Litt respekt for slike som meg er absolutt på sin plass

Jeg er vel første generasjon eldre som kan finne på å virkelig ta den helt ut når jeg blir pensjonist. Og jeg gleder meg derfor til denne filmen om pensjonisten Irving Zizman, med Johnny Knoxville i hovedrollen, kommer på markedet. Den kan bli en undervisningsfilm i hvordan jeg skal oppføre meg om noen ganske få år. Og det bør omgivelsene grue seg til. Jeg skal betale tilbake for all mangel på respekt og høflighet som har blitt meg til del de senere år. I trafikken, i kassakøen, på offentlige kommuniksjonsmidler og så videre. Her er traileren som ligger ute:

Heldigvis opplever jeg innimellom oppturer, hendelser som gjør at ikke alt ser mørkt ut i forhold til hvordan mine medmennesker oppfører seg overfor meg. Det rare er at disse kommer i bølger. En periode der jeg blir behandlet respektløst og nedlatende avløses av en serie hendelser der jeg virkelig føler at det blir tatt hensyn til min fremskredne alder.

I Bucuresti ble tilbudt kaldt vann og måling av blodtrykk på gata. Helt gratis i et lite telt plassert ved inngangen til en av byens parker. Vannet var fra en sånn stot boble, friskt og kaldt. En sykepleier utførte blodtrykksmålingen. At trykket var så lavt at de nesten tilkalte ambulanse er en annen historie. Lavt blodtrykk har jeg, en litt upraktisk lidelse, men en god forsikring mot mange andre sykdommer.

Senere på dagen byttet jeg fly i Amsterdam. På flyet til Oslo ble jeg sittende ved siden av en ung dame. En drømmedame for svigermødre. Hun var pen på den naturlige måten, sporty kledd, ingen musikkspiller i ørene og med en bok i stedet for nettbrett. Hun spurte meg høflig om også jeg ville ha leselys da hun strakte seg opp i taket for å sette på sitt leselys. For jeg leste også i en bok. Da jeg litt senere på turen nøs kraftig, kom det som den naturligste ting i verden et "prosit". På Gardermoen måtte vi ta buss fra flyet til ankomsthallen. Like naturlig tilbød samme dame meg sitteplassen sin i bussen. Noe jeg takket ja til, men få sekunder senere naturligvis tilbød en dame med et lite barn på armen. Hun takket ikke en gang, og jeg tenkte at nå er de gode opplevelsene slutt for en stund.

Så jeg satte meg i bilen på P2L2 (klok av skade hadde jeg notert ned hvor bilen var parkert) og startet på den lange bilturen nordover. På utmerkede norske veier som på turen sørover natt til søndag gav meg den gode gjennomsnittsfarten på 76,2 km/t.

Denne koppen er for liten til mine koppholdere. Onde tunger vil vel hevde at det var vel så viktig for meg å spare 50kr ved bare å kjøpe lokk med oblat.

På så gode veier passer det godt å drikke litt kaffe og spise noen boller. Boller spiser jeg aldri ellers, men i bil fungerer de godt. Med rett konsistens blir det lite søl. Så etter å ha kjørt et stykke stakk jeg innom for å fylle koppen og kjøpe boller. Damen bak disken spurte om det var stor eller liten kopp, hvorpå jeg pekte på oblatet som viser at jeg har gratis kaffe hele 2013. Koppen er uoriginal for å passe i bilens koppholdere som er mer tilpasset en engelsk mugge med te enn en standard bensinstasjonkopp.

Men jeg skulle naturligvis betale mine tre boller. -Nei, dem kan du få, det er så rolig nå at jeg sikkert må kaste dem, sa den rett så hyggelige damen bak disken.

Altså fikk jeg nok en gang på denne turen oppleve at mitt litt eldre og litt stakkarslige vesen rørte ved folk. Og de behandlet meg med respekt og medmenneskelighet. Kanskje blir jeg allikevel en hyggelig mann med tiden.

For det er håp i hengende snøre, og menneskene jeg møter sitter med det håpet.