Fordommer jeg ikke blir kvitt

Å være fordomsfull mot folk på bakgrunn av førsteinntrykk er noe jeg aktivt prøver å unngå. Folk med annen hudfarge, annen religion eller annen seksuell legning enn meg selv har jeg normalt ingen problemer med å se på som likeverdige og anstendige mennesker. Og jeg blir opprørt over den generalisering jeg av og til er vitne til i hverdagen.

Men noen ganger strekker ikke min toleranse til. Jeg merker på meg selv at akkurat denne personen har jeg fordommer mot uten å vite annet enn det jeg ser. Dette prøver jeg å gjøre noe med, men foreløbig strekker jeg ikke til. Antagelig er jeg et dårligere menneske enn det jeg selv går rundt og tror.

Som da jeg var på en lokal bensinstasjon i går kveld. Inn kommer en kar i 30-årsalderen med det som i avisene blir betegnet som utenlandsk utseende. Mer presist så var dette en asiat, jeg ville sagt vietnameser.

Han er kledd i en sånn jakke fra Parajumpers til minimum 7000 kroner. Øvrig bekledning er stilsikkert tilpasset for å få det som kalles gangsta-look. (Tror jeg, uten å være ekspert på området)

Han skal vaske bilen sin, en Porsche 911 convertible eller cabriolet. Språket er norsk, men av den typen norsk jeg bare hører rap-artister har.

Når så alle disse inntrykkene bearbeides i min fordomsfulle hjerne, oppdager jeg at jeg slett ikke tror dette er en hardt arbeidende ung mann fra hovedstaden som skal i et forretningsmøte i Trondheim. Hele meg forteller meg at dette er en kjeltring. Og det er ikke bra. For det kan tenkes at han er mindre kjeltring enn meg. Eller?

Nå har jeg prøvd å skrive av meg disse fordommene, men jeg klarer det ikke. De er spikret fast.

Så det er nok bare å fastslå det:

Jeg er et fordomsfullt og dårlig menneske