Jeg restituerer for sakte

Jeg er på en måte priviligert. Jeg jobber med noe som passer meg midt i blinken. En jobb mange misunner meg, men svært få vil ha når det kommer til stykket. For det jeg gjør skal folk helst gjøre på fritiden og i finvær. Lange arbeidsdager trekker også grundig ned for de fleste. Og når jeg attpå til må bruke kroppen fysisk, og mange ser på lønna som sveltihel, er jeg vel en av de få dette passer for. Men mange misunner meg når sola skinner.

Ut på tur, sjelden sur

Et problem har jeg imidlertid. Restitusjonstiden blir lenger og lenger jo eldre jeg blir. Uten problem er jeg i fjellet hele dager. 6 - 8 timer til fots eller på ski med sekk på ryggen går uten smerter og utmattelse.  Men tiden fra turen er ferdig til jeg er uthvilt igjen blir lenger og lenger.

Mine elever er stort sett i alderen 12 til 15 år. Og nesten hver dag er det elever som hevder de er i ferd med å dø. De klarer ikke ett skritt til. Og noen får veldig vondt i nærmest enhver tenkelig del av kroppen. På mine 22 år i denne jobben finnes det neppe en kroppsdel jeg ikke har fått høre er uutholdelig vond. Takk og pris har det gått bra med alle.

For de restituerer så fantastisk fort. To kjøttkaker med tilbehør, og tiden de bruker på å innta dette er nok til at de løper rundt og er klar for nye utfordringer. Mange ganger spiser vi middag kl 1700 for så å starte en ny økt kl 1800. Da er elevene full av energi igjen, mens undertegnede godt kunne tenkt seg sofaen.

Det hender jeg vikarierer i kroppsøving. Da er jeg ofte regnet som vikaren fra helvete. For jeg gir ikke etter fra de sterkes krav om å spille fotball. Jeg forteller elevene at vi skal ha kroppsøving og at det ikke nødvendigvis må være moro. Så blir det styrketrening, turn og bevegelighetstrening. Men en sjelden gang, sånn cirka hvert femte år, gir jeg etter. Helst utendørs og i fint vær.

Slik at jeg en gang for ca fem år siden delte klassen i to lag og spilte fotball. Lagene ble selvsagt urettferdige, fordi jeg har et anstrengt forhold til dette med å velge lag. Lagene blir med forskjellige metoder tilfeldig sammensatt. Så går jeg selv inn på det laget som blir liggende under med to mål.

Uten oppvarming måtte jeg så trå til. Umiddelbart måtte jeg spurte etter ballen mot en av klassens raskeste. Da vi nærmet oss ballen var jeg 10 cm foran, tok et ekstra langt steg for å nå ballen, med en solid lyskestrekk som resultat. Jeg måtte støttes og bæres til legen der jeg fikk utlevert krykke.

I min barndom ville denne skaden vært reparert på to timer. Nå gikk jeg med krykke i to uker. Kastet ikke krykken før jeg tok en tur på pub. Da satte jeg den igjen i frykt for å dumme meg ut med å glemme krykken når jeg gikk igjen. Det fungerte, dagen etter gikk jeg fortsatt uten krykke.

Poenget er at alt tar lenger og lenger tid. Og det plager meg en smule. Så mitt høyeste ønske akkurat nå er at restitusjonstiden min skal bedres.

For det er noe som ikke stemmer helt når alt jeg skal gjøre tar lenger tid jo kortere tid jeg har igjen å gjøre det på.

For heldigvis har jeg fortsatt en del ugjort.