Er nettdating noe for meg?

Av barn og fulle folk får man høre sannheten heter det i ordtaket. Nå har jeg litt forskjellig erfaring med begge grupper, men barn er det i alle fall interessant å snakke med. Deres oppfatning av virkeligheten er noen ganger helt på siden av min, men kanskje er den like riktig eller til og med riktigere.

Ukemtlig møter jeg mange barn og unge fra forskjellige deler av landet. De er naturlig nok nysgjerrig på meg, og hva slags kar jeg er. For en del elevers vedkommende er det nesten første gang de møter en mann. De bor sammen med sine enslige mødre, og går på skoler med få mannlige lærere. Både jenter og gutter blir da veldig kontaktsøkende. Og når vi sitter rundt bålet kan det noen ganger bli rene køen for å få en prat.

I slike situasjoner går praten lett

De har mange spørsmål. - Hvor gammel er du? - Hvor bor du? - Går du på tur hver dag? - Blir du ikke lei av å gå samme turen hver dag? Dette er eksempler på de mest vanlige, og noen ganger spør de nesten bare for å prate. Til tider rekker jeg ikke svare før neste spørsmål kommer. De vil bare bli hørt.

I forrige uke fikk jeg det nokså vanlige spørsmålet om hvorvidt jeg har barn. Som jeg pleier, svarte jeg da benektende og forklarte at jeg har så mange barn fra mandag til fredag at det er godt å slippe barn i helgene. Dette forstår de.
Et naturlig oppfølgingsspørsmål er om jeg har kjæreste. Når jeg nok en gang svarer benektende er spørsmålet naturlig nok hvorfor. Det er aldri enkelt å svare på, strengt tatt vet jeg det ikke selv. Men vi tuller litt, og svar som at jeg aldri har truffet den rette, eller at ingen vil ha meg går inn med litt latter.

Men denne gangen var det ei jente som visste råd. - Du må prøve å registrere deg på match.com, forklarte hun meg. -Det har jeg ikke tenkt på, svarte jeg, selv om mye av den målrettede reklamen jeg utsettes for på internett, antyder akkurat det samme. Ikke bare nevnte side, men mange andre lignende fra hele verden. Av og til har jeg følelsen av verden flommer over av damer som søker akkurat meg.

Fremtiden også for meg?

- På match.com er det helt sikkert noen som vil ha deg, fortalte den unge damen som tydeligvis visste hva hun snakket om. - Legg inn et pent profilbilde, fortell om deg selv og hva slags dame du ønsker deg så finner nettstedet frem mange som vil ha deg, sa hun skråsikkert.
Dette hørtes jo interessant ut, selv om det strengt tatt ikke var helt nytt for meg at dette var mulig. Jeg lever jo ikke på en annen planet, og jeg kjenner mange som har gjort akkurat dette. Voksne mennesker har også anbefalt dette for meg, men da har jeg sagt at kravspesifikasjonene er såvidt spesielle at match.com ikke oppfanger dem. For hvor mange formuende damer i 20-årene, som jobber som aerobicinstruktør og i tillegg er småkinky, registrerer seg på dette nettstedet?

Imidlertid steg humøret med min nyervervde kunnskap om at det helt sikkert var noen som ville ha meg. Neste gang vi tok en liten pause var samme samtaleemnet fortsatt glovarmt for småjentene, og de var entusiastisk i rådene om hvilke fortrinn jeg hadde som burde med i min beskrivelse av meg selv. Og all denne positive tilbakemeldingen på meg og min person fikk humøret og selvfølelsen til å nå nye høyder. Helt til en ung dame, som så langt hadde forholdt seg taus, proklamerte:

På match.com kryr det av damer som tar hva som helst!

Jeg restituerer for sakte

Jeg er på en måte priviligert. Jeg jobber med noe som passer meg midt i blinken. En jobb mange misunner meg, men svært få vil ha når det kommer til stykket. For det jeg gjør skal folk helst gjøre på fritiden og i finvær. Lange arbeidsdager trekker også grundig ned for de fleste. Og når jeg attpå til må bruke kroppen fysisk, og mange ser på lønna som sveltihel, er jeg vel en av de få dette passer for. Men mange misunner meg når sola skinner.

Ut på tur, sjelden sur

Et problem har jeg imidlertid. Restitusjonstiden blir lenger og lenger jo eldre jeg blir. Uten problem er jeg i fjellet hele dager. 6 - 8 timer til fots eller på ski med sekk på ryggen går uten smerter og utmattelse.  Men tiden fra turen er ferdig til jeg er uthvilt igjen blir lenger og lenger.

Mine elever er stort sett i alderen 12 til 15 år. Og nesten hver dag er det elever som hevder de er i ferd med å dø. De klarer ikke ett skritt til. Og noen får veldig vondt i nærmest enhver tenkelig del av kroppen. På mine 22 år i denne jobben finnes det neppe en kroppsdel jeg ikke har fått høre er uutholdelig vond. Takk og pris har det gått bra med alle.

For de restituerer så fantastisk fort. To kjøttkaker med tilbehør, og tiden de bruker på å innta dette er nok til at de løper rundt og er klar for nye utfordringer. Mange ganger spiser vi middag kl 1700 for så å starte en ny økt kl 1800. Da er elevene full av energi igjen, mens undertegnede godt kunne tenkt seg sofaen.

Det hender jeg vikarierer i kroppsøving. Da er jeg ofte regnet som vikaren fra helvete. For jeg gir ikke etter fra de sterkes krav om å spille fotball. Jeg forteller elevene at vi skal ha kroppsøving og at det ikke nødvendigvis må være moro. Så blir det styrketrening, turn og bevegelighetstrening. Men en sjelden gang, sånn cirka hvert femte år, gir jeg etter. Helst utendørs og i fint vær.

Slik at jeg en gang for ca fem år siden delte klassen i to lag og spilte fotball. Lagene ble selvsagt urettferdige, fordi jeg har et anstrengt forhold til dette med å velge lag. Lagene blir med forskjellige metoder tilfeldig sammensatt. Så går jeg selv inn på det laget som blir liggende under med to mål.

Uten oppvarming måtte jeg så trå til. Umiddelbart måtte jeg spurte etter ballen mot en av klassens raskeste. Da vi nærmet oss ballen var jeg 10 cm foran, tok et ekstra langt steg for å nå ballen, med en solid lyskestrekk som resultat. Jeg måtte støttes og bæres til legen der jeg fikk utlevert krykke.

I min barndom ville denne skaden vært reparert på to timer. Nå gikk jeg med krykke i to uker. Kastet ikke krykken før jeg tok en tur på pub. Da satte jeg den igjen i frykt for å dumme meg ut med å glemme krykken når jeg gikk igjen. Det fungerte, dagen etter gikk jeg fortsatt uten krykke.

Poenget er at alt tar lenger og lenger tid. Og det plager meg en smule. Så mitt høyeste ønske akkurat nå er at restitusjonstiden min skal bedres.

For det er noe som ikke stemmer helt når alt jeg skal gjøre tar lenger tid jo kortere tid jeg har igjen å gjøre det på.

For heldigvis har jeg fortsatt en del ugjort.

Jeg er ikke så godt et menneske som enkelte trodde etter å ha lest min beretning for en ukes tid siden.

Etter at jeg skrev om den lille piken i Bucuresti som jeg hjalp til å kanskje få et litt bedre liv, har det vært mye ros å få, særlig på Facebook. Der skrev jeg litt mer om min innsats i kommentarfeltet. Men for dere som leser bloggen min uten å følge meg på Facebook, og dere som kanskje ikke leser alle kommentarer, vil jeg gjerne gjøre noe klart.

Min innsats i denne saken innskrenket seg til å bry seg. Og jeg hadde forbindelser lokalt i Bucuresti som visste hva de kunne gjøre. Derfor ofret jeg en telefonsamtale i utlandet og en liten time av min tid. Det tror jeg veldig mange av mine lesere ville gjort.

Jenta er forøvrig tatt hånd om av et barnehjem for foreldreløse. Selv om moren er i live. Hun er rusavhengig og ute av stand til selv å ta hånd om ungen. Noe som var svært tydelig å se.

Forøvrig holder jeg kontakten med min venn i Bucuresti og får oppdatert status om tingenes tilstand. Slik sett sover jeg godt om natta.

Jeg er ingen idealist som ofrer alt for en sak. Men jeg skulle ønske jeg var det.

For det ytterst minimale jeg gjorde fikk meg til å føle meg som et litt bedre menneske.

Og den følelsen anbefaler jeg alle å prøve å oppnå.

Hurra for Aftenposten

Aftenposten er i år den avisa som har suverent best dekning av valgkampen. Denne bastionen av en verdikonservativ avis lokalisert i hovedstaden kjører en kritisk analyse av alle partier. De knuser politikernes tallpåstander, sjekker sannhetsgehalten i påstandene fra Erna og Jens og alle de andre på en måte som ingen av de mer tabloide avisene gjør.

De har egne seksjoner for faktasjekk, meningsmålinger og et stort ekspertpanel bestående av tidligere statsråder og politikerer fra de fleste partier. Og for den som er i tvil, og det bør de fleste være, har de en helt utmerket såkalt valgomat.

Og ikke minst; kommentarfeltet er så saklig at det enten må være en særdeles streng moderator som fjerner de verste søppelinnleggene etterhvert, eller så gidder rett og slett ikke disse lese en nettavis som er så saklig og kanskje usexy som Aftenposten. Likevel finner du de samme påstandene i kommentarfeltet, de som er mest opptatt av billig røyk, sprit og bensin slipper til. Men språket er mindre hatsk, kanskje er det vanskeligere når nettdabattantene i mange av debattene må skrive i eget navn. (Det er fortsatt enkelt å være anonym ved å bruke et annet navn enn sitt eget og en kommersiell e-post.)

Så er du interessert i norsk politikk, noe du bør være, følg med på Aftenposten sine nettsider.

Litt respekt for slike som meg er absolutt på sin plass

Jeg er vel første generasjon eldre som kan finne på å virkelig ta den helt ut når jeg blir pensjonist. Og jeg gleder meg derfor til denne filmen om pensjonisten Irving Zizman, med Johnny Knoxville i hovedrollen, kommer på markedet. Den kan bli en undervisningsfilm i hvordan jeg skal oppføre meg om noen ganske få år. Og det bør omgivelsene grue seg til. Jeg skal betale tilbake for all mangel på respekt og høflighet som har blitt meg til del de senere år. I trafikken, i kassakøen, på offentlige kommuniksjonsmidler og så videre. Her er traileren som ligger ute:

Heldigvis opplever jeg innimellom oppturer, hendelser som gjør at ikke alt ser mørkt ut i forhold til hvordan mine medmennesker oppfører seg overfor meg. Det rare er at disse kommer i bølger. En periode der jeg blir behandlet respektløst og nedlatende avløses av en serie hendelser der jeg virkelig føler at det blir tatt hensyn til min fremskredne alder.

I Bucuresti ble tilbudt kaldt vann og måling av blodtrykk på gata. Helt gratis i et lite telt plassert ved inngangen til en av byens parker. Vannet var fra en sånn stot boble, friskt og kaldt. En sykepleier utførte blodtrykksmålingen. At trykket var så lavt at de nesten tilkalte ambulanse er en annen historie. Lavt blodtrykk har jeg, en litt upraktisk lidelse, men en god forsikring mot mange andre sykdommer.

Senere på dagen byttet jeg fly i Amsterdam. På flyet til Oslo ble jeg sittende ved siden av en ung dame. En drømmedame for svigermødre. Hun var pen på den naturlige måten, sporty kledd, ingen musikkspiller i ørene og med en bok i stedet for nettbrett. Hun spurte meg høflig om også jeg ville ha leselys da hun strakte seg opp i taket for å sette på sitt leselys. For jeg leste også i en bok. Da jeg litt senere på turen nøs kraftig, kom det som den naturligste ting i verden et "prosit". På Gardermoen måtte vi ta buss fra flyet til ankomsthallen. Like naturlig tilbød samme dame meg sitteplassen sin i bussen. Noe jeg takket ja til, men få sekunder senere naturligvis tilbød en dame med et lite barn på armen. Hun takket ikke en gang, og jeg tenkte at nå er de gode opplevelsene slutt for en stund.

Så jeg satte meg i bilen på P2L2 (klok av skade hadde jeg notert ned hvor bilen var parkert) og startet på den lange bilturen nordover. På utmerkede norske veier som på turen sørover natt til søndag gav meg den gode gjennomsnittsfarten på 76,2 km/t.

Denne koppen er for liten til mine koppholdere. Onde tunger vil vel hevde at det var vel så viktig for meg å spare 50kr ved bare å kjøpe lokk med oblat.

På så gode veier passer det godt å drikke litt kaffe og spise noen boller. Boller spiser jeg aldri ellers, men i bil fungerer de godt. Med rett konsistens blir det lite søl. Så etter å ha kjørt et stykke stakk jeg innom for å fylle koppen og kjøpe boller. Damen bak disken spurte om det var stor eller liten kopp, hvorpå jeg pekte på oblatet som viser at jeg har gratis kaffe hele 2013. Koppen er uoriginal for å passe i bilens koppholdere som er mer tilpasset en engelsk mugge med te enn en standard bensinstasjonkopp.

Men jeg skulle naturligvis betale mine tre boller. -Nei, dem kan du få, det er så rolig nå at jeg sikkert må kaste dem, sa den rett så hyggelige damen bak disken.

Altså fikk jeg nok en gang på denne turen oppleve at mitt litt eldre og litt stakkarslige vesen rørte ved folk. Og de behandlet meg med respekt og medmenneskelighet. Kanskje blir jeg allikevel en hyggelig mann med tiden.

For det er håp i hengende snøre, og menneskene jeg møter sitter med det håpet. 

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv

Denne strofen fra Arnulf Øverlands dikt "Du må ikke sove" er forhåpentligvis kjent for mange. Mer ukjent er det som kommer rett før; Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem.
Diktet ble i sin tid skrevet for å advare mot fascismens fremmarsj i Europa. I dag er ikke fascismen i fremmarsj i den grad den var det for 70-80 år siden, men til gjengjeld har vi i vår velstand mistet så mye medmenneskelighet at vi ikke lenger syns det er sørgelig om mennesker har det dårligere enn oss. Vi fordømmer dem heller.

Her har reisen akkurat begynt.

Sist helg startet jeg på en kort og impulsiv dannelsesreise. Jeg dro fra terrengpartiet i Sykkelenern på Oppdal etter at siste syklist passerte i 14-tiden, 24 timer senere sto jeg midt i Bucuresti, Romania. Reisen gikk først til fots, så 30 km grusvei i fjellterreng, så noen timers hvile, før jeg satte meg i bilen, kjørte rett forbi banketten og over Venabygdsfjellet til Gardermoen der jeg slo meg sammen med reisefølget mitt, som kom fra Oslo. Deretter fly, først til Amsterdam, deretter til Bucuresti. Der ble vi nesten oppskriftsmessig lurt av en drosjesjåfør som satte oss av to kvartaler fra hotellet til dobbel pris. Så det går an selv om vi var fullstendig klar over hvordan dette var. Vi var enige om at vi i hvertfall på 80-tallet ble lurt like grundig i Oslo, og lot ikke dette ødelegge dagen for oss.

Mitt hjem i fire døgn

Så ble det fire døgns utforskning av denne byen, en by som byr på nesten alt. Vi har begge vært i Romania før, men aldri i hovedstaden. Ettersom årene har gått,har slike turer endret innhold. Tidligere kunne de inneholde alt en guttetur kan inneholde, men nå foregåt alt i rolige og mer sømmelige former. Og de som kjenner meg og tror noe annet, må gjerne være i den troen. For i gamlebyen i Bucuresti finnes absolutt alle tilbud innen 400 meters avstand fra hotellet.

Gamlebyen på formiddagen når det fortsatt hersker fred og ro

I stedet for å gå i gutteturfella tok vi bena fatt. Og gikk, og sugde inntrykk. Vi spiste mange måltider i gamlebyens utallig restauranter, de ligger så tett at om to sitter på hver sin side av bordet, risikerer du å spise på to forskjellige restauranter. Og maten er god, ikke gourmetstandard kanskje, men det har jeg heller ikke noe forhold til. Er fornøyd med å ikke ha spist på McDonalds jeg. Billig er det også, du blir mett og utørst for en femtilapp.

Turistfella vi gikk i var palasset som Ceausescu planla, men ikke fikk flyttet inn i før han ble skutt. Midt i byen jevnet han hjemmene til tusenvis av mennesker med jorden for å bygge verdens nest største bygning, bare Pentagon er større. Og som privatbolig savner det heldigvis sidestykke. Jeg tok den normale turen, i tillegg til at jeg via kjente fikk adgang til litt mer. Fikk sett i overkant av 6% av byggets totalt 36 tusen kvadratmeter.

Privatbolig

Uten sidestykke var vel også stormannsgalskapen. Romania er antagelig Europas nest fattigste land. Dog har landet større ressurser enn de fleste. Men det er så altfor vanskelig å få til en fordelingspolitikk som virker. Og for den som gidder å ta det inn overs seg, er mangelen på fordeling påtrengende. Prangende rikdom hos enkelte, og uendelig fattigdom hos andre. Mange andre. Men du må se etter, og våge å ta det inn over seg. For det er en sterk opplevelse.

Slik ser det ut 500 m fra hotellet jeg bodde på.

Og min viktigste lærdom etter denne turen er at medmenneskelighet ser ut til forsvinne med økende velstand. Vi undertrykker først våre følelser av medmenneskelighet, for senere å erstatte dette med fordommer. Tenk litt over hvordan du selv tenker om rumenere. Det forteller en del at når jeg la ut bilder av en moskus i det nasjonale vitenskapsmuseet på Facebook, var en av kommentarene at den garantert var stjålet. Uten mine reiser dit, og påvirkning jeg har fått fra andre, ville sikkert også jeg hatt fordømmende tanker om et helt folk.

Faktum er at jeg føler meg mye tryggere i Bucuresti enn jeg gjør i sentrum av Oslo. Folket er også hyggelige og imøtekommende. Men for den som vil unngå å utfordre sine følelser er det kanskje ikke lurt å reise hit.

Alle måltider på denne turen har blitt spist utendørs, med unntak av frokosten på hotellet. Når du sitter ved bordet vil du innimellom oppleve både tigging og forsøk på salg av alt fra aviser, via blomster til sex. Det er masse sikkerhetsvakter og bevæpnet politi i gatene, og de gjør så godt de kan for at du som gjest skal slippe dette, men de lykkes ikke helt.

Bucuresti har overraskende mange grønne områder, både parker og som her i gatene.

Jeg kjøpte et 30 år gammelt eksemplar av Huckleberry Finn på rumensk for 30 kr. En gutt i 14-års alderen solgte sin bestemors gamle bøker for å få litt ekstra penger. Han var ren, høflig og snakket noenlunde engelsk. Jeg velger å tro det ikke var kriminelle bakmenn som sto bak. Naive Arne, sier nå 90% av mine venner. Mens jeg hevder at forklaringen om kriminelle bakmenn er en unnskyldning som brukes for å forklare fordommene. Boka fikk gutten igjen litt senere.

En litt eldre gutt kom og spurte om å få det som var igjen på tallerkenen. Det fikk han, gutten kom fra et hjem for foreldreløse. Servitøren ble forbannet og jagde gutten som åt så fort han kunne før vaktene tok maten fra ham. Servitøren på sin side fikk ingen tips fra oss.

Mest hjerteskjærende for mitt vedkommende var det å se en liten pike på maks fem år som gjorde sitt fornødne mitt på fortauet. Med bare en skitten T-skjorte på seg, satte hun seg ned akkurat som en hund ville gjort det. Mens folk bare hastet forbi. Heldigvis kjenner jeg en rumensk advokat som til tross for at han har det bedre enn 95% av sine landsmenn har bevart medmenneskelighetn. Jeg ringte ham, som i sin tur ringte en hjelpeorganisasjon som etter en halv time tok hånd om henne.

Er denne lille piken mindre verd enn meg? Heller tvert om, og hun er helt uten skyld for sin situasjon selv. Hvilke muligheter har hun? Antageligvis ikke så mange. Hun vil ifølge min venn advokaten ikke sulte eller fryse ihjel. Faktisk er det størst sjanse for at hun blir tatt hånd om av andre fattige, fordi de har bevart medmenneskeligheten. Men hun kan også bli utnyttet av kriminelle. For ikke å snakke om hvilken ballast hun tar med seg. Jeg sier ikke at det riktig å stjele, men før du raser over rumenere som har stjålet noe hos oss i Norge, prøv i hvertfall å forstå.

Vi leser ofte om trafficking, særlig av kvinner og barn. At disse blir utnyttet til narkotikasmugling og prostitusjon. I følge min venn er det nå et større problem at unge gutter sender sine kjærester ut av landet for å prostituere seg. Å kjøre rundt i Ferrari, mens kjæresten finansierer dette ved å selge seg i utlandet, er status. Og denne statusen er så viktig at jentene gjør dette for å kunne sitte på i en fin bil når de er hjemme.

Bildet er ikke helsvart. Romania har utmerkede utdanningsinstitusjoner. Problemet er at de godt utdannede også i stor grad søker lykken i utlandet. For eksempel er 12% av legene i Frankrike fra Romania. Og det gjør det ikke enklere å bygge landet og demokratiet når de ressurssterke forlater landet for å søke lykken andre steder. Eneste måten å unngå dette på, er nok å utjevne forskjellene. Dere som vil stenge grensene for alt vi selv ikke ønsker, har ingen løsning. Tør minne om at de fleste konflikter bunner i forskjeller og fordommer.

Jeg har blogget litt om politikk i denne bloggen. Og har hevdet at det vi først og fremst må tenke på for fremtiden er miljøet. De som kommer etter oss må få et miljø å leve i. Jeg vil tilføye medmenneskelighet til dette. Og rettferdighet. De fleste barn lærer veldig fort hva som er rettferdig. Men de lærer også fort at rettferdigheten er best når den favoriserer dem selv. Alt er rettferdig så lenge jeg selv får største kakebiten.

Medmenneskelig rettferdighet for meg er når piken som gjorde sitt fornødne på fortauet får de samme mulighetene som meg. 

Eventuelt kombinert med at mine muligheter blir litt færre. For det er ikke nok muligheter i verden til at alle kan få like mange som meg.

Hva jeg har lært!

Jeg prøver å lære noe nytt hver dag. Og jeg føler at jeg blir dummere for hver dag. Ikke fordi kapasiteten minker, men fordi jeg stadig finner mer og mer som jeg ikke kan. Blir et kappløp jeg ikke kan vinne. Men jeg blir ikke så langt etter når jeg lærer noe, som om jeg ikke lærer noe. Så jeg fortsetter å lese, finne ting på nett, høre på andre som kan mer om noe eller jeg rett og slett lærer av erfaring.
Og hodet trenger trening like mye som hjertet og resten av kroppen.

I går var jeg med å arrangere et større turritt på sykkel. Jeg deltok også i planleggingen forut for selve rittdagen. I løpet av denne tiden lærte jeg et nytt ord. Og det har jeg bruk for, jeg som utelukker flere og flere ord fra mitt vokabular og dessuten prøver å ikke banne.

Sykkelenern, Norges vakreste sykkelritt. Kanskje takket være at vi har så god call/kål/cål?

Ordet som jeg lærte trodde jeg først var kål. Han har kål på det, du må få kål på dette, dette er ikke noe problem for det har hun kål på osv. Ordet ble brukt til stadighet av rittleder og ass. rittleder, og det gikk omsider opp for meg at det ikke hadde noe med grønnsaker å gjøre. På Oppdal bruker vi nemlig tjukk l. Dessuten får jeg alltid spørsmål om jeg vil ha salat på når jeg kjøper hamburger og de lurer på om jeg ønsker kål.

Kunne det være det engelske call? Jeg kjenner til callsenter og callgirl. Men ingen av disse passer inn i sammenhengen. Ordet ble nemlig brukt i stedet for kontroll. Derfor har jeg kommet til at det kommer av ordet kåntrål, eller control på engelsk. Som så har blitt forenklet til cål. Og da er jeg ved det jeg enda ikke har funnet ut av; hvordan staver jeg dette ordet. Call? Kål? Cål?

Jeg vil nemlig ta i bruk dette ordet. Jeg er nemlig kjent for å ha tilsynelatende kontroll. Ikke full kontroll, ikke stålkontroll, men tilsynelatende kontroll. Selv om jeg som oftest har full kontroll på det andre bare tror jeg har tilsynelatende kontroll på. Og da høres det bedre ut at jeg har kål/cål/call.

Forøvrig sitter jeg nå på Gardermoen å blogger mens jeg venter på mitt reisefølge. Det går nedover tenker kanskje noen av dere. Før var det nemlig obligatorisk å drikke øl når man ventet på flyavgangen. Det er på en måte akseptert å drikke øl klokka seks om morgenen når man skal ut å fly. Sikkert en med flyskrekk som har kommet på det. Gjerne med aquevit til. På Aquevit bar på Gardermoen.

Her åpner det sent om morgenen for oss morgenfugler.

Men den åpner ikke før 6:00 om morgenen.

Det har jeg kål/call/cål på.

Jeg er ikke noen trendsetter.

Det er det nok heller ingen annen som ser på meg som. Men jeg har gjennom livet vært tidlig ute med trendene. For tidlig, jeg har stort sett prøvd trenden flere år for tidlig. Og det har ikke alltid vært like lett.

Før håret ble skikkelig langt og jeg ble bydd opp til dans.

For eksempel var jeg ikke gamle karen da jeg lot håret gro. Mange andre hadde nok også lyst til å la håret gro, men de fleste foreldre satte foten ned for slike påfunn. Men ikke mine, og årsaken til det mener jeg å vite. Det var ikke utslag av at de var yngre enn foreldrene til mine klassekamerater. Det var av dårlig samvittighet. De hadde nemlig en klokkertro på at det var gunstig for guttunger å snauklippe seg om sommeren. Og til ville protester fra undertegnede, ble jeg snauet. Det var ikke, som nå, aktuellt å gå med strikkelue. Så løsningen ble å isolere seg til håret grodde ut igjen. Dette angret nok mine foreldre såpass på, at da jeg litt senere ikke ville klippe meg, var det helt greit. Selv om generasjonen til mine besteforeldre nærmest truet med barnevernet for å få meg inn i A4-guttunge rollen.

Jeg var utilsiktet transvestitt på bygdefest. Heldigvis avsluttet jeg raskt den karrieren.

Etterhvert kom resten av guttene i klassen etter, og håret mitt rakk på det lengste midt ned på ryggen. Denne hårlengden fikk en brå slutt da jeg i femtenårs-alderen tok en av mine få turer på gammeldags fest på lokalet. Jeg har aldri vært noen danser, og jeg ville i hvert fall ikke danse med en innpåsliten eldre kar som hadde fått på seg kraftige øl-briller og hevdet at jeg var den peneste jenta i lokalet. Mandag morgen gikk jeg til frisøren og forlangte jevn overgang fra hud til hår. Det fikk jeg, og da jeg forlot frisøren var det en annen ung mann som gikk ut enn han som gikk inn. Jeg var overbevist om at til og med turistene så rart på meg, men jeg ble ikke bydd opp til dans av andre menn mer. Ikke en gang den gangen jeg og en kamerat ble lurt inn på homsebar på Tenerife med løfte om gratis drink.

Trondheim-Oslo hadde 5000 deltagere i 1990, 15 år etter at jeg og 499 andre syklet mens det bare var sært.

Andre trender har jeg også vært for tidlig ute med. Jeg syklet Trondheim-Oslo den gangen det var bare 500 andre særinger som gjorde det. Jeg syklet Birken før den ble status å sykle. Jeg gikk i Converse 50 år før de ble mainstream. Og slik er det med mye, jeg er altfor tidlig ute. Det blir bare sært.

Tilbake til Birken. Etterhvert som vi nordmenn har blitt mer velstående har det oppstått andre behov enn materielle for å fremstå som vellykket. Å være veltrent, kanskje så veltrent at du klarer merket i en av Birken-disiplinene, er i utgangspunktet en utmerket måte å vise seg frem på. De som sverger til røyk og helgefyll er i tilbakegang, eller i beste fall en stigmatisert gruppe som ikke står åpent frem. Mens resultater i Birken i visse kretser er en viktig kvalifikasjon når en ny stilling skal besettes. Det forsvares med at jobbsøkerne gjennom disse kvalitetene dokumenterer disiplin og arbeidsevne. Det gjør ikke overvekt, røyking og helgefyll. Og kanskje er det slik. Mye tyder imidlertid på at toppen av denne trenden er nådd.

Beckham skapte trend 10 år etter at jeg gjorde det samme uten å skape trend

Hva blir da den neste? Ut fra 56 års erfaring vet jeg at det er noe jeg allerede er ferdig med. Been there, done that. Men jeg klarer ikke å forutsi hva det blir, og det irriterer meg. Skibestigningstrenden kom for fullt da jeg hadde slitt mitt andre sett utstyr, Deltagerne på High Camp på Turtagrø lo høyt da jeg fortalte når jeg gikk på Mont Blanc og terrengsykling tok av 15 år etter at jeg kjøpte min første i 1983. Telemarkstilen på ski var jeg bare fem år for tidlig ute med. Det samme med den metroseksuelle mannen som var pen i tøyet med farget hår, jeg var 10 år før tiden.
Jeg driver egentlig ikke med noe spesiellt for tiden. Jeg har sluttet å handle, men der har jeg selskap av en del Frogner-fruer. Kanskje tiden er inne til å hive seg på en trend akkurat når den oppstår?

For klarer jeg å se hva som blir trenden litt senere enn hva jeg tidligere har gjort, kan jeg kanskje bli en trendsetter. Det hadde vært noe.

Lærerinne eller neger

Jeg har en del utfordringer i forhold til det norske språk. Tidligere har jeg beskrevet mitt forhold til banning og til ordet deilig. Begge deler prøver jeg å unngå.

Og så har jeg utfordringer i forhold til fordommer. Som jeg slåss mot så godt jeg kan.

Begge utfordringer syns jeg selv at jeg takler bra. Jeg banner svært lite, og har enda ikke funnet behov for å bruke ordet deilig annet enn når jeg synger julesanger. Jeg omgåes, og ser på som likeverdige, folk fra begge kjønn, folk med forskjellig hudfarge, religion og seksuell legning. Alt dette lever jeg komfortabelt nok med til å se på meg selv som en ikke-bannende, fordomsfri person.

Men noen ganger kan jeg for andre virke som en fordomsfull person. Fordi det norske språk på en måte var rikere og mer presist da jeg lærte det. Jeg lærte meg at et menneske med mørk hud var en neger. Uten at jeg dermed hadde fordommer. Hvis denne negeren ikke oppførte seg som folk, var skjellsordet vi benyttet svarting. På lik linje med rennbygg, møring og dombåsing, ord som også hovedsaklig ble benyttet som skjellsord overfor eksemplarer av arten som ikke oppførte seg slik som forventet av dannede mennesker. Vi forsterket dem ofte med jævla eller helvetes. Slik jeg i mine 25 år på Dombås alltid ble benevnt som han helvetes oppdalingen. Og alle visste hvem han var.

Men en neger var en person med mørk hudfarge. Og jeg tenkte ikke negativt om denne personen. Slik denne jenta heller ikke gjør i denne barnesangen:

En kvinne som arbeidet som lærer var en lærerinne. Slik som med sykepleiersker og frisørdamer. Ord jeg ikke klarer å oppfatte som kjønnsdiskriminerende. Som forteller mer om vedkommende enn det kjønnsnøytrale lærer, sykepleier og frisør som vi skal benytte i dag. Kvinner i tradisjonelle mannsyrker fikk gjerne prefixet kvinnelig, som i kvinnelig lege. Og dette eksemplet tok jeg med fordi det er et viktig prefix i dette tilfellet. 

Noen ganger vil jeg ikke gå til en kvinnelig lege. Og det er når det er noe er galt i den delen av kroppen som dekkes av speedoen. Og det gjelder både foran og bak. Denne delen av kroppen som vi i den heterofile delen av den mannlige befolkningen for enhver pris vil unngå at menn berører, men som vi helst vil at mannlige leger skal undersøke når noe ikke er som det skal.

Noe lignende er det i andre yrker. I læreryrket er du ikke bare en kunnskapsformidler, du er også en omsorgsperson. For eksempel er det nok lettere å snakke med en lærerinne enn med en lærer om menstruasjonsplager.

Lærerinne

Heldigvis har vi fortsatt personlige pronomen som skiller på kjønn. Det er fortsatt fullt akseptabelt å si at hun er flink, han er smart, hun er pen osv. I Sverige, som er en mer regulert nasjon enn Norge, er det nå forslag om å innføre et nytt og kjønnsnøytralt pronomen, hen. Svenskene som blir holdt i et jerngrep av antirasister og feminister. Som vil forby Tintin og Kardemommeby. Svenskene som ser nynorsk og 17.mai som utslag av facsisme. Og som nærmest vil forby kjønn i språket.

Og noen ganger savner jeg faktisk et slikt pronomen i min streven etter å være fordomsfri, korrekt og kjønnsnøytral. Ofte kan jeg bruke den, men det passer ikke alltid. Når noen spør meg hvor en lærer er, og denne læreren er kvinne, kan jeg ikke si den er i kjelleren. Sier jeg han blir det feil, men det blir det jo også om jeg sier hun. I ytterste konsekvens. Så et kjønnsnøytralt personlig pronomen hilser jeg velkommen.

Jeg klarer å forholde meg noenlunde bra til at språket vårt er i ferd med å bli så nøytralt at det samtidig blir fattigere. Men en ting er jeg usikker på. Kan jeg si negresse? Ingen kan få til å legge noe negativt i dette ordet. Og den ultimate negresse er Merlene Ottey.

Verdens raskeste kvinne over 50 år. Kanskje også verdens flottest. Og blideste. Og alle andre positive superlativer man kan bruke om en kvinne på over 50. Kanskje til og med deiligste.

Jeg kan faktisk vurdere å bruke ordet deilig om Merlene Ottey. Og hun er uten tvil en negresse. Hun tok OL-sølv i en alder av 40. Og deltok i EM i friidrett så sent som i 2010 da hun var 50. Du verden!

Merlene Ottey er en negresse jeg aldri kunne klart å bruke et kjønnsnøytralt personlig pronomen om. Og jobber jeg hardt nok med meg selv, kan jeg nesten si at hun er deilig.

Dessuten er hun av yrke lærerinne.

Singel? Enslig? Ensom?

I en viss alder er det slutt på å være singel. Som i de siste årene har blitt synonymt med cool. Eller kuul. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette nyordet skal staves. 

Du blir enslig. Smak på dette ordet, kjenn hvor mye mer stusslig det må være å være enslig enn å være singel.

Senere blir det enda verre, for da blir du ensom.

Når du skifter status har variert, men heldigvis er du singel lenger i dag enn for hva du var for 50 år siden. Da burde du nok helst ha alt på stell med både ektemake og barn før du ble 30. Nå kan du drøye det 10 år til før du får mistenksomme eller medlidende blikk. Men de kommer.

Har du kanskje ikke kommet ut av skapet og er homofil? Folk du ikke har omgåttes så mye kan tro det. Plager ikke meg, men husk at det ikke trenger være slik.

Kanskje er det ingen som vil ha deg? Slik er det nok for noen som ikke har ferdes særlig ute blant folk, men erfaringen min er at det faktisk finnes noen for alle om du er åpen og villig til å lete. Og med mulighetene i dag er det ikke problem for eksempel på nettet, singelturer og andre datingtjenester.

Noen spør rett ut hvorfor. Av nysgjerrighet og dårlig dannelse. For årsakene kan være mange og sammensatte. Mer hyggelig er det når noen er flinke til å formulere seg, og derfor uttaler at de ikke skjønner hvorfor du ikke er sammen med noen.

Selv er jeg så heldig at det utmerkede bandet fra Hallingdal, Hellbillies, har laget en sang til meg. Som forklarer det.

De vart aller te at e gifta me 

Gjer me nå slett ingenting 

Nei det vart ikkje noko tå 

Å få seg ring på fing 

Det var nok mang å velja i 

Å fleir e kunne få 

Men ho eg vilde ha va beint ut likegla'

Ofte så æ de tungt å gå 

Aleine som ugift mann 

Likevel tenkje e sjelden hardt på 

Ho som hugen fann 

E kunne kanskje valgt ei ann' 

Og fått det ganske bra 

Men ho eg vilde ha va beint ut likegla'

E ska nonkje akkurat skryte 

Men e va ganske populær 

Pene jente dei baud seg fram 

Som modne tytebær 

Eg smakte både ei og to 

Dei voro ganske go' 

Men ho eg vilde ha va beint ut likegla' 

E kunne kanskje valgt ei ann' 

Og fått det ganske bra 

Men ho eg vilde ha va beint ut likegla' 

ja ho eg vilde ha va beint ut likegla

Å nei, dere får ikke svaret på hvem hun er. I alle fall ikke i dag.

Men det er utfordringer med å ha gått fra å være singel til å være enslig. Den største er for mange at du blir glemt i sosiale sammenhenger.

Det kan sies mye om oppløsningstendensene i samfunnet. Med skilsmisser og lettvinte samlivsbrudd. Mye er ikke bra, men for oss enslige er det en positiv side og det er at mange blir enslige, dog uten å ha vært singel først. Blir litt fler i samme bås på den måten, litt fler du kan omgåes rett å slett.

For jeg gidder ikke være med et par på familieferie. Og karene som er i et forhold får sjelden lov til å bli med meg på tur. Deres bedre halvdel tror jeg drar dem med på all mulig galskap. Mens de av og til reiser på guttetur med andre menn i faste forhold. På disse turene foregår det mer galt enn på turene jeg er på. Helt sant. For jeg trenger ikke gjøre alt galt på samme turen...

Jeg stusser ofte over desperasjonen som preger mange når de blir enslige etter et lengre samliv. Hvorfor ikke nyte friheten litt, gjøre de tingene du drømte om når du var i forholdet. Men neida, all fritid tilbringes med søk etter partnere på nettet eller søk etter andre som har blitt enslige i nærområdet, gjerne faktisk i omgangskretsen. Jeg har vært i skoleklasser der foreldrene til to elever rett og slett har byttet seg i mellom. Og da er vi inne på et annet fenomen; det virker noen ganger som at folk som er kassert, dumpet, sparket ut er mer attraktive enn vi som har vært enslige lenge. Sikkert fordi mange tror det er noe galt med oss.

Og det er det jo. I alle fall om du ser familien med mor, far, to barn, hund og stasjonsvogn som den eneste måten å leve livet på. Husk bare at alle ikke ser det slik.For mange av oss har det helt ok slik vi lever. Og har på en måte valgt det. 

Men dere som nå fortsatt lurer på hvem som "va beint ut likegla", her er en ledetråd til, signert Oslo Ess.

Vi enslige er faktisk minst like coole som de som er singel

Men tenk dere litt om før dere spør hvorfor vi er enslige.

Jeg sitter i glasshus, men jeg kaster stein. Stor stein.

Jeg er fullt klar over at jeg sparker i øst og i vest uten hele tiden å ha den beste samvittighet selv i de sakene jeg tar opp. Og ingen kan vel med hånden på hjertet si at jeg er mors beste barn. For det er min søster.

Utfallene mine har vært rettet mot Senterpartiet som jeg har stemt på, mot pelsdyrnæringen som jeg som barn syntes var spennende, mot sauen i fjellet som har gitt meg mat på bordet i barndommen og så videre og så videre. Jeg som har alt av ting jeg egentlig ikke trenger har kokketert ved å innføre handelsstopp, jeg som har kjørt rundt og forbrent fossilt drivstoff i snart 40 år har bestemt meg for å stemme på et parti som vil forby import av biler som bare bruker fossilt drivstoff allerede fra 2015.

Liv og lære stemmer altså ikke overens. Kanskje heller ikke i dette innlegget.

Dette syns jeg er en vederstyggelighet

For nå angriper jeg alkoholen, eller rettere sagt vinen. Jada kjære lesere som kjenner meg, jeg har drukket vin. Og jeg vil igjen drikke vin. Som sosial smøring er alkoholen uovertruffen. De aller fleste blir litt blidere og artigere å være sammen med ved et visst inntak. Og mange gode historier jeg har vært med på, har kommet etter inntak av alkohol. Av meg selv, og av de rundt meg.

Det jeg imidlertid er sterk motstander av, er denne nymotens såkalte vinkulturen. Som gir seg mange utslag.

Her er jeg ikke

De jeg kjenner best er vinsnobbene. De som har rede på vin, og de som later som de har rede på vin. De førstnevnte har jeg full forståelse for, dette er en hobby på lik linje med andre hobbyer. Og det kan være hyggelig å ta et glass vin i deres selskap.
Men jeg har en del venner som er wannabee vinkjennere. Som anser det som en viktig sosial kapital å ha mer rede på vin enn meg. For det har blitt sånn etter at vi alle stort sett har blitt rike at vi må ha en annen kapital enn penger å posere med. Som vinkunnskap eller resultater i Birken. Disse anser meg for å være dum som bare ser forskjell på rødt og hvitt, og smaker forskjellen på søt og sur vin. Som ikke vet hvordan lær smaker og ikke klarer å smake forskjellen på druer fra nord eller sør. Kanskje de som stadig snakker om et snev av smaken av lær egentlig er sado-masochister? For meg er en vin enten drikkendes eller knapt drikkendes. Også sistnevnte går ned i godt selskap. Disse wannabeene anser meg for å være barbar med min holdning. Og jeg anser dem for å være utrolig jålete.

Premie og trøst

Det som bekymrer meg er imidlertid at vi er i ferd med å bli en nasjon av rike alkoholikere. Stadig flere premierer seg selv med et glass rødt eller hvitt. For de fleste er ikke vinsnobber, men har en kartong de tapper fra. Har de vært litt flinke en dag tar de et glass rødt. Har noe gått dem i mot tar de et glass da også. Og det virker som de er stolt av det. For hver dag på Facebook ser jeg at mange av mine venner tar seg et glass rødt ellet hvitt. Fordi de fortjener det. Tror de.
Og vin blir brukt nesten som kaffe ble brukt før. Foran fjernsynet, på terassen, foran peisen. Når så du sist noen skrive at de tar en pause og en kopp kaffe på FB? Neida, rødt skal det være. Hvorfor ikke skrive at du tar et glass vin? Dårlig samvittighet så det tross alt ser bedre ut med rødt? Hvorfor i det hele tatt dele det med hele verden?
For dårlig samvittighet bør mange ha. Svært mange tar seg disse glassene hver dag. For det er bare det første glasset som blir publisert på sosiale medier.

Jeg skrev rike alkoholikere. For i det øyeblikk du setter vindrikkingen inn i et mønster, er det fare på ferde. Og et mønster er det når du premierer eller trøster deg selv med vin. Og rik er du også siden du kan kjøpe all denne vinen.

Innimellom har jeg jobbet med frivillig arbeid rettet mot barn. Og på kveldstid er det ofte disse må transporteres. Samkjøring er fint. Men noen ganger blir barn syke, eller skader seg litt, og da må de kanskje avbryte før tiden. Ved et par anledninger har jeg da opplevd at foreldrene ikke kan hente fordi de har tatt seg et glass rødt. Og jeg er så gammel og sur at jeg syns dette er uansvarlig.

Er det bedre å drikke vunnet vin enn kjøpt?

Så har vi disse hersens vinlotteriene rundt omkring på arbeidsplassene. Ukas høydepunkt for enkelte. Og din status på jobben avgjøres ikke av hvor god jobb du gjør, men av hvor mange flasker du har vunnet i vinlotteriet. Litt typisk kanskje at det du vinner er bedre enn det du opparbeider gjennom innsats. Du er vellykket om du vinner i Lotto eller poker, men du bør helst ikke tjene mer enn andre på arbeid. Og når du vinner vinen kan du sikkert drikke den med bedre samvittighet enn om du kjøper den.

Hva gjør da jeg for å belønne meg selv? Sjelden det er noen grunn til det, men jeg unner meg innimellom en Firkløver. Og en god venn av meg, som jobber lange dager i næringslivet, sender meg innimellom en SMS der han forteller at han akkurat har kommet inn på hotellrommet, slått på TV'n og åpnet en Melkesjokolade og en Solo. Fordi han fortjener det. Ingen av oss er avholdsfolk, vi tar oss helt åpent både flere øl og flere Irish Coffee eller konjakk i sosiale sammenhenger. Vi har kanskje innsett at vi innimellom trenger den sosiale smurningen alkohol kan være. Men vi premierer ikke oss selv med det. Vi fortjener det ikke.

Og kanskje koker det ned til det:

Jeg, og andre med tilsvarende forhold til vin og alkohol generellt, fortjener det ikke.