Blir jeg mobbet uten at jeg forstår det selv? Er jeg et mobbeoffer?

Selv har jeg aldri følt meg mobbet. Heldigvis, da dette er et samfunnsproblem som rammer både barn og voksne. Til tross for at jeg selv ikke føler meg mobbet, er det mange rundt meg som reagerer på at andre forsøker å mobbe meg. En kollega av meg fikk for eksempel en reprimande fra en liten pike som syntes han burde slutte å være så slem med Arne...Men selv er jeg altså ikke i stand til å oppfatte dette, tvert om går jeg rundt og tror mine kollegaer og venner er glade i meg, og at de har så få muligheter til å vise det, at de må velge denne, sett utenfra, stygge metoden. Gutter flest husker vel fra barndommen at den jenta du var mest forelsket i, var den som helst ble bura ned i løssnøen, snøbaska som vi sa på Oppdal.

Her om dagen brakk jeg armen i et fall på ski. Beintøff som jeg jo er, ventet jeg til neste dag med å gå til lege. Jeg trosset store smerter, sov nesten ikke, og brukte halvannen time på å kle på meg morgenen etter. Etter utmerket service og behandling fra et helsevesen som får ufortjent mye kritikk, ble det da konstatert brudd med gips som resultat. Og sykemelding.

Og jeg sto plutselig veldig laglig til for hugg.

På søndag kveld var det opplyst på Vegmeldingssentralen at veien over Dovrefjell kunne bli stengt på kort varsel. Når jeg skal kjøre over mandag morgen er det bare naturlig at jeg følger litt med. Og at jeg sender en melding til en kollega om at jeg kanskje ikke dukker opp på jobb. Men denne gangen gikk det bra, slik det nesten alltid gjør. Det er vel bare en gang at værgudene har hindret meg i å komme tidsnok på jobb. Og den ene gangen glemmes aldri av mine kollegaer. Er det litt ruskete vær får jeg ofte høre at jeg må komme meg avgårde før veien blir stengt, og når jeg kommer hjem, håpe på stengning og mulighet for ekstra fridag...

Som sagt gikk det bra å komme seg på jobb, verre var det tirsdag da vi kjørte alpint. I moderat fart, kanskje 60 km/t, gikk jeg overende i en lang, skjærende venstresving. Begge skiene falt av, en frambinding og en bakbinding løste ut, smertene i armen var større enn ydmykelsen ved å gå overende og jeg lå midt i henget og vred meg. Etter litt karret jeg meg på bena igjen, tok på skiene, og kjørte ned. Bare for å få slengt i meg at jeg ikke hadde strammet bindingene etter den siste tids vektøkning. Litt av en beskjed å få når du nesten gråter, og hungrer etter litt omsorg.

Når jeg kom tilbake med gipset arm var det også lite trøst å få. Gipsen var etter sigende så rufsete at den så ut til å være selvpålagt. Og det var ikke måte på hvilke muligheter det var for å jobbe normalt. Arbeidsgips er det noe som heter, og hjelpemiddelsentraler både på Oppdal og i Dovre som kunne gjøre at jeg faktisk ville fungere bedre enn hva jeg normalt gjør.

På min første dag som sykemeldt kommer SMS'ene og telefonene fra ukjente som vil kjøpe skiutstyret mitt. Ikke det utstyret jeg brukte da jeg falt og brakk armen, men mitt nye skibestigningsutstyr. Eller randonné som mange kaller det. Da hadde altså svettlabbene jeg jobber sammen med, kan umulig være andre, lagt ut utstyret på Finn.no. ( Link til annonsen.)

På et skammelig dårlig nynorsk, og til en pris som er hinsides billig,ligger påstander om at jeg til og med skylder på høy alder. Jeg som til og med fra legen og ortopeden fikk høre at jeg sannsynligvis hadde veldig sterk benstruktur ettersom skaden ikke var verre.

Jeg føler meg ikke mobbet, men kanskje er jeg et mobbeoffer!