søndag 2. mars 2014

Må ha det, bare må ha det...

Tittelen er hentet fra en eller annen TV-reklame, jeg husker ikke for hva. Det er også en følelse som av og til innhenter meg. Jeg kan trygt si av og til, det inntraff i 1978, 1981, 2009, 2010 og nå i 2014. Litt skremmende at frekvensen øker, men det er heldigvis ikke hver gang jeg gir etter for lysten.

I 1978 var det et skateboard. Skateboard var på dette tidspunktet forbudt i Norge. Men da jeg fant et på Gran Canaria måtte jeg bare ha det. Innkjøpet, lykken over å endelig eie ett og ikke minst mine første forsøk er behørig dokumentert på film. Men miljøet i Norge var så lite att selv om jeg fikk smuglet det med meg hjem, ble det en støvsamler.
2010, men det ble ikke noe kjøp
 I 1981 var det en enhjulssykkel. En kamerat og jeg kjørte den gangen fra Finnmark til Trøndelag i min utmerkede Honda Civic. For å variere kjøreruta kjørte vi ned til Vasa i Finland og hadde planer om å ta ferga til Sundsvall. Men klimaet var kaldere den gangen, dette var på våren, Bottenviken har lavt saltinnhold og fryser lett, så etter en time på den fire timer lange overfarten sto vi i fare for å fryse inne. En isbryter var i området, kom oss til unnsetning, men måtte bryte is nordover mot Umeå. Rekalkulert overfart var plutselig 11 timer, distansen vi måtte kjøre nærmere 300 km lenger, totaltiden på vår reise økt med 12 timer. Overnatting i Umeå ble derfor  resultatet av planleggingsmøtet.
Og det var bar på ferga. Derfor allierte vi oss med en fra mannskapet for å kjøre bilen i land når vi ankom Umeå.
Etter fem timer i baren var det to glade gutter som ga drosjesjåføren beskjed om å kjøre oss til beste hotellet i Umeå. At drosjesjåføren var en spøkefugl fant vi ut ved innsjekk. Min kamerat ville vite hvor baren var, og når den åpnet, svaret vi fikk var at de ikke hadde noen bar da dette var et misjonshotell... Rommet var imidlertid allerede betalt, og vi var ikke i humør til å se svart på situasjonen.
Så etter å ha installert oss på rommet dro vi ut på byen for å lete etter vannhull.

Og der, i et utstillingsvindu på en klesbutikk, lå den. En skinnende blank og fin enhjulssykkel lå der og ropte på meg. Inne i butikken fikk jeg beskjed om at den var en del av utstillingen og ikke til salgs. Argumentet om at alt er til salgs bare prisen er viktig gjorde at jeg fikk rede på at butikkeieren ville være der neste dag og at jeg fikk ta det med henne.
Etter en slitsom natt på misjonshotellet og en solid reparerende frokost, gikk jeg til butikken. Sykkelen fikk jeg kjøpt for 450 kr, hvilket jeg senere fant ut var nesten halv pris i forhold til i Norge.

Sykkelen lærte jeg meg å sykle på, og den fulgte meg i mange år. Etterhvert ble den takdekorasjon på en pub på Dombås, dessverre forsvant den i forbindelse med en ombygging.

I 2009 var det et par Völkl Gotama ski jeg bare måtte ha og som i dag er årsaken til at jeg skriver dette med gipset arm.

I 2010 var det Segway jeg ville ha. Heldigvis var den forbudt i Norge, uforholdsmessig dyr og umulig å ta med i kofferten, så noe kjøp ble det ikke.


Men nå er SBU V3 kommet. En selvbalanserende enhjulssykkel med elektrisk motor og toppfart på 25 km/t. Det må være det ultimate for meg nå når jeg sitter med gipset arm. Og den veier bare 8 kg, passer i en koffert og tilfredsstiller alle mine krav til miljøvennlige, selvdrevne fremkomstmidler. Og prisen? 1800 dollar. Mye billigere enn randoutstyret mitt. Og setter jeg inn en annonse på finn, der skiutstyret mitt selges til en mer realistisk pris enn i denne annonsen, har jeg faktisk penger til overs.

Så ser dere meg suse lydløst avgårde på ett hjul skjønner dere at jeg ikke lenger har skibestigningsutstyr.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar