Jeg er ikke så godt et menneske som enkelte trodde etter å ha lest min beretning for en ukes tid siden.

Etter at jeg skrev om den lille piken i Bucuresti som jeg hjalp til å kanskje få et litt bedre liv, har det vært mye ros å få, særlig på Facebook. Der skrev jeg litt mer om min innsats i kommentarfeltet. Men for dere som leser bloggen min uten å følge meg på Facebook, og dere som kanskje ikke leser alle kommentarer, vil jeg gjerne gjøre noe klart.

Min innsats i denne saken innskrenket seg til å bry seg. Og jeg hadde forbindelser lokalt i Bucuresti som visste hva de kunne gjøre. Derfor ofret jeg en telefonsamtale i utlandet og en liten time av min tid. Det tror jeg veldig mange av mine lesere ville gjort.

Jenta er forøvrig tatt hånd om av et barnehjem for foreldreløse. Selv om moren er i live. Hun er rusavhengig og ute av stand til selv å ta hånd om ungen. Noe som var svært tydelig å se.

Forøvrig holder jeg kontakten med min venn i Bucuresti og får oppdatert status om tingenes tilstand. Slik sett sover jeg godt om natta.

Jeg er ingen idealist som ofrer alt for en sak. Men jeg skulle ønske jeg var det.

For det ytterst minimale jeg gjorde fikk meg til å føle meg som et litt bedre menneske.

Og den følelsen anbefaler jeg alle å prøve å oppnå.