Jeg, i egenskap av bruker, evaluerer helsevesenet

Som et ledd i arbeidet med å dreie bloggen i rosa retning er det nå på tide med litt forbrukerstoff. Etter at jeg i 2013 gjennomførte et år med total shoppestop, er jeg igjen blitt en forbruker. Året med shoppestopp gjorde imidlertid noe med meg, jeg har ikke blitt en storforbruker igjen. Men noe har det blitt, og jeg håper å kunne dele noen erfaringer her etterhvert. Kanskje kan jeg nå ut til nye grupper lesere også, selv om jeg er redd å miste mine trofaste.

Dette komplekset, St.Olav, har noe større ressurser enn konkurrentene på Otta, Dombås og Oppdal

Det som med alderen tvinger seg fram er kontakten med helsevesenet. Fra å nesten ikke vite hvem jeg har som fastlege for tre uker siden, nærmer jeg meg nå å fylle frikortet. Heldigvis er det etter en skade som kan ramme alle aldersgrupper, og etter en utøvelse av en sport som ikke er aldersavhengig. Jeg brakk nemlig armen på ski. Og hadde fornøyelsen av å ha kontakt med helsevesenet på Dombås, Otta, Oppdal og i Trondheim. Jeg skriver fornøyelsen fordi jeg er brukbart godt fornøyd med alle stedene, selv om det er forskjeller.

Historien begynner når jeg etter et fall på ski sitter og lurer på om noe er brukket. Jeg ringte nærmeste legekontor, som er Dombås, der jeg til tross for at det var lege tilstede fikk beskjed om at det var lege på Otta som hadde vakt. Jeg fikk også vite at det mest aktuelle om det er mistanke om brudd var å reise 160 km til Lillehammer ettersom røntgen på Otta ikke var betjent før neste morgen.
I mitt macho arbeidsmiljø ville jeg ikke risikere å reise til Lillehammer bare for å konstatere en mindre forstuing, derfor besluttet jeg å se det an til neste dag.
Smertene utover kvelden og natta tiltok, ikke i nærheten av det kvinner visstnok opplever av og til, men ille nok for en mann. Derfor kontaktet jeg lege på Dombås neste morgen. Der kom jeg fort inn, faktisk øyeblikkelig, og ble videresendt til Otta for røntgen. Også her gikk det på direkten, inn til røntgen før avtalt tid med legekonsultasjon etter 15 min. Der fikk jeg opplyst at jeg hadde pådratt meg "distal radiusfraktur, altså brudd. Noe jeg nesten var førnøyd med ut fra at jeg ville ha slitt med å komme på jobb igjen med en mindre forstuing. Det ble raskt lagt på en solid rundgips av kalk. Denne var grovgjort, og jeg ble senere beskyldt for å ha lagt den på selv for å slippe unna litt arbeid... Jeg ble også opplyst om at jeg straks måtte klippe den av om det oppsto hevelse og nummenhet i fingrene. Og beskjed om at jeg selv måtte sørge for røntgen og kontroll etter en uke.

Legen på Oppdal syntes dette var en jævla gips, kunstnerne er nok uenige i det.

Dombås og Otta får dermed følgende oppsummering:
+ kort ventetid på morgenen.
+ hyggelige leger, røntgen og ekspedisjonspersonell.
+ god flyt i behandlingen på Otta
+ damemagnet av en gips, kvinner på 40+ sloss om å dekorere etterpå.

- vanskelig å få service på tidlig ettermiddag
- tung og klumpete gips
- jeg fikk intet bevis eller skjema for pasientreise. Dette burde man få uoppfordret, da sånne heldige som meg, som ikke har hatt mye kontakt med helsevesenet, ikke vet om dette selv. Jeg vet fortsatt ikke om jeg får utgiftene til denne turen godskrevet.

Vel tilbake på Oppdal oppsøkte jeg så legesenteret her for å få kontrollen. Jeg visste ikke hvem som var fastlegen min, ettersom min utmerkede fastlege, som jeg sjelden har hatt kontakt med i forbindelse med helsespørsmål, for tiden jobber med noe annet. Så jeg hadde en vikar, men vikaren hadde fri den uken jeg skulle kontrolleres. Så jeg ble henvist til vikarens vikar. Helt greit. Særlig ettersom dette også viste seg å være en hyggelig og dyktig lege. Hans første replikk da han så min særdeles veldekorerte og solide gips var: - Det var en jævla gips!
Derfor byttet han til en lettere halvgips, også denne av kalk. Det ble en lettelse. Dessuten var jeg glad det ikke hadde oppstått komplikasjoner med den forrige. Den var så solid at jeg hadde vært sjanseløs om jeg skulle klipt den av selv med husholdningssaks. Legen bestilte røntgen ved første anledning, det vil si jeg måtte selv avtale tid for dette. Her er det nemlig ikke samlokalisering. Legen henviser, pasienten bestiller time. Etter røntgen skulle en ortoped et eller annet sted sjekke bildene, kommunisere med lokal lege som i sin tur ringte meg og fortalte at alt sto bra til, at jeg skulle gå med gips i fem uker til, men bytte til glassfibergips når dette kommer til Oppdal.

Omtrent slik redskap måtte til for å åpne gipsen fra Otta. Men på Oppdal klarte de det

Oppdal får følgende oppsummering:
+ også her er det hyggelig personell over hele fjøla.
+ mer behagelig og lett gips
+ alt administrativt gikk sømløst

- ikke tilgjengelig annet enn nødløsning for gips
- må ordne time for røntgen selv
- ikke lokalisert på samme sted de instanser jeg måtte igjennom.
- det viser seg i ettertid at kommunikasjonen med ortoped kanskje ikke er fullstendig.
- ekspedisjonsluka på legekontoret er udiskret plassert slik at jeg ikke ville gått dit med flatlus...

Dagen etter at jeg har snakket med vikarens vikar ringte en ortoped fra St.Olav i Trondheim. Han vil gjerne ha meg inn til kontroll og nye bilder. Jeg har ikke noe fore nå, heller ikke mye jeg kan ha fore, så jeg ble enig med ham om å komme neste morgen kl. 0945.
Denne dagen var det fint føre og lite trafikk, så jeg ankom ekspedisjonen på St.Olav allerede kl. 0910. Jeg ble bedt om å sette meg ned og vente, men allerede etter 5 minutter ble jeg hentet av en dame som klippet av gipsen. Deretter ventet jeg 5 minutter til før jeg kom inn til røntgen. Igjen måtte jeg vente litt før en ortoped hentet meg, men bare 5 minutter denne gangen også. Der fikk jeg den lykkelige beskjed om at alt var på plass og at jeg skulle ha ny time om en måned. I mellomtiden skal jeg gå med gips, men nå ble det en glassfibergips. Denne ble lagt på av en helproff sykepleier som kom og hentet meg etter bare et par minutter. Jeg fikk til og med velge mellom mange farger, men selv om jeg hadde mest lyst på rosa der og da, tok fornuften meg så det ble en svart en.

Selfie fra toalettet på St.Olav etter endt behandling. Såre fornøyd, til og med toalettbesøket var enklere med denne gipsen...

St.Olav får følgende oppsumering:
+ også her var alle hyggelige med meg.
+ veldig bra på gipsing, tilbød til og med å vaske meg der gipsen hadde sittet da de klippet den av.
+ Stort fargeutvalg i gips
+ fenomenalt rask service, jeg var ute igjen og ferdig da tiden for timen min kom 0945.
+ alt av kvitteringer og papirer jeg hadde behov for kom uoppfordret.

- langt å reise fra Oppdal

Oppsummering
St.Olav var desidert best i test. Der finner jeg ikke forbedringspotensial. Men de har også flest ressurser, så det skulle bare mangle. Dombås, Otta og Oppdal har forbedringspotensial. Særlig på kommunikasjon mellom stedene. Det burde være mulig for lege på Otta å rekvirere røntgen og kontroll på Oppdal. Videre burde lege på Oppdal og ortoped på St.Olav enkelt kunnet få tilgang på røntgenbildene tatt på Otta.
Viktig detalj for oss som er så heldige at vi bare har sporadisk kontakt med helsevesenet, er at pasienten bør opplyses om hvordan ordningen med frikort fungerer og sørge for at de papirene pasienten trenger blir skaffet til veie uten at pasienten må spørre om dem.
Distriktsmedisinsk senter på Otta fungerte rent praktisk like godt som St.Olav. Slike senter bør være veien å gå, kanskje kan kommunereformen skape flere slike. Tilbudet på Oppdal er godt, men det fremstår rotete med mange lokaliseringer som gjør det tungvint for pasienten, og antageligvis også for behandlingsapparatet.

Men:

Mitt møte med helsevesenet har vært veldig positivt, og det er en god erfaring  ta med seg, selv om jeg håper det er lenge til neste gang jeg trenger det!