Det må da værra lov å værra litt rasist, og det må da værra lov å værra litt surrete. Så lenge vi har Marit.

Da OL startet hadde jeg overhodet ikke tenkt å kommentere dette i særlig dag. Det er mange nok som kommenterer dette allerede. Men nå er jeg på vei til å skrive min tredje kommentar. Det er så altfor mye som setter tankene mine i sving.

I går harselerte jeg med IOC og lanserte mitt eget kandidatur til å bli IOC-medlem. Senere i går fikk Heiberg ytterligere kritikk i media for å drive reklame for egne tjenester midt under OL, attpåtil med arbeidet for IOC som referanse. Jurister og eksperter over en lav sko uttalte seg, og folkemeningen om mannen kom frem på sosiale medier. Jeg oppfattet ikke en positiv holdning til mannen, unntatt fra ham selv.

Før han ble surrete

Han er jo bare en mann som har tapt seg. Tapt seg veldig mye vil mange hevde. I 1989 overtok han styringen av OL på Lillehammer som inntil da var ledet av en lokal forsamling reserveoffiserer med tung bakgrunn fra lokale banker og små, lokale idrettslag. Heiberg kom da fra Aker, eller kanskje fortsatt han der en stund til parallelt med OL-jobbing. Dette var Aker før Kjell Inge Røkke, en bærebjelke i nosrsk industri. Og historikere vil antagelig finne at Heiberg var en umåtelig viktig brikke i suksessen OL-1994 utvilsomt var. Så havnet han etterpå i IOC, og forfallet startet. Men han er i godt selskap. Vi er mange som har forfalt. Av de mer kjente som har forfalt er Hans Rotmo og Kåre Willoch. I noen sine øyne. Jeg mener jo at den ene av dem har styrket seg, og den andre falt dypere enn jeg trodde var mulig. Mens mange nok vil mene det motsatte. Kåre Willoch har utviklet seg i radikal retning mot venstre i sine synspunkter, Hans Rotmo har dratt seg mot den grumsete delen av høyresiden. Eller kan det rett og slett tenkes at de har stått i ro mens vi andre har beveget oss? Poenget er at begge to fortsatt hylles for sine fordums bravader, Kåre hylles nesten mer for sine nåværende, og Hans drar nok fortsatt fulle hus med forestillingen "Vårres Jul".

En som har blitt et skikkelig surrehue

Kanskje bør vi tilgi Gerhard også. La ham få surre litt på sine eldre dager, være lettere overbærende når han ikke forstår hva resten av verden driver med, eller er totalt ute av stand til å vise empati. Kanskje burde noen grave litt i fortiden og faktisk vise mannen fra en annen side han viser nå. Jeg husker forventningene til ham da han overtok et ormebol i LOOC, Lillehammer olympiske organisasjonskomite for dere som er for unge eller for glemsomme til å huske. Og han innfridde. Jeg er villig til å være litt overbærende, hadde jeg tilbrakt de siste 20 årene i IOC hadde jeg nærmest vært utilregnelig...

Og så må jeg hylle Marit Bjørgen. Norskere og mer solid blir det ikke. Og attpåtil heter hun Marit. Med et mer "eksotisk" navn ville hun ikke klart å fremstå riktig like solid norsk. Men hun hadde klart det om hun så hadde hett Pia Isadora Ping Pong. Tenke seg til at noe av det første hun gjorde etter den skuffende 10-kilometeren, var å sende en SMS til smørerne med beskjed om at skiene var gode. Og hun tør vise at hun er skuffet uten å skylde på noe som helst. Ikke engang det varme været var noe tema. Hun var i egne øyne bare ikke god nok akkurat i går.

I dag tilgir jeg Gerhard og hyller Marit