Nedtur snudd til opptur

De som har fulgt med litt på denne bloggen har forhåpentligvis lagt merke til at jeg alltid prøver å snu livets nedturer til oppturer. Et motto for meg er at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, og når man er på bunnen kan det bare gå en vei; oppover.

Denne evnen til å se positivt på livet måtte jeg ta frem i går.

Dagen startet bra, med tidlig kjøretur over Dovrefjell der temperaturen var vinterlige minus 24. For dagen var jeg innleid for å være med å holde skileikdag for unge dovringer. Der var det minus 19, og de voksne bestemte seg for å utsette starten litt. Imidlertid var ungene ivrige på å komme seg ut, og da temperaturen steg til minus 17 skred vi til verket. Og det ble vellykket, ungene trivdes, de holdt seg i aktivitet og jeg registrerte ingen som frøs. Pølser og brødskiver ble videreforedlet over åpent bål, hopp ble bygd, slalomløyper stukket ut og skiteknikk finpusset i løype og løssnø.

Så hadde jeg på ettermiddagen, etter mixed-stafetten der det ble gull, en avtale om å spise ute sammen med en kamerat som også var på visitt i den flotte bygda på sørsida av Dovrefjell. Vi pleier av til å møtes der, han har vokst opp der mens jeg har bodd og arbeidet der en årrekke. Og vi skulle ha husmannskost. Stekt flesk med kålstuing og kokte poteter er favoritten. Derfor er avtalen at vi møtes for å spise flesk. Han er navnebror av meg, og mange vet om denne skikken at 2XArne innimellom spiser flesk på Moskusgrillen. Og vi har hittil alltid vært svært godt fornøyd med maten, hvilket vi også var i går. Så forløbig er det ingen nedtur å finne denne februardagen.

Her inntok 2XArne et utmerket måltid

Men, det ble et stort men. Vi benytter ofte disse altfor sjeldne anledningene til også å ta kontakt med gamle venner i lokalbefolkningen. Det er faktisk flere verdige kandidater blant de lokale, men i går tok vi kontakt med to som omtrent topper lista over kandidater. Og da begynner den store nedturen.
Den ene skulle spise sammen med en aller annen annen, den andre skulle holde en hund med selskap. Her hjalp ikke henvisninger til Per Sivle og Berre ein hund, vi satt til slutt alene vi 2XArne. For når du føler deg utkonkurrert av en eller annen og en gordon setter, holder ikke selvtilliten til å gå videre på lista...

Denne nedturen måtte snus til noe positivt. Og på slutten av vår konversasjon kunne vi oppsummere med at samtalen hadde artet seg slik den bare kunne gjøre mellom akkurat oss to. Vi diskuterte kommunesammenslåing, andre aktuelle politiske tema, vi analyserte OL, IOC og skismøring. Og det helt sære; hvor i landet du kan gå i en Parajumpers-jakke til 7000 og få det bifallet for god smak som du ønsker etter en slik investering. Det siste emnet er det neppe mange som hadde fulgt oss i. Dessuten gikk vi grundig inn på Kaggestad sine vurderinger under OL, kvalitetssikring og verktøy for dette ble grundig omtalt. Ellers var samtalen nesten, dog bare nesten, fri for slarv. For vi måtte naturligvis utveksle den lille sneven av informasjon vi hadde om lokale forhold på Dovre.

Etter måltidet gikk jeg på nett og sjekket mail. Og der var det forsyne meg en ny opptur. Se på denne:

Her har altså en venninne fra barndommen funnet meg igjen. Og hun elsker meg fortsatt.

Dette må være en venninne fra da jeg gikk på skolen i New Westminister utenfor Vancouver i Canada. Og siden dette er over 50 år siden, må jeg si Marianne står seg bra. Hvor mange noen-og-femtiåringer stiller i rosa bikini og lager selfie med sin rosa mobiltelefon? 

Selv har jeg forfalt adskillig mer, derfor er jeg litt blyg og har enda ikke hentet frem nok selvtillit til å svare på mailen. Men jeg manner meg opp, og om det ikke blir nye nedturer, vil jeg snart ha bygget meg tilstrekkelig selvtillit til iallfall å svare uten å sende med bilde. Kanskje blir det senere en telefon, og da må jeg bare håpe at mine ferdigheter innen konversasjonens vanskelige kunst kan gi resultater som overskygger mitt relative forfall.

Selv om gårdagen ikke var helt optimal, er livet fortsatt ganske bra.