Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv

Denne strofen fra Arnulf Øverlands dikt "Du må ikke sove" er forhåpentligvis kjent for mange. Mer ukjent er det som kommer rett før; Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem.
Diktet ble i sin tid skrevet for å advare mot fascismens fremmarsj i Europa. I dag er ikke fascismen i fremmarsj i den grad den var det for 70-80 år siden, men til gjengjeld har vi i vår velstand mistet så mye medmenneskelighet at vi ikke lenger syns det er sørgelig om mennesker har det dårligere enn oss. Vi fordømmer dem heller.

Her har reisen akkurat begynt.

Sist helg startet jeg på en kort og impulsiv dannelsesreise. Jeg dro fra terrengpartiet i Sykkelenern på Oppdal etter at siste syklist passerte i 14-tiden, 24 timer senere sto jeg midt i Bucuresti, Romania. Reisen gikk først til fots, så 30 km grusvei i fjellterreng, så noen timers hvile, før jeg satte meg i bilen, kjørte rett forbi banketten og over Venabygdsfjellet til Gardermoen der jeg slo meg sammen med reisefølget mitt, som kom fra Oslo. Deretter fly, først til Amsterdam, deretter til Bucuresti. Der ble vi nesten oppskriftsmessig lurt av en drosjesjåfør som satte oss av to kvartaler fra hotellet til dobbel pris. Så det går an selv om vi var fullstendig klar over hvordan dette var. Vi var enige om at vi i hvertfall på 80-tallet ble lurt like grundig i Oslo, og lot ikke dette ødelegge dagen for oss.

Mitt hjem i fire døgn

Så ble det fire døgns utforskning av denne byen, en by som byr på nesten alt. Vi har begge vært i Romania før, men aldri i hovedstaden. Ettersom årene har gått,har slike turer endret innhold. Tidligere kunne de inneholde alt en guttetur kan inneholde, men nå foregåt alt i rolige og mer sømmelige former. Og de som kjenner meg og tror noe annet, må gjerne være i den troen. For i gamlebyen i Bucuresti finnes absolutt alle tilbud innen 400 meters avstand fra hotellet.

Gamlebyen på formiddagen når det fortsatt hersker fred og ro

I stedet for å gå i gutteturfella tok vi bena fatt. Og gikk, og sugde inntrykk. Vi spiste mange måltider i gamlebyens utallig restauranter, de ligger så tett at om to sitter på hver sin side av bordet, risikerer du å spise på to forskjellige restauranter. Og maten er god, ikke gourmetstandard kanskje, men det har jeg heller ikke noe forhold til. Er fornøyd med å ikke ha spist på McDonalds jeg. Billig er det også, du blir mett og utørst for en femtilapp.

Turistfella vi gikk i var palasset som Ceausescu planla, men ikke fikk flyttet inn i før han ble skutt. Midt i byen jevnet han hjemmene til tusenvis av mennesker med jorden for å bygge verdens nest største bygning, bare Pentagon er større. Og som privatbolig savner det heldigvis sidestykke. Jeg tok den normale turen, i tillegg til at jeg via kjente fikk adgang til litt mer. Fikk sett i overkant av 6% av byggets totalt 36 tusen kvadratmeter.

Privatbolig

Uten sidestykke var vel også stormannsgalskapen. Romania er antagelig Europas nest fattigste land. Dog har landet større ressurser enn de fleste. Men det er så altfor vanskelig å få til en fordelingspolitikk som virker. Og for den som gidder å ta det inn overs seg, er mangelen på fordeling påtrengende. Prangende rikdom hos enkelte, og uendelig fattigdom hos andre. Mange andre. Men du må se etter, og våge å ta det inn over seg. For det er en sterk opplevelse.

Slik ser det ut 500 m fra hotellet jeg bodde på.

Og min viktigste lærdom etter denne turen er at medmenneskelighet ser ut til forsvinne med økende velstand. Vi undertrykker først våre følelser av medmenneskelighet, for senere å erstatte dette med fordommer. Tenk litt over hvordan du selv tenker om rumenere. Det forteller en del at når jeg la ut bilder av en moskus i det nasjonale vitenskapsmuseet på Facebook, var en av kommentarene at den garantert var stjålet. Uten mine reiser dit, og påvirkning jeg har fått fra andre, ville sikkert også jeg hatt fordømmende tanker om et helt folk.

Faktum er at jeg føler meg mye tryggere i Bucuresti enn jeg gjør i sentrum av Oslo. Folket er også hyggelige og imøtekommende. Men for den som vil unngå å utfordre sine følelser er det kanskje ikke lurt å reise hit.

Alle måltider på denne turen har blitt spist utendørs, med unntak av frokosten på hotellet. Når du sitter ved bordet vil du innimellom oppleve både tigging og forsøk på salg av alt fra aviser, via blomster til sex. Det er masse sikkerhetsvakter og bevæpnet politi i gatene, og de gjør så godt de kan for at du som gjest skal slippe dette, men de lykkes ikke helt.

Bucuresti har overraskende mange grønne områder, både parker og som her i gatene.

Jeg kjøpte et 30 år gammelt eksemplar av Huckleberry Finn på rumensk for 30 kr. En gutt i 14-års alderen solgte sin bestemors gamle bøker for å få litt ekstra penger. Han var ren, høflig og snakket noenlunde engelsk. Jeg velger å tro det ikke var kriminelle bakmenn som sto bak. Naive Arne, sier nå 90% av mine venner. Mens jeg hevder at forklaringen om kriminelle bakmenn er en unnskyldning som brukes for å forklare fordommene. Boka fikk gutten igjen litt senere.

En litt eldre gutt kom og spurte om å få det som var igjen på tallerkenen. Det fikk han, gutten kom fra et hjem for foreldreløse. Servitøren ble forbannet og jagde gutten som åt så fort han kunne før vaktene tok maten fra ham. Servitøren på sin side fikk ingen tips fra oss.

Mest hjerteskjærende for mitt vedkommende var det å se en liten pike på maks fem år som gjorde sitt fornødne mitt på fortauet. Med bare en skitten T-skjorte på seg, satte hun seg ned akkurat som en hund ville gjort det. Mens folk bare hastet forbi. Heldigvis kjenner jeg en rumensk advokat som til tross for at han har det bedre enn 95% av sine landsmenn har bevart medmenneskelighetn. Jeg ringte ham, som i sin tur ringte en hjelpeorganisasjon som etter en halv time tok hånd om henne.

Er denne lille piken mindre verd enn meg? Heller tvert om, og hun er helt uten skyld for sin situasjon selv. Hvilke muligheter har hun? Antageligvis ikke så mange. Hun vil ifølge min venn advokaten ikke sulte eller fryse ihjel. Faktisk er det størst sjanse for at hun blir tatt hånd om av andre fattige, fordi de har bevart medmenneskeligheten. Men hun kan også bli utnyttet av kriminelle. For ikke å snakke om hvilken ballast hun tar med seg. Jeg sier ikke at det riktig å stjele, men før du raser over rumenere som har stjålet noe hos oss i Norge, prøv i hvertfall å forstå.

Vi leser ofte om trafficking, særlig av kvinner og barn. At disse blir utnyttet til narkotikasmugling og prostitusjon. I følge min venn er det nå et større problem at unge gutter sender sine kjærester ut av landet for å prostituere seg. Å kjøre rundt i Ferrari, mens kjæresten finansierer dette ved å selge seg i utlandet, er status. Og denne statusen er så viktig at jentene gjør dette for å kunne sitte på i en fin bil når de er hjemme.

Bildet er ikke helsvart. Romania har utmerkede utdanningsinstitusjoner. Problemet er at de godt utdannede også i stor grad søker lykken i utlandet. For eksempel er 12% av legene i Frankrike fra Romania. Og det gjør det ikke enklere å bygge landet og demokratiet når de ressurssterke forlater landet for å søke lykken andre steder. Eneste måten å unngå dette på, er nok å utjevne forskjellene. Dere som vil stenge grensene for alt vi selv ikke ønsker, har ingen løsning. Tør minne om at de fleste konflikter bunner i forskjeller og fordommer.

Jeg har blogget litt om politikk i denne bloggen. Og har hevdet at det vi først og fremst må tenke på for fremtiden er miljøet. De som kommer etter oss må få et miljø å leve i. Jeg vil tilføye medmenneskelighet til dette. Og rettferdighet. De fleste barn lærer veldig fort hva som er rettferdig. Men de lærer også fort at rettferdigheten er best når den favoriserer dem selv. Alt er rettferdig så lenge jeg selv får største kakebiten.

Medmenneskelig rettferdighet for meg er når piken som gjorde sitt fornødne på fortauet får de samme mulighetene som meg. 

Eventuelt kombinert med at mine muligheter blir litt færre. For det er ikke nok muligheter i verden til at alle kan få like mange som meg.