne. Ikke en kommentar, ikke en eneste fattig like kunne damene gi meg på dette. Antagelig var dette helt uvesentlig for dem, tiltross for at jeg skrev at jeg kunne bli anklaget for mannssjåvinisme. Kanskje har dette sammenheng med at damene på denne tiden var kollektivt opptatt av den pirrende mannssjåvinisten i Fifty shades of grey? Det kunne kanskje bli vanskelig å anklage meg for noe samtidig som de skle rundt på kinosetet og så på en kamuflert pornofilm?

Verdens beste skiskytter, det er alle ærlige menn enige med meg i.

Nesten like dårlig respons fikk jeg under OL i Sochi da jeg slo fast hvem som var og fortsatt er verdens beste skiskytter. Uavhengig av kjønn er nemlig Gabriela Soukaleva verdens beste. Men bare ei dame likte det jeg skrev. Resten har antagelig ikke peiling.

Så det er, uavhengig av hva ei og anna hurpe måtte mene, fortsatt forskjell på mann og kvinne

Kåre, min ledestjerne i forholdet til jøder og muslimer

Når historieløse og hodeløse folk som burde visst bedre, uttaler seg slik stortingsrepresenten Erlend Wiborg(Frp) gjorde i går, blir jeg i tvil om vi egentlig bør ha ytringsfrihet. Å gi Kåre Willoch deler av skylden for jødehatet er i mine øyne helt hinsides. Samtidig forstår jeg da mye bedre alle de ikke kan forventes bedre av som uttaler seg med store ord i kommentarfeltene.

Det er ikke vanskelig å se at denne mannen er klok.

Den gode Kåre er, og etter mitt syn med rette, kritisk til Israel. Et land som ble opprettet etter andre verdenskrig nærmest som en botsøvelse for å rette på den kollektive dårlige samvittigheten for de uhyrlighetene jødene ble utsatt for i andre verdenskrig. I ettertid har denne hasteopprettelsen av et land, med påfølgende fordrivelse av palestinere flere steder, vært kilden til mye av elendigheten vi i dag opplever i Midt-Østen og etterhvert i andre deler av verden. Kombinerer vi dette med den fordelingen av makt i Midt-Østen som ble foretatt i kjølvannet av første verdenskrig, er det lite å forundre seg over at det er konflikter i denne delen av verden.

Men å være kritisk til Israel er ikke det samme som å spre jødehat.

Om jeg hevder at Benjamin Netanyahu er den største terroristen i verden er ikke det samme som å spre jødehat.

Når jeg jager en ung jødisk mann med kippa ut av to seter på bussen, to seter okkupert av en i overkant bred bak og en liten ryggsekk, for at en dame i 70-årene skal få sitte, er det for å bidra til oppdragelsen av den unge mannen. Ikke et utslag av jødehat.

Når jeg forbyr en muslimsk mann å ta bønnepause midt i undervisningen, er det et ledd i integreringen til et annet samfunn, ikke en islamfiendtlig handling.

Det samme er det når jeg jager ut av klasserommet ektemannen til en muslimsk kvinne. Han var der bare fordi han ikke ville at hustruen skulle være alene i et rom med en vantro.

I det daglige ser jeg stadig at vi mennesker bruker noe som kan gi andre dårlig samvittighet for alt det er verd. Livskriser, sykdom og diagnoser brukes som unnskyldning for det som ikke godtas uten en slik bakenforliggende årsak. Men en gang må dette ta slutt. Og jødene har nå brukt vår dårlige samvittighet siden i 1945. Og en del av dem inntar offerrollen straks det er en liten mulighet. Det ligger sikkert latent i kulturen å oppfatte seg selv som Guds utvalgte folk, men å få innprentet i dem at de er like lite og like mye verd som alle oss andre, burde være en like stor oppgave som å hindre radikalisering av muslimer.

Kanskje har Frp lært offerrollen av jødene. For den rollen har de begge finpusset bortimot til perfeksjon. Alt galt skyldes oss andre. Som de ser på som mindre verd enn seg selv. Og de er helt ute av stand til å gå i seg selv og se om det kanskje er noe å hente der for å bedre omgivelsenes oppfatning av dem.

Selv ble jeg diskriminert i barndommen. Mest fordi jeg var liten av vekst. Jeg ble alltid valgt sist på fotballaget, og valgt først til å slåss med jentene. Men jeg har aldri gitt dette skylden for at livet mitt ikke går på skinner.

Kåre Willoch sto bak politikken som gjorde at jeg på slutten av 1980-tallet tapte 30 tusen kroner på aksjer i DNC. Inntil for 60 sekunder siden har jeg aldri tenkt tanken på å gi Kåre Willoch skylden for at jeg tapte disse pengene.

Og det kommer jeg aldri til å gjøre. Og Kåre er den jeg er mest enig med i de store spørsmålene. Så muligens var det viktig for landet og vår velferd at jeg og mange andre tapte penger på denne tiden.

Livet går videre, og vi må ta det derfra.

Keith er antonymet til Arne

Jeg bruker ikke betegnelsen kul eller coole. Annet enn om Keith Richards som er den eneste jeg føler kan oppfylle mine kriterier for å være coole. Men i dag vurderer jeg å ta i bruk antonymet til kul, altså ukul. Og da må jeg finne den mest ukule mann i verden.

Valget er lett. I dag er det meg, muligens ikke bare i dag, men i dag er det iallfall meg.

Jeg er på bedringens vei fra influensaen. Hvilket innebærer at ingen syns synd på meg.

Det er valentines dag eller noe sånt. Jeg har ikke hatt en date siden den gangen ingen i Norge visste hva valentines day var for noe.

Min avtale på valentines day innebærer en stille feiring av 60-årsdagen til en i familien. Og vedkommende ser seg selv som jevnaldrende med meg.

Det som er bra med situasjonen er at når bunnen er nådd, kan det bare gå en vei; oppover.

Men jeg har trodd bunnen var nådd tidligere også, og tatt feil.

Det kan alltid bli verre.

Jeg er syk, og jeg sutrer med god samvittighet. Også med kvinner tilstede

I dag måtte jeg kaste inn håndkledet. I går kjente jeg at forkjølelse eller influensa hadde satt seg i kroppen, men i dag forsvant uvissheten, jeg har fått influensa. To arbeidsdager igjen til en velfortjent vinterferie, og der satt den.

Jeg karret meg imidlertid på jobb, uten å gjøre noe, men med et lite håp om medlidenhet. Det er vel å overdrive at jeg fikk det, men møtet med kollegaene var likevel positivt. Særlig møtet med de kvinnelige kollegene var en opptur. De syntes jeg så pjusk ut, og ingen av de fire jeg traff prøvde seg på denne kvinnelige hersketeknikken som går ut på å bagatellisere alle plager som menn måtte få.

Enten har jeg særdeles trivelige damer på arbeidsplassen min, eller så har sannheten sunket inn i dem. Ifølge nylig offentliggjort statestikk ligger nemlig sykefraværet til kvinner skyhøyt over menns. Hos min arbeidsgiver, som ikke er den samme som tidligere nevnte damer har, har menn under 2% sykefravær, mens kvinner har nesten 10%. For hver dag en mann er borte, er en kvinne borte i 5,24 dager. Det er altså disse som høylytt, og til bifall fra sine medsøstre, proklamerer hvor syke menn er for den minste lille ting.

Kan det rett og slett ha seg slik at kvinner i stedet for å sutre litt over småplager til kollegaer på jobben holder seg hjemme? Tanken er for meg nærliggende. Hoster jeg litt på jobb, eller er tett i nesen kan det godt hende jeg sutrer litt på jobb. Og har ihvertfall tidligere fått høre hvor sytete jeg er fra mine kvinnelige venner og uvenner. Mens altså en kvinne i samme situasjon holder seg hjemme.

Nå er det ikke bare enkelt for en mann å bli syk. Særlig hvis det blir såpass at jobben blir skadelidende. Da jeg i fjor tidlig i vintersesongen brakk armen på ski, havnet skiutstyret mitt på Finn.no. I dag fikk jeg først ros fra dem som hadde annonsert skiutsyret mitt for å ha holdt overraskende lenge uten fravær, før det ble antydet at jeg kanskje skulle få en aksje i den konkursrammede skandalebedriften Kvalsvik. En bedrift som samme dag den slo seg konkurs, skiftet navn til Takk og Farvel A/S. En aksje i Takk og Farvel A/S var altså det jeg fortjente for min innsats så langt i år. Slik omgangstone senker ikke akkurat terskelen for å holde seg borte fra jobb.

Tilbake til mine blide, snille, omtenksomme, flinke og generelt flotte kvinnelige kolleger. De så i dag tidlig omsorgsfullt på meg, og syntes jeg så enda mer elendig ut enn det jeg normalt gjør. Ingen av dem antydet at jeg hadde lav terskel for å sutre, eller for ikke å si være borte. Og jeg tror faktisk ikke de drar opp statestikken for fravær selv heller, snarere tvert om.

Derfor er nok alle dere damer som kværner videre på sytingen til oss menn, de som virkelig drar opp fraværsstatestikken.

Målet for min sektor er å komme ned på totalt 6,7% sykefravær.

Da har jeg heldigvis noe å gå på samt å slå i bordet med når hurpene begynner å beskylde meg for å sutre.

Og det skal jeg love å bruke for alt det er verd.

Dobbelthaka episode 3. Jeg har større lyter.

Uken som gikk har vært preget av saker jeg tildels har avvikende syn på. Det gjelder saken om ungjentenes dyre vesker, Mullah Krekar, høringen av justisministeren og sist nå i dag; avlysningen av Femundløpet. I ett par av sakene er min oppfatning såvidt forskjellig fra flertallets, at jeg må være helt på topp psykisk før jeg flagger den.

Og det er jeg ikke nå.

At jeg og alle andre nå har mulighet til å følge all perfeksjon som omgir oss, er tungt for den som ikke engang er i nærheten. Feilfrie kropper med dertil følgende perfekte liv velter innover meg fra aviser og andre media, og på sosiale medier ser jeg at en god del av mine venner også er på solsiden. Uten å ville det, blir jeg påvirket. Med det resultat at jeg til tross for et i utgangspunktet positivt selvbilde, stadig finner nye feil. Feil som påvirker en snart 60 år gammel mann dithen at han glemmer å bry seg om de store problemene i verden forøvrig. Jeg blir selvkritisk og selvopptatt.

Tidligere i år har nok mange fått med seg at jeg er i ferd med å gjøre noe med dobbelthaka. Det refereres til den fra andre, og enkelte følger kritisk med. Hvilket er bra for å holde motivasjonen oppe. Men det bekymrer meg at de samme som studerer om dobbelthaka reduseres ikke påtaler andre lyter. Lyter det er en smal sak å gjøre noe med forblir unevnt av mine venner. Kanskje er de redd jeg også skal bli perfekt? At de når selvbildet er i ferd med å rakne ikke lenger vil ha en referanse til noen  litt mindre perfekt?

Er de da virkelig venner?

Under en grundig inspeksjon av min muligens vikende dobbelthake oppdaget jeg til min forferdelse noe annet. Noe så forferdelig at jeg sporenstreks kjøpte meg 200g Firkløver til å trøste meg med, noe som virker akkurat det kvarteret det tar å fortære 200g sjokolade med nøtter. Etterpå er det tilbake til start, eller mye verre. Dårlig selvbilde blir akkompagnert av dårlig samvittighet til en helhet som gjør at jeg får lyst på 200g til.

Det vokser hår på nesen min!!!

Tre svarte, grove hår vokser altså midt oppe på nesen. Hvis noen syns det er sjarmerende får de si fra til meg. Hvis ingen melder seg, forsvinner de i løpet av dagen. 

Dere som ikke syns det er sjarmerende kan gå i dere selv og tenke gjennom hvorfor dere ikke har sagt fra.

Forøvrig har det en årsak at jeg har inkludert øynene i bildet. Klok av skade og i frykt for å bli sensurert og utestengt fra alle sosiale medier, har jeg forsikret meg om at det ikke skal være tvil om at dette er en nese. Lurer du på hvorfor, så er det beskrevet her.

Jeg skal senere skrive om mine betraktninger rundt vesker fra Louis Vuitton og kanskje også om Mullah Krekar. Jeg skal bare gjenopprette selvbildet først.

Før jeg fjerner disse tre hårene, skal jeg imidlertid ta meg en liten tur ut blant folk. 

Tiltross for dobbelthake og tre svarte hår på nesen, er jeg nemlig greit fornøyd med meg selv.

Mangel på selvinnsikt?

Dobbelthaka episode 2. Blogg har større kraft enn krutt

Lett omskrevet sitat fra selveste Mattis Hætta føles helt riktig å starte med i dag. I Grand Prix ble aldri denne sangen Norge stillte med noen suksess. Null poeng, og hadde jeg ikke vært så redd for å fornærme samene kunne jeg skrevet at blogg har større kraft enn joik.

Årsaken til at jeg kan si dette, er at rikspressen og vitenskapen har lagt seg skikkelig i selen etter at jeg tok opp mitt lille, eller i noens øyne store, problem med dobelthake. Forskerne har forsket seg frem til en lettvint metode å bli kvitt den på, og pressen har gått grundig inn på problemen jeg har opplevd gjennom min metode for å redusere antall haker.

Jeg er litt redd for sprøyter. Og jeg er også interessert i de medfølgende fordeler av min metode istedet for den lettvinte med å ta ei sprøyte. Dessuten er jeg redd det vil koste mer enn skjønnhetsbudsjettet mitt tillater. Dette budsjettet er nemlig tilnærmet null. Enkel hårklipp når det er tvingende nødvendig, og batterier til nesehårtrimmerem kvalifiserer ikke for egen post på et ikke eksisterende budsjett. Dessuten tviler jeg på at fastlegen vil godkjenne dette som nødvendig medisinsk behandling selv om dobbelthaka forringer livskvaliteten min.

Dagens Næringsliv kostet på seg to sider om trenden med randoski i uka som gikk. Godt nytt for de som selger utstyr som koster skjorta og mer enn det. For DN er en tendsettende avis blant de som har råd til slikt utstyr uten at det merkes på lommeboka. Men jeg konstaterer at de er sent ute, allerede for ett år siden hadde jeg flere innlegg om dette

VG slo til for fullt med en serie artikler om hva som irriterer folk i skiløypene. De hadde til og med laget innlegg på VG-TV om forholdene. Serien var veldig hovedstadsorientert, det antar jeg skyldes at jeg så grundig tok opp landsens skiløypeproblematikk i et par blogginnlegg som gjorde at de fant emnet vel dekket allerede. Godt er det at urbane mennesker kan oppdras via media, i vinterferien og i påska kommer de til en løype nær oss. 

Hvordan er det så med mine egne problemer? 

Jeg har via å ha skrevet om det, og lest kommentarer, blitt helt kvitt mine irritasjoner over bikkjemøkk i pose, barnevognspor, sykkelspor og snøscooterspor. Å skrive er god terapi.

I de to ukene som har gått siden jeg startet prosessen med å bli kvitt den skjemmende dobbelthaka, har jeg gjennomført et ganske brukbart program. 

Det har blitt fem turer på det lokale treningsstudioet. Der har jeg syklet på spinningsykkel, løpt på tredemølla, dummet meg ut på ellipsemaskin, løftet vekter og sett på spreke ungdommer. Gutter som bare går der og løfter ei vekt i ny og ned, jenter i tights som er like opptatt av mobiltelefonen som av treningen der de med livstrøtte blikk vandrer omkring i lokalene, og spreke husmødre som går til og fra gruppetimene.

Jeg har gjennomført fire turer på randoskiene med tilsammen 2600 høydemeter. Alle turer er gjennomført med sekk for å bygge kapasitet til turer sammen med yngre og sprekere folk senere i vinter. Og det går lettere for hver tur.

Dessuten har jeg benyttet meg av treningsmetoden til tidligere tiders langrennskonger. Jeg har vært to  halve dager i vedskogen. Å håndtere motorsag og dra vedstranger og kvist i løs snø er nok den mest effektive treningsformen som finnes for å bygge generell arbeidskapasitet.

Dessuten har jeg i perioden spist bare tre oppdalskremboller...

Hva så med resultatene av dette relativt aktive livet?

Jeg bruker ikke vekt som mål.

Klokkereima  er spent inn to hakk. Dermed regner jeg med at fettreduksjonen rundt håndleddene er ferdig og at kroppen har begynnt å hente ressurser fra andre fettreserver. Og det er tydelig ettersom jeg også har strammet inn beltet to hakk. Og at jeg har bare ett hakk igjen før jeg må bruke hulltang og lage et nytt. Det hakket som er igjen, har jeg forøvrig aldri brukt på de sju årene jeg har hatt beltet.

Jeg har ingen valk over joggeskoene. Det har jeg vel heller ikke hatt, men en del av humoren til oss som er litt overvektig, har vært at vi ikke er skikkelig tjukke før det henger en valk over kanten på joggeskoene...

Men... Dobbelthaka er der. Og jeg må virkelig legge godviljen til for å finne antydning til reduksjon.

Jeg har imidlertid ei skjorte innkjøpt for 15 år siden som jeg ikke kan bruke annet enn i oppreist stilling. Og knappen i halsen kan jeg bare drømme om å kneppe igjen. Skjorta var innkjøpt under et anfall av 40-årskrise for å passe senere. Den har aldri passet. Men jeg har ikke kastet den, den henger pent på en henger og minner meg jevnt og trutt på manglende karakterstyrke.

Derfor; om dere en dag ser meg med ny, men gammeldags skjorte, har jeg ikke vært på salg. Jeg har bare nådd et mål jeg satte meg for 15 år siden.

Heldigvis er det en kortermet sommerskjorte.