Blir jeg mobbet uten at jeg forstår det selv? Er jeg et mobbeoffer?

Selv har jeg aldri følt meg mobbet. Heldigvis, da dette er et samfunnsproblem som rammer både barn og voksne. Til tross for at jeg selv ikke føler meg mobbet, er det mange rundt meg som reagerer på at andre forsøker å mobbe meg. En kollega av meg fikk for eksempel en reprimande fra en liten pike som syntes han burde slutte å være så slem med Arne...Men selv er jeg altså ikke i stand til å oppfatte dette, tvert om går jeg rundt og tror mine kollegaer og venner er glade i meg, og at de har så få muligheter til å vise det, at de må velge denne, sett utenfra, stygge metoden. Gutter flest husker vel fra barndommen at den jenta du var mest forelsket i, var den som helst ble bura ned i løssnøen, snøbaska som vi sa på Oppdal.

Her om dagen brakk jeg armen i et fall på ski. Beintøff som jeg jo er, ventet jeg til neste dag med å gå til lege. Jeg trosset store smerter, sov nesten ikke, og brukte halvannen time på å kle på meg morgenen etter. Etter utmerket service og behandling fra et helsevesen som får ufortjent mye kritikk, ble det da konstatert brudd med gips som resultat. Og sykemelding.

Og jeg sto plutselig veldig laglig til for hugg.

På søndag kveld var det opplyst på Vegmeldingssentralen at veien over Dovrefjell kunne bli stengt på kort varsel. Når jeg skal kjøre over mandag morgen er det bare naturlig at jeg følger litt med. Og at jeg sender en melding til en kollega om at jeg kanskje ikke dukker opp på jobb. Men denne gangen gikk det bra, slik det nesten alltid gjør. Det er vel bare en gang at værgudene har hindret meg i å komme tidsnok på jobb. Og den ene gangen glemmes aldri av mine kollegaer. Er det litt ruskete vær får jeg ofte høre at jeg må komme meg avgårde før veien blir stengt, og når jeg kommer hjem, håpe på stengning og mulighet for ekstra fridag...

Som sagt gikk det bra å komme seg på jobb, verre var det tirsdag da vi kjørte alpint. I moderat fart, kanskje 60 km/t, gikk jeg overende i en lang, skjærende venstresving. Begge skiene falt av, en frambinding og en bakbinding løste ut, smertene i armen var større enn ydmykelsen ved å gå overende og jeg lå midt i henget og vred meg. Etter litt karret jeg meg på bena igjen, tok på skiene, og kjørte ned. Bare for å få slengt i meg at jeg ikke hadde strammet bindingene etter den siste tids vektøkning. Litt av en beskjed å få når du nesten gråter, og hungrer etter litt omsorg.

Når jeg kom tilbake med gipset arm var det også lite trøst å få. Gipsen var etter sigende så rufsete at den så ut til å være selvpålagt. Og det var ikke måte på hvilke muligheter det var for å jobbe normalt. Arbeidsgips er det noe som heter, og hjelpemiddelsentraler både på Oppdal og i Dovre som kunne gjøre at jeg faktisk ville fungere bedre enn hva jeg normalt gjør.

På min første dag som sykemeldt kommer SMS'ene og telefonene fra ukjente som vil kjøpe skiutstyret mitt. Ikke det utstyret jeg brukte da jeg falt og brakk armen, men mitt nye skibestigningsutstyr. Eller randonné som mange kaller det. Da hadde altså svettlabbene jeg jobber sammen med, kan umulig være andre, lagt ut utstyret på Finn.no. ( Link til annonsen.)

På et skammelig dårlig nynorsk, og til en pris som er hinsides billig,ligger påstander om at jeg til og med skylder på høy alder. Jeg som til og med fra legen og ortopeden fikk høre at jeg sannsynligvis hadde veldig sterk benstruktur ettersom skaden ikke var verre.

Jeg føler meg ikke mobbet, men kanskje er jeg et mobbeoffer!

ADVARSEL!!!!!

Jeg har lett for å klø. Ikke av klær, jeg kan gå med hjemmestrikket underbukse om så skulle være. men jeg reagerer tankemessig på visse ting, som for eksempel maur og lus. Det er nok at jeg leser et informasjonsskriv om lus, så klør jeg i håret. Leser jeg at flatlusa er nærmest utryddet på grunn av trenden med intimbarbering, begynner jeg å klø i skrittet. Som om jeg da skulle være siste verten for flatlusa. Og går det en maur over skoen min, er jeg sikker på at hundre andre krøp opp under buksa mi.

I sin ytterste konsekvens er dette en psykisk lidelse. Men i likhet med alle mine andre plager, som vitiligo, artrose, hesteskonyre, overvekt, presenilitet osv, har jeg lært meg å leve bra med det. Og har skrevet om det her.

Her om dagen oppdaget jeg imidlertid en ny lidelse, også den psykisk. På Facebook hadde en venn av meg lagt ut denne tegneseriestripen:

Nysgjerrig som jeg er googlet jeg TRYPOPHOBIA. Og så på bildene. Det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg vil hevde at jeg etter snart 20 år med internett er rimelig herdet. Ingen bilder gjør nevneverdig inntrykk. Jeg kan føle avsky for voldsbilder, opphisselse av pornobilder, bli rørt av nusselige dyr og små barn osv. Alt normale reaksjoner vil jeg tro.

Men ingenting har virket sånn på meg som bildene som ledsaget dette søket. Det ubehaget, og den etterhvert plagsomme kløen jeg får hver gang jeg tenker på dette, kan ikke beskrives. Så jeg jobber hardt med å fortrenge det, og skal aldri mer skrive eller tenke på TRYPOPHOBIA etter at dette innlegget er publisert. Men jeg føler det omtrent som et kall for meg å advare andre. For dette er en fobi du ikke har behov for å vite om du har eller ikke. Jeg har levd hele livet lykkelig uvitende om at jeg har denne fobien. Det samme ønsker jeg at mine lesere skal gjøre.

Derfor, ikke skriv trypophobia i søkefeltet på google. Og se for guds skyld ikke på bildene!

Kjære lokale butikker

Jeg må finne meg i å bli utfordret på mine holdninger. Og noen ganger så mye at jeg forandrer oppfatning. Eller at jeg rett og slett blir nødt til å innta en annen holdning.

Slik er det nå med handlevaner. Etter et år med total innkjøpsstopp er det noen småting jeg har funnet det nødvendig å kjøpe inn. Eller egentlig ikke nødvendig, ingenting av det jeg har kjøpt er noe mine besteforeldre i det hele tatt ville vurdert som nødvendig. Men tiden vi lever i fanger, og jeg har ikke tenkt å bli hverken asketisk eller totalt utdatert.

Etter at netthandelen kom, har jeg fryktet for at den ville ødelegge for de lokale butikkene. Og jeg merker nå godt at dette har utviklet seg mye i året som har gått. Antallet nettbutikker har økt, betalingsløsningene har bedret seg, fraktselskapene har blitt flere, og særlig de som driver spesialbutikker har klaget sin nød. Kundene kommer i butukkene, ser på varene, prøver størrelser og bestiller så i en nettbutikk. I enkelte bransjer kommer de til og med til butikken med varer som er kjøpt på nettet, men som trenger tilpasning. Slik som for eksempel med ski der det må monteres bindinger. Utvikler det seg like fort som det har gjort siste året, er jeg redd det om 5 år bare er dagligvarer å få kjøpt lokalt. Ja, også på dagligvarer prøves det nå ut nettbaserte løsninger.  Og de fleste ønsker vel ikke en slik utvikling?

Jeg har prøvd å være bevisst på dette. Er noe i det hele tatt å få kjøpt lokalt, har jeg gjort det. Har de det ikke på lager, har jeg prøvd å bestille det gjennom den lokale butikken. Og stort sett har dette gått bra. I de fleste tilfeller koster det litt mer enn om jeg hadde handlet over nettet, men det er jeg villig til å betale for service og det å ha noen å gå til ved problemer i etterkant.

Men heller ikke jeg er villig til å handle lokalt for enhver pris. Lokale forhandlere må være konkurransen bevisst, yte service og sørge for å ha kunnskap om varene. Og ved avvik må kunden informeres. Jeg har også opplevd å måtte betale dyr frakt for varer forhandler har måttet bestille. Det holder ikke. Da dropper jeg den lokale forhandleren. En gang jeg skulle kjøpe sko hadde ikke butikken min størrelse, de skaffet størrelsen, men la på 150 kr i frakt. Uken etterpå solgte de skoene til halv pris, noe som tilsier at avansen ikke var så liten at de tapte penger på å stå for frakten. Slike hendelser gjør at du vegrer deg for å gjenta dette neste gang du trenger noe.

Etter nyttår har jeg altså handlet litt. Først kjøpte jeg noe sportsutstyr i en butikk som i tillegg til lokalt utsalg, satser tungt på netthandel. Der var jeg meget fornøyd.
Neste innkjøp gikk ikke så bra. Jeg vil ikke gå inn på hva jeg skulle kjøpe, eller hvor dette var, da håper vedkommende butikk etter min direkte tilbakemelding til dem tar lærdom. Og jeg gir dem antagelig en sjanse til.

Etter å ha orientert meg på nettet om varen jeg skulle ha, gikk jeg til lokal forhandler som kunne skaffe. Etter en uke gikk jeg tilbake for å høre om varen var kommet. Det var den dessverre ikke. Etter ytterligere en uke gjentok jeg besøket i butikken, samme svar, beklager. Irritasjonsnivået steg, men jeg ga dem en uke til. Da det fortsatt var samme ullne beklagelse og ingen kunnskap om hvorvidt varen ville komme, gikk jeg litt hardere til verks og krevde svar. Svaret jeg fikk var en lang forklaring om leverandører og interne ansvarsforhold i butikken. Jeg var ikke interessert i interne organisasjonsproblemer, men ga dem likevel en dag til å gi meg et svar på hvorvidt varen ville komme.
Dagen etter fikk jeg melding om at de dessverre ikke kunne skaffe varen. Den beskjeden er helt ok, men jeg burde fått den minst to uker før.

Onsdag kveld klokken halv elleve bestillte jeg så varen fra en nettbutikk. Torsdag morgen halv ni får jeg SMS om at ordren er mottatt og varen sendt fra lager. Fredag midt på dagen kommer SMS om at varen kan hentes på utleveringssted som er en lokal dagligvarebutikk. Med slik service forstår jeg at folk velger å handle på nett.

Men hvis vi alle gjør dette, vil de lokale alle måtte gi opp. Arbeidsplasser og fagkunnskap blir borte, og bygdesamfunnene blir fattigere.

Vi som er kunder kan bidra till at tillbudet lokalt består ved å prøve å handle lokalt det som kan handles lokalt. Men da må de bidra selv. Dårlig service, dårlig vareutvalg, dårlig fagkunnskap og holdning til kunden som gjør at kunden føler seg som en plage gjør at lojaliteten forsvinner. Og etter nevnte episode forstår jeg bedre de som sverger til netthandel.

Men jeg skal gi dem en sjanse til. Men bare en.

Kan inneholde spor av doping

Mange matvarer er merket med at de kan inneholde spor av helt andre stoffer enn den matvaren som faktisk befinner seg i pakningen. Dette av hensyn til allergikerne, særlig nøtteallergikere. Nå lurer jeg på om også OL-deltagerne våre burde merkes på tilsvarende måte.

Jeg leser flere lokalaviser, og gjennom disse får jeg innblikk i nyhetsbildet i fire bygder som jeg kjenner godt, Lesja og Dovre sør for fjellet, Oppdal og Rennebu på nordsida.

Og fra alle disse bygdene er det spor i dem som preger nyhetsbildet. Dvs Rennebu har vært ligget lavt denne gangen, men til gjengjeld fostrer de så mange fotballspillere at et lag bestående av bare spillere med spor av rennbygg ville vunnet Champions League.

Felles for alle disse er at de utvilsomt ville vært middelmådigheter om de ikke hadde hatt disse sporene av lesjing, oppdaling eller dovring i seg. Derfor kan vi som har mye mer enn spor fra disse bygdene i oss, trykke medaljevinnerne til vårt bryst og være sterkt delaktig i suksessen.

Og det er ikke bare nordmenn som inneholder spor fra oss. Den suverene skiskytteren Domracheva har gått på ski smurt av en dovring, og de er muligens/mest sannsynlig slipt av en oppdaling. En oppdaling som forøvrig har mer enn spor av rennbygg i seg. Og for oss er det helt umulig å forstå at disse to, som helt sikkerte er verdens beste i sitt fag, ikke jobber for nordmennene. Det står imidlertid klart for oss som følger litt med at dette hadde ødelagt idretten. Nordmennene ville rett og slett blitt for suverene.

Hva ville Bergersøskenene blitt til om ikke foreldrene hadde flyttet til Lesja og meldt seg inn i Dombås I.L?
Hva ville Jørgen Graabakk vært uten bestefar på Lesja?
Hvor langt ville Marit Bjørgen kommet uten fritidsleilighet på Oppdal?
Hvor god hadde Kjetil Jansrud blitt om han ikke hadde kjørt skirenn på Dombås i ungdommen?
Hvor hadde Løseth-jentene vært i dag uten hytte og trening på Bjorli?
Hadde Henrik Kristoffersen blitt like god om ikke bestefaren hadde bosatt seg på Dovre?
Ville ikke Lund Svindal og Høie Gjefsen kanskje vært smålubne latsekker om det ikke var for årene på Oppdal vidergående skole?

Og sist, men ikke minst, hadde Magnus Moan på noen måte kunnet bli så god uten et søskenbarn med tante på Oppdal?

Ingen av disse ovennevnte hadde vært i nærheten av å være noe annet enn middelmådigheter uten disse koblingene til bygdene rundt Dovrefjell. Og jeg er ikke i tvil om at spor av lesjing, dovring, rennbygg og ikke minst oppdaling snarest må inn på dopinglista.

Og selv er jeg veldig takknemlig for at jeg er oppdaling, med rennbygg til mor, oppvokst med lesjing og dovring som nærmeste nabo, med mange år bosatt på Dovre bak meg, bor nå 800 m nedenfor fritidsboligen til Marit Bjørgen, med skitrening bak meg på Oppdal, på Dombås og på Bjorli, med gjennomført Nerskogsrenn fra Rennebu til Oppdal, ja jeg kunne faktisk fortsatt å liste dopinginntak over mange innlegg her. Hadde jeg hatt antydning av talent og forutsetninger ville jeg vært like suveren som presidenten i Nord-Korea som etter eget utsagn har tatt 46 gullmedaljer i de olympiske leker. Men jeg er altså knapt blitt middelmådig.
Du verden for en taper jeg hadde vært uten disse sporene fra vinnerbygdene rundt Dovrefjell.

Eller har det rett og slett blitt for mye Möllers Tran?

Nedtur snudd til opptur

De som har fulgt med litt på denne bloggen har forhåpentligvis lagt merke til at jeg alltid prøver å snu livets nedturer til oppturer. Et motto for meg er at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, og når man er på bunnen kan det bare gå en vei; oppover.

Denne evnen til å se positivt på livet måtte jeg ta frem i går.

Dagen startet bra, med tidlig kjøretur over Dovrefjell der temperaturen var vinterlige minus 24. For dagen var jeg innleid for å være med å holde skileikdag for unge dovringer. Der var det minus 19, og de voksne bestemte seg for å utsette starten litt. Imidlertid var ungene ivrige på å komme seg ut, og da temperaturen steg til minus 17 skred vi til verket. Og det ble vellykket, ungene trivdes, de holdt seg i aktivitet og jeg registrerte ingen som frøs. Pølser og brødskiver ble videreforedlet over åpent bål, hopp ble bygd, slalomløyper stukket ut og skiteknikk finpusset i løype og løssnø.

Så hadde jeg på ettermiddagen, etter mixed-stafetten der det ble gull, en avtale om å spise ute sammen med en kamerat som også var på visitt i den flotte bygda på sørsida av Dovrefjell. Vi pleier av til å møtes der, han har vokst opp der mens jeg har bodd og arbeidet der en årrekke. Og vi skulle ha husmannskost. Stekt flesk med kålstuing og kokte poteter er favoritten. Derfor er avtalen at vi møtes for å spise flesk. Han er navnebror av meg, og mange vet om denne skikken at 2XArne innimellom spiser flesk på Moskusgrillen. Og vi har hittil alltid vært svært godt fornøyd med maten, hvilket vi også var i går. Så forløbig er det ingen nedtur å finne denne februardagen.

Her inntok 2XArne et utmerket måltid

Men, det ble et stort men. Vi benytter ofte disse altfor sjeldne anledningene til også å ta kontakt med gamle venner i lokalbefolkningen. Det er faktisk flere verdige kandidater blant de lokale, men i går tok vi kontakt med to som omtrent topper lista over kandidater. Og da begynner den store nedturen.
Den ene skulle spise sammen med en aller annen annen, den andre skulle holde en hund med selskap. Her hjalp ikke henvisninger til Per Sivle og Berre ein hund, vi satt til slutt alene vi 2XArne. For når du føler deg utkonkurrert av en eller annen og en gordon setter, holder ikke selvtilliten til å gå videre på lista...

Denne nedturen måtte snus til noe positivt. Og på slutten av vår konversasjon kunne vi oppsummere med at samtalen hadde artet seg slik den bare kunne gjøre mellom akkurat oss to. Vi diskuterte kommunesammenslåing, andre aktuelle politiske tema, vi analyserte OL, IOC og skismøring. Og det helt sære; hvor i landet du kan gå i en Parajumpers-jakke til 7000 og få det bifallet for god smak som du ønsker etter en slik investering. Det siste emnet er det neppe mange som hadde fulgt oss i. Dessuten gikk vi grundig inn på Kaggestad sine vurderinger under OL, kvalitetssikring og verktøy for dette ble grundig omtalt. Ellers var samtalen nesten, dog bare nesten, fri for slarv. For vi måtte naturligvis utveksle den lille sneven av informasjon vi hadde om lokale forhold på Dovre.

Etter måltidet gikk jeg på nett og sjekket mail. Og der var det forsyne meg en ny opptur. Se på denne:

Her har altså en venninne fra barndommen funnet meg igjen. Og hun elsker meg fortsatt.

Dette må være en venninne fra da jeg gikk på skolen i New Westminister utenfor Vancouver i Canada. Og siden dette er over 50 år siden, må jeg si Marianne står seg bra. Hvor mange noen-og-femtiåringer stiller i rosa bikini og lager selfie med sin rosa mobiltelefon? 

Selv har jeg forfalt adskillig mer, derfor er jeg litt blyg og har enda ikke hentet frem nok selvtillit til å svare på mailen. Men jeg manner meg opp, og om det ikke blir nye nedturer, vil jeg snart ha bygget meg tilstrekkelig selvtillit til iallfall å svare uten å sende med bilde. Kanskje blir det senere en telefon, og da må jeg bare håpe at mine ferdigheter innen konversasjonens vanskelige kunst kan gi resultater som overskygger mitt relative forfall.

Selv om gårdagen ikke var helt optimal, er livet fortsatt ganske bra.

  

Hva er verdi?

Verdi, og flertall verdier, er et ord vi svært ofte bruker. Men vet vi helt hva det er? Jeg gjør ikke det, ihvertfall ikke slik at jeg kan definere det. Det er det mange andre som ikke gjør heller, og vi faller ned på løsningen med kroner og øre. Slik det har blitt nå når det i praksis er økonomene som styrer overalt. Vi priser liv og død på samme måte som vi priser melk og brød, og har du passert en viss alder er du ikke verdifull nok lenger til at det brukes penger på deg. For å kamuflere at det er penger det er snakk om, omskrives penger ofte til ressurser eller tid eller tid og penger eller tid og ressurser.
Og vi kjemper om å være mest mulig verd.

Det nærmer seg lønnsoppgjør og den evige kampen om å fortelle hvor mye mer verd vi selv er i forhold til andre er allerede i gang. De som lager mat, bøndene, er mer verd enn de som selger produktene de lager, jobber du med barn og unge, som lærer eller førskolelærer, er du mer verd enn dem som sørger for at det er rent rundt oss. Og reparerer du mennesker, er du mer verd enn dem som reparerer biler og andre ting som er nødvendig for at samfunnet vi lever i skal fungere. For ikke å snakke om hvor lite verdsatt alle i omsorgsyrker føler seg.

Samtidig snakker vi mye om likestilling og likeverd.

2 meter høy og med et utseende som skremmer vannet av de fleste, vet denne mannen mer om menneskeverd enn de fleste av oss.

Dette henger ikke på greip i min forestillingsverden. Det er ikke ofte jeg hører kloke ord, ord som illustrerer noe bedre enn bilder har mulighet til. Ibsen kan siteres, innimellom Kåre Willoch, men eller er det tynt. Derfor ble jeg så glad når jeg i går kveld så Lindmo på NRK. Dette samtaleprogrammet som er marginalt bedre enn Skavlan, hadde Odd-Cato Kristiansen som gjest. Odd-Cato Kristiansen var inntil nyttår fengselsprest ved Ila landsfengsel og har blant annet vært samtalepartner til Anders Behring Brevik. Under samtalen med ham forklarte han sitt eget verdisyn ved å referere til noe hans far hadde sagt til ham.

"Ingen er mere verd enn deg, men ingen er heller mindre verd enn deg."

Er det ikke flott sagt? Jeg bare måtte la det få egen linje og fet skrift. Så enkelt kan det sies.

Men i dag fikk godfølelsen igjen en liten knekk. Da jeg under OL-utforen surfet litt i nettavisene skvatt jeg til av denne uttalelsen fra en utmerket skismører:

Ubetenksomt var det helt sikkert, men den holdningen som gjør at vi bruker slike metaforer ligger og lurer i mange av oss. Han kunne like gjerne sagt rett ut han føler seg mer verd enn en som kommer fra Polen for å jobbe i Norge. Selv om han selv gjør akkurat det samme som mange arbeidsinnvandrere; reiser dit betalingen er bedre. Det hadde vært en ærlig sak å fortelle det. 

Nå ble det bare en dum og fordumsfull uttalelse. Og jeg kan ikke avslutte slik. Derfor gjentar jeg heller de kloke ordene fra Odd-Kato samtidig som jeg oppfordrer dere til å lese dette intervjuet med ham.

"Ingen er mere verd enn deg, men ingen er heller mindre verd enn deg."

Jeg har funnet ut hvorfor jeg er enslig

I over 50 år har jeg styrt min personlige hygiene selv. Jeg har dusjet, badet og vasket meg. Ikke hver dag, det er Lars Monsen og jeg enig om at ikke er bra. Innimellom har det faktisk gått ganske lenge mellom hver gang kroppen har fått seg en vask, det rare er at jeg faktisk etter 4-5 dager uten kroppsvask begynner å føle meg uovervinnelig. Men i de fleste settinger er det et sosialt krav med rimelig jevnlig kroppsvask. Begynner det å lukte, skiller man seg ut på en negativ måte.

Men så var det dette med rengjøringsmidler. Via reklame, fagfolk og fagpresse vet jeg omtrent hvilke midler jeg skal bruke på bilen og sykkelen. Og klærne mine sorterer jeg etter materiale og farge. Jeg vet også at jeg ikke skal bruke skyllemiddel på treningstøy og gore-tex. At det er forskjellige preparater til å vaske kjøkken og bad er en selvfølge.

På personlig hygiene må jeg bare beklage, og innrømme at jeg har feilet. Å vaske håret har gått greit, alle mine utmerkede frisørdamer har gjennom årene sørget for at jeg har brukt shampoo og balsam for noe bortimot en formue. Og til kroppsvasken har jeg fulgt utviklinga, fra såpe kokt hjemme i slaktetiden, via Sterilan, Lux og forsvarets såpestykker, til flytende dusjsåpe.
Og for litt siden fant jeg ut at det fantes produkter som egnet seg både til hårvask og kroppen forøvrig. Forskjellige dobbeldusjvarianter har derfor for enkelhetens skyld blitt brukt til tross for protester fra mine frisørdamevenner. Som jeg hørte på de første 50 årene av livet. Mest fordi jeg liker frisørdamer, de er blide og lette å prate med. Så godt liker jeg dem at en kamerat alltid frister med at Nikita-kjeden har kick-off på det stedet han vil dra meg med på.

Men en ting har ingen opplyst meg om. Kanskje det har noe med at jeg er enslig? Eller er det rett og slett kanskje derfor jeg er enslig? Ingen har nemlig opplyst meg om at det skal brukes egne produkter på de mest private deler av kroppen.
Før jeg forleden dag under søket etter kombinert dusjsåpe og shampoo fant denne trippeldusjsåpen. INGEN har opplyst meg om at det er noe som heter intimsåpe!
Her nærmer jeg meg altså 60 år, og jeg har levd disse mest attraktive årene av livet uten å vite at det skal brukes egne vaskemidler nedentil. Slik kan man faktisk bomme på helt vesentlige punkter i livet.

Nå blir det imidlertid en annen dans. Jeg vasker meg med kombinert shampoo, kropps- og intimsåpe.

Bare til opplysning.

Det må da værra lov å værra litt rasist, og det må da værra lov å værra litt surrete. Så lenge vi har Marit.

Da OL startet hadde jeg overhodet ikke tenkt å kommentere dette i særlig dag. Det er mange nok som kommenterer dette allerede. Men nå er jeg på vei til å skrive min tredje kommentar. Det er så altfor mye som setter tankene mine i sving.

I går harselerte jeg med IOC og lanserte mitt eget kandidatur til å bli IOC-medlem. Senere i går fikk Heiberg ytterligere kritikk i media for å drive reklame for egne tjenester midt under OL, attpåtil med arbeidet for IOC som referanse. Jurister og eksperter over en lav sko uttalte seg, og folkemeningen om mannen kom frem på sosiale medier. Jeg oppfattet ikke en positiv holdning til mannen, unntatt fra ham selv.

Før han ble surrete

Han er jo bare en mann som har tapt seg. Tapt seg veldig mye vil mange hevde. I 1989 overtok han styringen av OL på Lillehammer som inntil da var ledet av en lokal forsamling reserveoffiserer med tung bakgrunn fra lokale banker og små, lokale idrettslag. Heiberg kom da fra Aker, eller kanskje fortsatt han der en stund til parallelt med OL-jobbing. Dette var Aker før Kjell Inge Røkke, en bærebjelke i nosrsk industri. Og historikere vil antagelig finne at Heiberg var en umåtelig viktig brikke i suksessen OL-1994 utvilsomt var. Så havnet han etterpå i IOC, og forfallet startet. Men han er i godt selskap. Vi er mange som har forfalt. Av de mer kjente som har forfalt er Hans Rotmo og Kåre Willoch. I noen sine øyne. Jeg mener jo at den ene av dem har styrket seg, og den andre falt dypere enn jeg trodde var mulig. Mens mange nok vil mene det motsatte. Kåre Willoch har utviklet seg i radikal retning mot venstre i sine synspunkter, Hans Rotmo har dratt seg mot den grumsete delen av høyresiden. Eller kan det rett og slett tenkes at de har stått i ro mens vi andre har beveget oss? Poenget er at begge to fortsatt hylles for sine fordums bravader, Kåre hylles nesten mer for sine nåværende, og Hans drar nok fortsatt fulle hus med forestillingen "Vårres Jul".

En som har blitt et skikkelig surrehue

Kanskje bør vi tilgi Gerhard også. La ham få surre litt på sine eldre dager, være lettere overbærende når han ikke forstår hva resten av verden driver med, eller er totalt ute av stand til å vise empati. Kanskje burde noen grave litt i fortiden og faktisk vise mannen fra en annen side han viser nå. Jeg husker forventningene til ham da han overtok et ormebol i LOOC, Lillehammer olympiske organisasjonskomite for dere som er for unge eller for glemsomme til å huske. Og han innfridde. Jeg er villig til å være litt overbærende, hadde jeg tilbrakt de siste 20 årene i IOC hadde jeg nærmest vært utilregnelig...

Og så må jeg hylle Marit Bjørgen. Norskere og mer solid blir det ikke. Og attpåtil heter hun Marit. Med et mer "eksotisk" navn ville hun ikke klart å fremstå riktig like solid norsk. Men hun hadde klart det om hun så hadde hett Pia Isadora Ping Pong. Tenke seg til at noe av det første hun gjorde etter den skuffende 10-kilometeren, var å sende en SMS til smørerne med beskjed om at skiene var gode. Og hun tør vise at hun er skuffet uten å skylde på noe som helst. Ikke engang det varme været var noe tema. Hun var i egne øyne bare ikke god nok akkurat i går.

I dag tilgir jeg Gerhard og hyller Marit

Jeg har endelig funnet drømmen

Vinter-OL er for meg og mange andre nordmenn omtrent det optimale i underholdningsverdi. Det får skure at ungdommen ifølge undersøkelser er lite interessert, jeg lar meg underholde. Og det er ikke bare selve konkurransene som fenger, alt utenom er like interessant. Særlig i år når TV2 presenterer oss for reklamefinansierte sendinger. Jeg venner meg til det, og nå har jeg vent meg til det i den grad at jeg har vansker med å se en hel film på NRK, da de mangler reklamepausene jeg benytter til å gå på do, sjekke facebook og twitter eller smøre meg ei brødskive.

Og så er vi velsignet med Petter Northug jr. Jeg skrev litt om ham i dette innlegget fra juni 2013, og inntrykket er det samme. Tenk å ha en utøver som i den grad både kan begeistre og forarge. Jeg ville gledet meg sammen med resten av nasjonen om han hadde vunnet i overbevisende stil, slik han har gjort tidligere, men jeg er også en så liten mann at jeg fryder meg når denne bortskjemte drittungen mislykkes. Så Petter er den ultimale utøver, som skaper store følelser uansett resultat.

Så har vi de som ikke ble uttatt, eller som på grunn av skader ikke kan stille. Der har vår tysk-norske skiskytter Miriam Gössner slått til ved å stille lettere avkledd i det kvasiseriøse mykpornobladet Playboy. Bladet jeg knapt har sett i på 40 år er nå plutselig en aktuell investering. Blidere jente skal man lete lenge etter, det måtte i tilfelle være hennes venninne Magdalena Neuner. Men hun har lagt opp. Og å lese alle indignerte kommentarer under avisartikler om saken, er god underholdning. For å stille opp i Playboy er ikke noe nesten-norske utøvere kan gjøre uten å få tyn. Svært få husker at det tross alt er slik at svært mange kvinner drømmer om glamouren det innebærer å være såkalt playmate. Jeg kjenner ihvertfall flere. GO MIRIAM, GO!!!

Jeg syns og det er moro at Terje Håkonsen kommer på banen igjen. Til tross for at han er mye yngre enn meg, er han i enda mindre grad enn meg, og har heller aldri vært det, en solstråle. Han er snart alene igjen i snøbrettmiljøet som kritiker av den olympiske bevegelse. Egoismen, kamuflert som individualisme, er i mine øyne den drivende kraften i tankesettet hans. Som skriver seg fra den gangen snøbrett var en idrett som utøverne drev uten støtte fra andre enn utstyrsleverandørene. Den tiden da alle midler tilfalt den enkelte utøver. I dag er vel Terje en direkte konkurrent til IOC når det gjelder korrupsjon og sneversyn. Og altfor like barn leker ikke godt sammen. Da er det artig å se den gleden utøverne i snøbrett viser over å delta i OL, samtidig som gudfaren Terje Håkonsen kritiserer.

Jeg blir facinert av mennesker som lever ut en drøm. I forrige uke besøkte jeg en venn som lever ut drømmen i Provence. Og jeg kjenner folk som har oppgitt A4-livet for å seile jorden rundt, folk som har flyttet til et dårlig hus i skogen sammen med 30 trekkhunder, og atter andre som har sluttet å jobbe for å klatre eller kjøre på ski. Eller folk som tar permisjon for å gå Norge på langs. De jeg kjenner som har gjort slike ting går ikke etter penger, men etter drømmen. Og jeg beundrer dem alle. Selv har jeg vansker med å definere hva som er drømmen min. Men nå tror jeg at jeg har funnet den optimale for meg. Og det beste er at det følger penger og status med den.

Beklager Gerhard, i alt som betyr noe i IOC er jeg mer kvalifisert enn deg

Jeg vil nemlig bli IOC-medlem. Jeg er bortimot overkvalifisert.

• Jeg tar gjerne mot bestikkelser
• Jeg kler struttende dynejakke like dårlig som de andre IOC-pampene
• Jeg kan uttale meg dumt når det skulle være
• Jeg har vært leder i et idrettslag
• Jeg er måtelig opptatt av idrett
• Jeg er helt naturlig i rollen som småanimert surrehue.
• Jeg lar meg gjerne oppvarte av håpefulle, potensielle arrangører med damer, mat, drinker og penger.
• Jeg er ikke redd for å dumme meg ut, og heller ikke redd for å irritere en hel nasjon
• Med et liv som IOC-medlem ville jeg utkonkurrert Heiberg og fordums Samaranch i konkurransen om de mest fremtredende posene under øynene

Om noen vet hvordan jeg skal realisere drømmen, gi meg et hint.

Syting og klaging

Selvinnsikt er en vanskelig øvelse for mange av oss. Jeg prøver, men får det ikke til. I Matheus 7:3-5 (bergpreken) står følgende:

"Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til. Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget ? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye". 

Dette heter på fint en allegori. En allegori betyr å si noe ved å si noe annet. De som er flinke med språket kan bruke allegorier når de skal si noe som er allmengyldig. Og det ovenstående sitatet fra Bibelen er utmerket i så måte.

Meg til venstre i en allegorisk tegning

For vi klager og syter. Over politikere, fotballtrenere, naboer, ektefeller og stort sett alle andre enn oss selv. 

Men jeg har selv blitt verre. For jeg klager og syter over de som klager og syter. Når svært mange tilla "Jensemann" skylden for alt som gikk galt, var jeg raskt frempå og klaget over disse. Når det opprettes folkeaksjoner for å få billigere bensin, sprit og tobakk, gjør jeg narr av disse aksjonene. Og jeg prøver å latterliggjøre disse ved å dra frem historiske fakta.

Blir håpløst med en franskmann og en vossing som attpåtil skal avbrytes av reklame.

I disse OL-tider er det TV2 som får svi. Ikke bare fra de 25% av befolkningen som tidligere bare har sett på NRK, men og fra en mengde sportsinteresserte som sikkert ser mye annen sport på betalings- og reklamefinansierte kanaler, men som hvert fjerde år vil se OL uten reklame og med de samme kommentatorene som det var i forrige OL. Da er jeg raskt frempå for å sutre over all misnøyen.

Det jeg antagelig burde gjøre, er å gå tilbake. Slå meg sammen med alle misfornøyde. På den måten blir jeg del av et mye større fellesskap.

Men jeg er ikke så misfornøyd. Og jeg mangler tilstrekkelig empati til å se at andre har grunn til å syte og klage.

Livet er vanskelig

Blid og oppdatert, men alderen tynger

Denne uka har jeg benyttet tre fridager til en kombinert dannelsesreise, oval midtukeweekend og et vennebesøk. For å klare dette måtte jeg hente fram litt planleggingsferdigheter og stayerevne. Begge deler tror jeg at jeg innehar, men kanskje overvurderer jeg stayerevnen en smule og må ta dette i betraktning neste gang jeg skal planlegge tilsvarende tur.

Mandag jobbet jeg litt før jeg satte kursen mot Gardermoen. For å komme litt mer uthvilt frem til reisemålet hadde jeg bestillt hotell på Gardermoen. For å ha litt tid også ankomstdagen hadde jeg sørget for å bestille tidlig flyavgang denne dagen. Heldig som jeg er, med gode venner mange steder, var jeg invitert på middag på Hamar. Etter hyggelig og god middag der, fortsatte jeg til Gardermoen akkurat i tide til å få med meg siste episode i Mammon før jeg gikk til sengs.

Frykten for å forsove seg gjør imidlertid at jeg ikke sover perfekt, og med vekkeklokka på 0400, forkost 0415 og innsjekking 0530 gjør at jeg ikke er helt uthvilt ved ankomst Nice i halv ett tida. Så bærer det ivei med lunsj i Cannes, innkjøp av råvarer til middag senere på kvelden og litt sightseeing. Kombinasjonen av god mat, hyggelig vertsskap og innholdsrik vinkjeller gjorde kvelden lang og natta kort.

Et utmerket måltid

Onsdag var det ikke tid til noe dagen derpå. Hadde vi hatt bedre tid kunne vi tatt oss tid til det, men her var det bare å glemme slik luksus. Ut på tur, sur kan andre være. Selv ikke høljregn kunne ødelegge dagen eller humøret. Fliring over gamle bravader, gjenopptak av gamle ord og uttrykk fra fortiden, et for andre uforståelig ord kunne få både min gamle venn og meg til å bryte ut i latter. Om kvelden ble det middag på restaurant etterfulgt av litt vin foran norsk TV. Alt er jo mulig nå for tiden. Fransken slapp jeg å gjenoppfriske, min venn har bodd der i 10 år og har forlengst passert meg i franskferdighet.

Torsdagen opprant med sol og da måtte vi opp i Haut Provence. Rundtur med lunsj, tilbake for å pakke sammen litt og så kjøre til flyplassen. Norwegian var 30 min forsinket fra Nice, men bare 10 min forsinket på Gardermoen. På Gardermoen sto bilen nedsnødd og tom for spylevæske, men 0110 kunne jeg ta motorveien fatt mot Dombås, der jeg måtte innom jobb fredag morgen. Veiarbeidsområdet langs Mjøsa er slitsomt, og min plan om å kjøre om Gjøvik ble forlatt fordi jeg ikke visste hvor jeg kunne få kjøpt spylevæske der.
Mellom Hamar og Brumunddalen kom snøværet. Uråd å kjøre på fjernlys, konturløst og glatt føre gjorde det umulig å kjøre annet enn sakte.
I godt lune som jeg tross alt var, tok jeg sjansen på å innom den bensinsstasjonen som alltid har skuffet meg, for å fylle den utskjellte statoilkoppen med kaffe. For meg ny betjening gjorde at jeg heller ikke her ødela den generelle godstemninga.
Kl 0530 klokket jeg inn på Dombås. Snøværet gav seg på Hundorp, men også på Dombås er det en form for skiføre. Det vil si skiføre for dem som liker maskinpreparerte løyper.
Ble ikke mye søvn før jeg måtte på jobb, kort dag og prøvde å sove litt før jeg skulle ta siste etappe til Oppdal. Men jeg var vel overtrøtt, så derfor tro jeg bare til og kjørte over i fjellet.
Unte meg å kjøpe Oppdalskremboller ved passering av Kiwi. Uten forkleinelse for fransk kokekunst, ingenting kommer opp mot slike kremboller. Og så sikrer de at matchvekten gjenopprettes, nå tror jeg ikke den hadde gått ned på turen, men bare sånn for sikkerhets skyld.

Slik følte jeg meg i går, uten å være trøtt

De som har vært på vestkysten av USA, reist derfra en morgen, kommet til Gardermoen en morgen derfra, og så kjørt til Trøndelag etterpå vet hvordan jeg hadde det i går kveld. Det kalles vel jetlag og er en følelse der jeg ihvertfall ser meg selv utenfra. Jeg var altså helt utenfor, men ikke trøtt.

I dag er det bedre, men jeg har tenkt en del.

Har jeg blitt for gammel til oval midtukeweekend?

Det er snart ikke bruk for oss mer

Nå når det stort sett ikke lenger er noe tungt som skal løftes eller kastes langt, er det betimelig å spørre om det kanskje ikke lenger er bruk for oss mannfolk. På flere og flere arenaer har damene overtatt dominansen. Og mange steder er vi menn på grensen til å være uvelkomne. Og når det fortsatt er kvoteringer og oppfordringer i favør damene, er det nok bare kort tid om å gjøre før kvinner er de ledende. Såfremt det ikke skal løftes tungt eller kastes langt. Og det skal det jo ikke lenger.

I dag var jeg på et idrettsarrangement.  Denne idretten er kjønnsnøytral. Kvinner og menn konkurrerer i samme klasse under samme forutsetninger. Vi sankker om sledehundkjøring. Denne gangen var det Femundløpet, 600 km med fysiske og psykiske prøvelser for mennesker og dyr.

I min tid i denne idretten var det nesten bare hannhunder som ble brukt. Årsaken til dette var antagelig at vi trodde det skulle være sånn. For i dag er det omtrent like mange tisper som blir brukt.

Og så holder damene på å overta bak sleden. I dag var jeg på sjekkpunkt Grimsbu. Av de seks første som kom dit var det fire blide damer. De to karene var en veteran og en som lurer på å legge opp.

Nina Skramstad

Marianne Skjøthaug

Birgitte Næss Wærner

Sigrid Ekran

Marianne Skjøthaug

Karene står og ser på

Unntatt Arnt Ola Skjerve, som vurderer å legge opp

og det som kan bli den siste mann, Robert Sørli

Isolert sett er dette gledelig. Og det var tydelig blant tilskuerne at de satte pris på denne kvinnedominansen. Og slik har det vært på alle samfunnsområder.

Men kanskje er det på tide å snart si at nok er nok?

Man må se det positive i situasjonen, og kanskje burde jeg begynne med sjakk. Hundekjøring har jeg allerede prøvd.

Når sørlige deler av landet nå snør ned, mens vi i midt-norge opplever den tørreste vinteren på veldig lang tid, har jeg sutret mye over forholdene for å gå på ski. Ja, de er så dårlige at jeg nesten angrer på investeringen i nytt skiutstyr. Men foreløbig er det bare nesten. Mars, april og mai er de fineste månedene å bruke slikt utstyr i.

600 km til mål! (foto fra Østlendingen)

Akuurat denne helga er jeg glad det er surt vær og nesten snøfritt. For da kan jeg vie oppmerksomheten på en idrett som enkelte antagelig toner seg som å se på at maling tørker, eller i beste fall kan sammenlignes med å følge med på at hurtigruta går nordover langs kysten. Det jeg snakker om er sledehundkjøring. Og i helga går Femund-løpet av stabelen. For å ha fullt fokus og kontroll konsentrerer jeg meg om F600. 600 km skal forseres gjennom tre fylker fra svenskegrensen i øst til Folldal i vest. Over 50 over gjennomsnittet blide kvinner og menn starter på Røros med 12 hunder hver. Løpet går dag og natt, med to obligatoriske 8-timers pauser,  og gjennom 8 sjekkpunkter.

Slik ser live-trackingen ut, med chat til høyre for å utveksle tanker om løpet.

For å følge dette utstyrer jeg meg med Mac, kaffe, cola og snus. Jeg tør ikke sove 8 timer i strekk i frykt for å miste avfjørende hendelser underveis. Så midt på natta stiller jeg mobiltelefonen på vekking slik at jeg kan oppdatere meg om utviklingen i løpet. Og på søndag kjører jeg til Grimsbu i Folldal for å se hunder og kjørere passere sjekkpunktet der etter 427 km med egne øyne.

Det er godt tilrettelagt for å ofre ei helg på dette. Live-tracking via GPS blir direkte overført til denne nettsiden. Og passeringstider, hviletid, obligatorisk hvile og gjennomsnittshastigheter finner jeg her.
Dessuten følger jeg med på arrangørens nettside, og avisene Arbeidets rett og Østlendingen, sistnevnte har også sendinger på nett-tv.

Østlendingen leser jeg ei helg i året.

Med alle disse informasjonskanalene tilgjengelig prøver jeg da å sette meg inn i taktikken de forskjellige kjørerne følger. Noen kjører fort og hviler mye. Andre gjør stikk motsatt. De fleste gjør noe midt i mellom. Taktikken påvirkes av andre kjørere sine valg, værmeldinger, hundenes form og et utall andre større og mindre faktorer. Noen tar ut obligatorisk hvile tidlig, andre venter for å ha noe å gå på senere i løpet. Derfor oppstår slike situasjoner som i skrivende stund hvor Arnt Ola Skjerve ligger som nummer 15 hele fem timer bak teten, men i praksis leder med tre timer. Like bak følger Lars Monsen som kjører saktere enn Skjerve, men hviler mindre.  Og slik fortsetter det. Alle har litt forskjellig taktikk.

Her er sjekkpunktene, Tynset og Grimsbu passeres to ganger

Monsen er, i tillegg til mye annet, sjakk-entusiast. Og evnen til å tenke analytisk og taktisk gir ham nok noen fordeler. Slik faktisk fedigheten i sjakk ga Simen Agdestein et fortrinn i fotballen. Jeg har vært kritisk til å definere sjakk som idrett. Men når jeg nå i helga prøver å analysere noe som ligner, er det faktisk slik at jeg innimellom lurer på om kanskje sjakk er idretten jeg burde satset på. Selv om jeg antagelig også der hadde blitt bare middels, slik jeg beskriver mine talenter i dette blogginnlegget.

Og; kommer det ikke snart snø er det kanskje sjakk som passer meg best fysisk etterhvert.