Og så er vi velsignet med Petter Northug jr. Jeg skrev litt om ham i dette innlegget fra juni 2013, og inntrykket er det samme. Tenk å ha en utøver som i den grad både kan begeistre og forarge. Jeg ville gledet meg sammen med resten av nasjonen om han hadde vunnet i overbevisende stil, slik han har gjort tidligere, men jeg er også en så liten mann at jeg fryder meg når denne bortskjemte drittungen mislykkes. Så Petter er den ultimale utøver, som skaper store følelser uansett resultat.
Så har vi de som ikke ble uttatt, eller som på grunn av skader ikke kan stille. Der har vår tysk-norske skiskytter Miriam Gössner slått til ved å stille lettere avkledd i det kvasiseriøse mykpornobladet Playboy. Bladet jeg knapt har sett i på 40 år er nå plutselig en aktuell investering. Blidere jente skal man lete lenge etter, det måtte i tilfelle være hennes venninne Magdalena Neuner. Men hun har lagt opp. Og å lese alle indignerte kommentarer under avisartikler om saken, er god underholdning. For å stille opp i Playboy er ikke noe nesten-norske utøvere kan gjøre uten å få tyn. Svært få husker at det tross alt er slik at svært mange kvinner drømmer om glamouren det innebærer å være såkalt playmate. Jeg kjenner ihvertfall flere. GO MIRIAM, GO!!!
Jeg syns og det er moro at Terje Håkonsen kommer på banen igjen. Til tross for at han er mye yngre enn meg, er han i enda mindre grad enn meg, og har heller aldri vært det, en solstråle. Han er snart alene igjen i snøbrettmiljøet som kritiker av den olympiske bevegelse. Egoismen, kamuflert som individualisme, er i mine øyne den drivende kraften i tankesettet hans. Som skriver seg fra den gangen snøbrett var en idrett som utøverne drev uten støtte fra andre enn utstyrsleverandørene. Den tiden da alle midler tilfalt den enkelte utøver. I dag er vel Terje en direkte konkurrent til IOC når det gjelder korrupsjon og sneversyn. Og altfor like barn leker ikke godt sammen. Da er det artig å se den gleden utøverne i snøbrett viser over å delta i OL, samtidig som gudfaren Terje Håkonsen kritiserer.
Jeg blir facinert av mennesker som lever ut en drøm. I forrige uke besøkte jeg en venn som lever ut drømmen i Provence. Og jeg kjenner folk som har oppgitt A4-livet for å seile jorden rundt, folk som har flyttet til et dårlig hus i skogen sammen med 30 trekkhunder, og atter andre som har sluttet å jobbe for å klatre eller kjøre på ski. Eller folk som tar permisjon for å gå Norge på langs. De jeg kjenner som har gjort slike ting går ikke etter penger, men etter drømmen. Og jeg beundrer dem alle. Selv har jeg vansker med å definere hva som er drømmen min. Men nå tror jeg at jeg har funnet den optimale for meg. Og det beste er at det følger penger og status med den.
 |
| Beklager Gerhard, i alt som betyr noe i IOC er jeg mer kvalifisert enn deg |
Jeg vil nemlig bli IOC-medlem. Jeg er bortimot overkvalifisert.
- Jeg tar gjerne mot bestikkelser
- Jeg kler struttende dynejakke like dårlig som de andre IOC-pampene
- Jeg kan uttale meg dumt når det skulle være
- Jeg har vært leder i et idrettslag
- Jeg er måtelig opptatt av idrett
- Jeg er helt naturlig i rollen som småanimert surrehue.
- Jeg lar meg gjerne oppvarte av håpefulle, potensielle arrangører med damer, mat, drinker og penger.
- Jeg er ikke redd for å dumme meg ut, og heller ikke redd for å irritere en hel nasjon
- Med et liv som IOC-medlem ville jeg utkonkurrert Heiberg og fordums Samaranch i konkurransen om de mest fremtredende posene under øynene
Om noen vet hvordan jeg skal realisere drømmen, gi meg et hint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar