Jeg sitter i glasshus, men jeg kaster stein. Stor stein.

Jeg er fullt klar over at jeg sparker i øst og i vest uten hele tiden å ha den beste samvittighet selv i de sakene jeg tar opp. Og ingen kan vel med hånden på hjertet si at jeg er mors beste barn. For det er min søster.

Utfallene mine har vært rettet mot Senterpartiet som jeg har stemt på, mot pelsdyrnæringen som jeg som barn syntes var spennende, mot sauen i fjellet som har gitt meg mat på bordet i barndommen og så videre og så videre. Jeg som har alt av ting jeg egentlig ikke trenger har kokketert ved å innføre handelsstopp, jeg som har kjørt rundt og forbrent fossilt drivstoff i snart 40 år har bestemt meg for å stemme på et parti som vil forby import av biler som bare bruker fossilt drivstoff allerede fra 2015.

Liv og lære stemmer altså ikke overens. Kanskje heller ikke i dette innlegget.

Dette syns jeg er en vederstyggelighet

For nå angriper jeg alkoholen, eller rettere sagt vinen. Jada kjære lesere som kjenner meg, jeg har drukket vin. Og jeg vil igjen drikke vin. Som sosial smøring er alkoholen uovertruffen. De aller fleste blir litt blidere og artigere å være sammen med ved et visst inntak. Og mange gode historier jeg har vært med på, har kommet etter inntak av alkohol. Av meg selv, og av de rundt meg.

Det jeg imidlertid er sterk motstander av, er denne nymotens såkalte vinkulturen. Som gir seg mange utslag.

Her er jeg ikke

De jeg kjenner best er vinsnobbene. De som har rede på vin, og de som later som de har rede på vin. De førstnevnte har jeg full forståelse for, dette er en hobby på lik linje med andre hobbyer. Og det kan være hyggelig å ta et glass vin i deres selskap.
Men jeg har en del venner som er wannabee vinkjennere. Som anser det som en viktig sosial kapital å ha mer rede på vin enn meg. For det har blitt sånn etter at vi alle stort sett har blitt rike at vi må ha en annen kapital enn penger å posere med. Som vinkunnskap eller resultater i Birken. Disse anser meg for å være dum som bare ser forskjell på rødt og hvitt, og smaker forskjellen på søt og sur vin. Som ikke vet hvordan lær smaker og ikke klarer å smake forskjellen på druer fra nord eller sør. Kanskje de som stadig snakker om et snev av smaken av lær egentlig er sado-masochister? For meg er en vin enten drikkendes eller knapt drikkendes. Også sistnevnte går ned i godt selskap. Disse wannabeene anser meg for å være barbar med min holdning. Og jeg anser dem for å være utrolig jålete.

Premie og trøst

Det som bekymrer meg er imidlertid at vi er i ferd med å bli en nasjon av rike alkoholikere. Stadig flere premierer seg selv med et glass rødt eller hvitt. For de fleste er ikke vinsnobber, men har en kartong de tapper fra. Har de vært litt flinke en dag tar de et glass rødt. Har noe gått dem i mot tar de et glass da også. Og det virker som de er stolt av det. For hver dag på Facebook ser jeg at mange av mine venner tar seg et glass rødt ellet hvitt. Fordi de fortjener det. Tror de.
Og vin blir brukt nesten som kaffe ble brukt før. Foran fjernsynet, på terassen, foran peisen. Når så du sist noen skrive at de tar en pause og en kopp kaffe på FB? Neida, rødt skal det være. Hvorfor ikke skrive at du tar et glass vin? Dårlig samvittighet så det tross alt ser bedre ut med rødt? Hvorfor i det hele tatt dele det med hele verden?
For dårlig samvittighet bør mange ha. Svært mange tar seg disse glassene hver dag. For det er bare det første glasset som blir publisert på sosiale medier.

Jeg skrev rike alkoholikere. For i det øyeblikk du setter vindrikkingen inn i et mønster, er det fare på ferde. Og et mønster er det når du premierer eller trøster deg selv med vin. Og rik er du også siden du kan kjøpe all denne vinen.

Innimellom har jeg jobbet med frivillig arbeid rettet mot barn. Og på kveldstid er det ofte disse må transporteres. Samkjøring er fint. Men noen ganger blir barn syke, eller skader seg litt, og da må de kanskje avbryte før tiden. Ved et par anledninger har jeg da opplevd at foreldrene ikke kan hente fordi de har tatt seg et glass rødt. Og jeg er så gammel og sur at jeg syns dette er uansvarlig.

Er det bedre å drikke vunnet vin enn kjøpt?

Så har vi disse hersens vinlotteriene rundt omkring på arbeidsplassene. Ukas høydepunkt for enkelte. Og din status på jobben avgjøres ikke av hvor god jobb du gjør, men av hvor mange flasker du har vunnet i vinlotteriet. Litt typisk kanskje at det du vinner er bedre enn det du opparbeider gjennom innsats. Du er vellykket om du vinner i Lotto eller poker, men du bør helst ikke tjene mer enn andre på arbeid. Og når du vinner vinen kan du sikkert drikke den med bedre samvittighet enn om du kjøper den.

Hva gjør da jeg for å belønne meg selv? Sjelden det er noen grunn til det, men jeg unner meg innimellom en Firkløver. Og en god venn av meg, som jobber lange dager i næringslivet, sender meg innimellom en SMS der han forteller at han akkurat har kommet inn på hotellrommet, slått på TV'n og åpnet en Melkesjokolade og en Solo. Fordi han fortjener det. Ingen av oss er avholdsfolk, vi tar oss helt åpent både flere øl og flere Irish Coffee eller konjakk i sosiale sammenhenger. Vi har kanskje innsett at vi innimellom trenger den sosiale smurningen alkohol kan være. Men vi premierer ikke oss selv med det. Vi fortjener det ikke.

Og kanskje koker det ned til det:

Jeg, og andre med tilsvarende forhold til vin og alkohol generellt, fortjener det ikke.