Jeg er fortsatt utsatt for mobbing

Om det skulle finnes noen som leser mine innlegg fast, vil dere ha sett at det er en stund siden sist jeg har publisert noe. Ei uke er det siden sist, mens jeg i gjennomsnitt har publisert noe annenhver dag.

Dette skyldes to forhold.
Det ene er at jeg har brukket hånden, og derfor har kunnet bruke bare en hånd på tastaturet. Nå har jeg fått ny gipstype, der fingrene kan beveges noe mer, og jeg er tilbake på to fingre, en på hver hånd, som brukes i skriveprosessen.
Det andre forholdet er at jeg har følt meg en smule mobbet. Først var det skiene mine som ble lagt ut for salg på Finn.no, der det ble påstått at jeg var for gammel og skulle legge skisporten på hylla.
Vel hadde jeg bearbeidet dette, så dukket et nytt graverende tilfelle av mobbing og hets mot meg opp.

I et selskap jeg var innbudt til, fikk jeg av verten en konvolutt idet vi skulle gå til bords. I den konvolutten lå det en oppfordring til å banke på glasset og reise meg og holde en liten tale i løpet av måltidet. Ettersom jeg er av de heldige som ikke sliter med å snakke til en forsamling, var denne oppfordringen helt grei. Under forretten tenkte jeg litt, drakk akkurat passe vin til å få en tydelig diksjon (da må du drikke akkurat passe og stoppe rett før du går over til å snøvle), og da vi kom litt ut i hovedretten, det vil si når de fleste var ferdig med første servering, banket jeg forsiktig på vinglasset, reiste meg og begynte å snakke. Vel forberedt var jeg ikke, men talen kunne blitt både humoristisk og retorisk glimrende.

Akkurat passe mengde av dette stoffet er fin doping før en skal tale i forsamlinger.

Men slik gikk det ikke. Knapt hadde jeg startet før en dame ved nabobordet begynnte å snakke i munnen på meg. Med kraftige antydninger om hvilken tulling jeg var som drev å skrev denne bloggen. Og hvor dårlig og uinteressant denne bloggen min var. Jeg gikk ut fra at vedkommende dame hadde smakt for mye på gratis vin, parerte brukbart, men det var ikke til å unngå at jeg mistet tråden i talen, glemte hva jeg skulle si, gjentok meg selv og i det hele tatt skjemte meg ut.

Først etter måltidet ble jeg gjort oppmerksom på at damen hadde fått i oppdrag av verten å forstyrre meg maksimalt under talen. Noe hun hadde grudd seg for, men som hun klarte med glans.

Det var jo en liten trøst, men selvtilliten hadde fått en knekk. Derfor har jeg brukt noen dager på å gjenoppbygge denne. Men nå er den nesten i orden igjen, hodet har flere innlegg klare, jeg har god tid  om dagene og to fingre på hver sin hånd å skrive med.

Spørsmålet er om jeg i for stor grad stiller meg laglig til for hugg.