Dobbelthaka episode 3. Jeg har større lyter.

Uken som gikk har vært preget av saker jeg tildels har avvikende syn på. Det gjelder saken om ungjentenes dyre vesker, Mullah Krekar, høringen av justisministeren og sist nå i dag; avlysningen av Femundløpet. I ett par av sakene er min oppfatning såvidt forskjellig fra flertallets, at jeg må være helt på topp psykisk før jeg flagger den.

Og det er jeg ikke nå.

At jeg og alle andre nå har mulighet til å følge all perfeksjon som omgir oss, er tungt for den som ikke engang er i nærheten. Feilfrie kropper med dertil følgende perfekte liv velter innover meg fra aviser og andre media, og på sosiale medier ser jeg at en god del av mine venner også er på solsiden. Uten å ville det, blir jeg påvirket. Med det resultat at jeg til tross for et i utgangspunktet positivt selvbilde, stadig finner nye feil. Feil som påvirker en snart 60 år gammel mann dithen at han glemmer å bry seg om de store problemene i verden forøvrig. Jeg blir selvkritisk og selvopptatt.

Tidligere i år har nok mange fått med seg at jeg er i ferd med å gjøre noe med dobbelthaka. Det refereres til den fra andre, og enkelte følger kritisk med. Hvilket er bra for å holde motivasjonen oppe. Men det bekymrer meg at de samme som studerer om dobbelthaka reduseres ikke påtaler andre lyter. Lyter det er en smal sak å gjøre noe med forblir unevnt av mine venner. Kanskje er de redd jeg også skal bli perfekt? At de når selvbildet er i ferd med å rakne ikke lenger vil ha en referanse til noen  litt mindre perfekt?

Er de da virkelig venner?

Under en grundig inspeksjon av min muligens vikende dobbelthake oppdaget jeg til min forferdelse noe annet. Noe så forferdelig at jeg sporenstreks kjøpte meg 200g Firkløver til å trøste meg med, noe som virker akkurat det kvarteret det tar å fortære 200g sjokolade med nøtter. Etterpå er det tilbake til start, eller mye verre. Dårlig selvbilde blir akkompagnert av dårlig samvittighet til en helhet som gjør at jeg får lyst på 200g til.

Det vokser hår på nesen min!!!

Tre svarte, grove hår vokser altså midt oppe på nesen. Hvis noen syns det er sjarmerende får de si fra til meg. Hvis ingen melder seg, forsvinner de i løpet av dagen. 

Dere som ikke syns det er sjarmerende kan gå i dere selv og tenke gjennom hvorfor dere ikke har sagt fra.

Forøvrig har det en årsak at jeg har inkludert øynene i bildet. Klok av skade og i frykt for å bli sensurert og utestengt fra alle sosiale medier, har jeg forsikret meg om at det ikke skal være tvil om at dette er en nese. Lurer du på hvorfor, så er det beskrevet her.

Jeg skal senere skrive om mine betraktninger rundt vesker fra Louis Vuitton og kanskje også om Mullah Krekar. Jeg skal bare gjenopprette selvbildet først.

Før jeg fjerner disse tre hårene, skal jeg imidlertid ta meg en liten tur ut blant folk. 

Tiltross for dobbelthake og tre svarte hår på nesen, er jeg nemlig greit fornøyd med meg selv.

Mangel på selvinnsikt?