Dobbelthaka episode 2. Blogg har større kraft enn krutt

Lett omskrevet sitat fra selveste Mattis Hætta føles helt riktig å starte med i dag. I Grand Prix ble aldri denne sangen Norge stillte med noen suksess. Null poeng, og hadde jeg ikke vært så redd for å fornærme samene kunne jeg skrevet at blogg har større kraft enn joik.

Årsaken til at jeg kan si dette, er at rikspressen og vitenskapen har lagt seg skikkelig i selen etter at jeg tok opp mitt lille, eller i noens øyne store, problem med dobelthake. Forskerne har forsket seg frem til en lettvint metode å bli kvitt den på, og pressen har gått grundig inn på problemen jeg har opplevd gjennom min metode for å redusere antall haker.

Jeg er litt redd for sprøyter. Og jeg er også interessert i de medfølgende fordeler av min metode istedet for den lettvinte med å ta ei sprøyte. Dessuten er jeg redd det vil koste mer enn skjønnhetsbudsjettet mitt tillater. Dette budsjettet er nemlig tilnærmet null. Enkel hårklipp når det er tvingende nødvendig, og batterier til nesehårtrimmerem kvalifiserer ikke for egen post på et ikke eksisterende budsjett. Dessuten tviler jeg på at fastlegen vil godkjenne dette som nødvendig medisinsk behandling selv om dobbelthaka forringer livskvaliteten min.

Dagens Næringsliv kostet på seg to sider om trenden med randoski i uka som gikk. Godt nytt for de som selger utstyr som koster skjorta og mer enn det. For DN er en tendsettende avis blant de som har råd til slikt utstyr uten at det merkes på lommeboka. Men jeg konstaterer at de er sent ute, allerede for ett år siden hadde jeg flere innlegg om dette

VG slo til for fullt med en serie artikler om hva som irriterer folk i skiløypene. De hadde til og med laget innlegg på VG-TV om forholdene. Serien var veldig hovedstadsorientert, det antar jeg skyldes at jeg så grundig tok opp landsens skiløypeproblematikk i et par blogginnlegg som gjorde at de fant emnet vel dekket allerede. Godt er det at urbane mennesker kan oppdras via media, i vinterferien og i påska kommer de til en løype nær oss. 

Hvordan er det så med mine egne problemer? 

Jeg har via å ha skrevet om det, og lest kommentarer, blitt helt kvitt mine irritasjoner over bikkjemøkk i pose, barnevognspor, sykkelspor og snøscooterspor. Å skrive er god terapi.

I de to ukene som har gått siden jeg startet prosessen med å bli kvitt den skjemmende dobbelthaka, har jeg gjennomført et ganske brukbart program. 

Det har blitt fem turer på det lokale treningsstudioet. Der har jeg syklet på spinningsykkel, løpt på tredemølla, dummet meg ut på ellipsemaskin, løftet vekter og sett på spreke ungdommer. Gutter som bare går der og løfter ei vekt i ny og ned, jenter i tights som er like opptatt av mobiltelefonen som av treningen der de med livstrøtte blikk vandrer omkring i lokalene, og spreke husmødre som går til og fra gruppetimene.

Jeg har gjennomført fire turer på randoskiene med tilsammen 2600 høydemeter. Alle turer er gjennomført med sekk for å bygge kapasitet til turer sammen med yngre og sprekere folk senere i vinter. Og det går lettere for hver tur.

Dessuten har jeg benyttet meg av treningsmetoden til tidligere tiders langrennskonger. Jeg har vært to  halve dager i vedskogen. Å håndtere motorsag og dra vedstranger og kvist i løs snø er nok den mest effektive treningsformen som finnes for å bygge generell arbeidskapasitet.

Dessuten har jeg i perioden spist bare tre oppdalskremboller...

Hva så med resultatene av dette relativt aktive livet?

Jeg bruker ikke vekt som mål.

Klokkereima  er spent inn to hakk. Dermed regner jeg med at fettreduksjonen rundt håndleddene er ferdig og at kroppen har begynnt å hente ressurser fra andre fettreserver. Og det er tydelig ettersom jeg også har strammet inn beltet to hakk. Og at jeg har bare ett hakk igjen før jeg må bruke hulltang og lage et nytt. Det hakket som er igjen, har jeg forøvrig aldri brukt på de sju årene jeg har hatt beltet.

Jeg har ingen valk over joggeskoene. Det har jeg vel heller ikke hatt, men en del av humoren til oss som er litt overvektig, har vært at vi ikke er skikkelig tjukke før det henger en valk over kanten på joggeskoene...

Men... Dobbelthaka er der. Og jeg må virkelig legge godviljen til for å finne antydning til reduksjon.

Jeg har imidlertid ei skjorte innkjøpt for 15 år siden som jeg ikke kan bruke annet enn i oppreist stilling. Og knappen i halsen kan jeg bare drømme om å kneppe igjen. Skjorta var innkjøpt under et anfall av 40-årskrise for å passe senere. Den har aldri passet. Men jeg har ikke kastet den, den henger pent på en henger og minner meg jevnt og trutt på manglende karakterstyrke.

Derfor; om dere en dag ser meg med ny, men gammeldags skjorte, har jeg ikke vært på salg. Jeg har bare nådd et mål jeg satte meg for 15 år siden.

Heldigvis er det en kortermet sommerskjorte.