Jeg er syk, og jeg sutrer med god samvittighet. Også med kvinner tilstede

I dag måtte jeg kaste inn håndkledet. I går kjente jeg at forkjølelse eller influensa hadde satt seg i kroppen, men i dag forsvant uvissheten, jeg har fått influensa. To arbeidsdager igjen til en velfortjent vinterferie, og der satt den.

Jeg karret meg imidlertid på jobb, uten å gjøre noe, men med et lite håp om medlidenhet. Det er vel å overdrive at jeg fikk det, men møtet med kollegaene var likevel positivt. Særlig møtet med de kvinnelige kollegene var en opptur. De syntes jeg så pjusk ut, og ingen av de fire jeg traff prøvde seg på denne kvinnelige hersketeknikken som går ut på å bagatellisere alle plager som menn måtte få.

Enten har jeg særdeles trivelige damer på arbeidsplassen min, eller så har sannheten sunket inn i dem. Ifølge nylig offentliggjort statestikk ligger nemlig sykefraværet til kvinner skyhøyt over menns. Hos min arbeidsgiver, som ikke er den samme som tidligere nevnte damer har, har menn under 2% sykefravær, mens kvinner har nesten 10%. For hver dag en mann er borte, er en kvinne borte i 5,24 dager. Det er altså disse som høylytt, og til bifall fra sine medsøstre, proklamerer hvor syke menn er for den minste lille ting.

Kan det rett og slett ha seg slik at kvinner i stedet for å sutre litt over småplager til kollegaer på jobben holder seg hjemme? Tanken er for meg nærliggende. Hoster jeg litt på jobb, eller er tett i nesen kan det godt hende jeg sutrer litt på jobb. Og har ihvertfall tidligere fått høre hvor sytete jeg er fra mine kvinnelige venner og uvenner. Mens altså en kvinne i samme situasjon holder seg hjemme.

Nå er det ikke bare enkelt for en mann å bli syk. Særlig hvis det blir såpass at jobben blir skadelidende. Da jeg i fjor tidlig i vintersesongen brakk armen på ski, havnet skiutstyret mitt på Finn.no. I dag fikk jeg først ros fra dem som hadde annonsert skiutsyret mitt for å ha holdt overraskende lenge uten fravær, før det ble antydet at jeg kanskje skulle få en aksje i den konkursrammede skandalebedriften Kvalsvik. En bedrift som samme dag den slo seg konkurs, skiftet navn til Takk og Farvel A/S. En aksje i Takk og Farvel A/S var altså det jeg fortjente for min innsats så langt i år. Slik omgangstone senker ikke akkurat terskelen for å holde seg borte fra jobb.

Tilbake til mine blide, snille, omtenksomme, flinke og generelt flotte kvinnelige kolleger. De så i dag tidlig omsorgsfullt på meg, og syntes jeg så enda mer elendig ut enn det jeg normalt gjør. Ingen av dem antydet at jeg hadde lav terskel for å sutre, eller for ikke å si være borte. Og jeg tror faktisk ikke de drar opp statestikken for fravær selv heller, snarere tvert om.

Derfor er nok alle dere damer som kværner videre på sytingen til oss menn, de som virkelig drar opp fraværsstatestikken.

Målet for min sektor er å komme ned på totalt 6,7% sykefravær.

Da har jeg heldigvis noe å gå på samt å slå i bordet med når hurpene begynner å beskylde meg for å sutre.

Og det skal jeg love å bruke for alt det er verd.