Jeg trenger hjelp av en dame

Jeg hadde tenkt å komme med en del forbrukerstoff på denne bloggen, men etter å ha gjennomført shoppestop i 2013, oppdager jeg til min relative forferdelse at jeg er ute av det. Rettere sagt utdatert. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal spørre etter når jeg er i en butikk og en velmenende ansatt spør meg om jeg trenger hjelp.

Saken er at jeg trenger nye bukser. Mine gamle er hullete, lommene er utslitte, nederst på leggen er de fillete. Men jeg vet ikke sikkert hva det heter. Det het i sin tid Ola-bukse eller dongribukse, etterhvert blue-jeans eller bare jeans. Hva det heter nå, er jeg usikker på. Allikevel skal jeg klare å gjøre meg forstått på akkurat dette området, og bli ført i retning stabler på stabler med grovt, blått tøy. Størrelsen skal jeg også klare å formidle, den har vært uendret de siste 20 årene. Med sesongvariasjoner. Mine eldste dongribukser som fortsatt er i bruk er nok ca 15 år gamle.

Denne modellen, i denne størrelsen, har jeg hatt mange av

Men så blir det verre. På 70-tallet(forrige årtusen) var Levi's 501 det som gjorde susen. Helst helt ubehandlet slik at buksa fikk et personlig preg etter noen måneders bruk og vask. Til nød kunne jeg kjøpe meg Wranglers, et merke jeg ikke har sett på lenge.
Senere ble det noen år med Diesel-jeans, før jeg også har gått et par runder med Moods of Norway. Sistnevnte har jeg gått ut og stempla som harry, så de er nok ikke aktuelle.
Ser at en del karer på min alder nå går med Marlboro-jeans, men ikke føler jeg for å gå rundt som en tobakksreklame, og jeg føler på et vis at de er gammelmodige...
Jeg har sett på Calvin Klein sine jeans, men førsteinntrykket er at kvaliteten føles mye dårligere enn prisen tilsier.
Så jeg er totalt uvitende om hvilket merke jeg skal velge. Det må være brukbar kvalitet, og merket må sende de rette signaler om at jeg tiltross for å være gammel og sur, ikke er utdatert.

Enda verre blir det når designet skal beskrives. Bør jeg ha stonewashed eller prewashed? Straight leg, baggy, loose fit, bootcut, low-cut, zip-fly, button-fly eller kanskje slim-fit? Her går jeg meg helt vill, og bedre er det ikke etter at jeg fant en artikkel på nettet om hvor lommene bør sitte for at rumpa skal ta seg best ut!

Forvirringen er med andre ord total. Og jeg har utsatt innkjøpet et par måneder allerede. Det gjør nemlig fysisk vondt å gå inn i en butikk å være så i villrede.

Så jeg lurer på, er det noen gode hustruer til låns der ute? En slik som handler klær til sin mann når han trenger fornyelse? Jeg skal bare bruke henne som konsulent, og har ingen skumle baktanker. Det er imidlertid ingen ulempe om hun i tillegg til å ha peiling på klær, er hyggelig. Og vil meg mitt beste. For jeg har en berettiget mistanke om at noen av mine venninner kunne tenkes å benytte sjansen til å ha det litt moro på min bekostning.

Hvis det skulle finnes menn som har peiling selv, og føler for å hjelpe meg, så sier jeg her og nå nei takk. Det blir litt kleint, faktisk klamt.

Hjelp!

Kjære Ann Tove Buklev

Jeg kjenner deg ikke. Aner ikke hvem du er faktisk, men jeg har stor medfølelse med deg. For du må være et av de menneskene som på en eller annen måte har falt utenfor i det norske samfunnet. Og at du har falt utenfor er du helt sikkert uten skyld i selv. Du er rett og slett drevet utover kanten av norske politikere og dem du kaller for psykopatiske nettroll. Slike som meg kanskje.

Jeg ser på profilen din at du er en belest dame. Du har lest Trygve Gulbranssen "Og bakom synger skogene" og "Fyrsten" av Machiavelli. I sistnevnte har du nok lært at alle midler er lov så lenge du selv er uklanderlig, så jeg tar det som en selvfølge at du er uklanderlig. Ettersom det ser ut til at du selv bruker alle midler.

Ta ytringsfriheten tilbake, hopp bukk over meningsdiktaturet som sosialistene prøver å innføre. Dette er en av hovedtankene dine. Hvem som har tatt fra deg ytringsfriheten skjønner jeg ikke, men jeg er glad den er tatt fra deg. For hvilke ytringer du da hadde kommet med, har jeg ikke fantasi nok til å forestille meg. Du har ytret håp om at statsministeren var blant de falne på Utøya, du har påstått at Arbeiderpartiet selv sto bak hendelsene på ungdomsleiren, og at dere er mange som er enige med ABB. Er ikke dette tilstrekkelig ytringsfrihet, vet ikke jeg hva ytringsfrihet er.

Er dette deg eller meg?

Folk med utenlandsk opprinnelse, eller negre som du kaller dem, har nok gjort deg forferdelig vondt. Har du blitt gruppevoldtatt av dem? Du har fjernet offentlig innsyn i dine bilder på Facebook, men er tegningen du har som profilbilde i nærheten av sannheten, holder jeg det for usannsynlig at du har opplevd gruppevoldtekt. Så hva kan det være som fremkaller slikt hat? Kanskje er det det motsatte, at ingen menn med utenlandsk opprinnelse har forsøkt seg? Det er synd på deg.

Jeg visste ikke noe som helst om deg før et blogginnlegg du skrev ble delt på Facebook for et par dager siden. Av mine mer enn 1600 venner på Facebook, fant jeg bare 5 som delte det. Og enkelte som kunne vært troende til å dele det, var smarte nok til å oppdage urimeligheten og avstå. Men du oppnådde en del publisitet, du vet nok at for en del mennsesker oppfattes det skrevne ord som sannhet. Dine meningsfeller kommenterte stort sett direkte på bloggen. For alle vil ikke bli forbundet med slike meninger i det offentlige rom som Facebook er. Og du har selv tatt konsekvensen av det, profilen din er gått fra å være relativt åpen til å bli nærmest helt lukket over natten. Men jeg ser du spiser pinnekjøtt på juleaften.

En eller annen urett må du ha opplevd. Vi i Norge er ifølge deg rettsløse, vi er slaver i et meningsdiktatur. Jeg klarer for mitt bare liv ikke å se det. Her sitter jeg, sykmeldt og takket være sosialdemokratene uten økonomisk tap, og skriver akkurat det jeg vil til deg, slik at hele verden kan se det, uten å vurdere ytringsfriheten som vi ifølge deg har mistet. Hvor bra må man ha det før man har det bra nok?

Som du kanskje forstår er jeg interessert i hvilken urett, og hvilke uhyrligheter du har blitt utsatt for som kan hate så sterkt. Jeg er som du ser gammel og sur, men jeg hater ingen. Ingen enkeltpersoner, ingen institusjoner gir meg noen grunn til å hate.

Kan det rett og slett være slik at du er ei gammel hurpe?

Medfølende for det jeg ikke vet, Arne Rønning

Mat og litt til

Se og Hør er bladet det ikke er korrekt å kjøpe og lese i mange kretser. De fleste jeg kjenner leser det bare på venterom. Imidlertid selges det i stort antall, så jeg antar at de fleste er uærlige i sin omtale av bladet. Kikkermentaliteten ligger nok dypt i oss. Men finner du et eksemplar på stuebordet hos noen du er innom, er det stor sjanse for at de unnskylder seg med at de har kjøpt det på grunn av programoversikten.

Fjordland sine produkter kommer litt i samme kategori. Mange som er opptatt av å fremstå med perfekte hjem og familier fnyser foraktfullt over disse utmerkede produktene. Lettvinte og gode middager som erstatter speilegg og andre lettvinte matprodukter tilberedt i panne med fett i for oss som ikke har mange munner å mette. Vi får en dose husmannskost som de færreste tar bryet med å tilberede til bare seg selv. Dessuten blir det minimalt med svinn, og prisen er adskillig lavere enn om du kjøper ingrediensene og lager det selv. Særlig når en tar i betraktning at halvfabrikat stort sett selges i porsjoner på tre.

Når en går i butikken og kjøper disse ferdige middagene lurer stigmatiseringsspøkelset. Ikke uvanlig at en husmor med bugnenede handlevogn kommenterer handlekurven. Har du en kurv med en pakke Fjordland, et ferdigoppskåret brød, en pakke ferdigskivet ost og en sixpack med øl blir du gjerne ironisk gjort oppmerksom på hybelkurven din. Og kjenner du dem godt, kan det godt være at det faller noen foraktelige ord om hvor dårlig mat Fjordland er.

Men der tar de feil. 

Ingen jeg kjenner kan lage bedre skinkestek enn Fjordland.

Porsjonene er for små, sier du... Du får kjøttkakepakke med ekstra kjøttkake. Ingen arbeider i dag så fysisk hardt at de trenger større middag.

Det er masse forskjellig å velge i. Svinestek, oksestek, kjøttkaker og karbonader. Forskjellige gryteretter, ja til og med risgrøt til tradisjonell lørdagsmiddag får du kjøpt. For ikke å snakke om laks, torsk og kylling. 

Om du tar den helt ut og bare spiser Fjordland, vil du helt sikkert ha et mer variert og sunnere kosthold enn svært mange. Så ikke stigmatiser dem som kjøper og spiser Fjordland.

Og dere som gjør det; gjør det med hevet hode. Dere spiser tradisjonell, norsk mat som er sunnere enn det de rundt deg stapper i seg.

Har du imidlertid problemer med denne stigmatiseringen, jeg kjenner faktisk enslige/single som kjøper matvarer de ikke har bruk for rett og slett fordi de vil at handlekurven skal se mer avansert ut, så må du utfordre deg selv og gjøre som meg:

På lille juleaften, eller på juleaften, går du i butikken, henter deg en porsjon lutefisk fra Fjordland og en six-pack med øl. Så stiller du deg i kassakøen mellom alle overfylte handlevogner med disse to varene, en i hver hånd, handlekurv trenger du ikke. Se blid og fornøyd ut, det er viktig. For du vil ikke risikere å bli bedt på julefeiring av noen som synes synd på deg. Kos deg med at du i kassen ikke trenger pose, ikke stable-i-pose-hjelp, og at du bare betaler 10% av det de rundt deg må ut med. Hva med aquevit sier du?

Halvflaska jeg kjøpte til jul i fjor, holder ei jul til!

Jeg sier det alle menn egentlig mener

Noe av det jeg her skriver om hadde jeg ikke engang tatt sjansen på å tenke før sosiale medier og kommentarfeltene hevet grensen for hvor ukorrekt det er lov å være.

Saken er at jeg er så forbasket lei all sutringen fra damene om hvor diskriminert de er, hvor mange hersketeknikker vi menn bruker, og ikke minst hvor plagsomt kroppsfiksert reklame og medier er.

For når dere kvinner føler det så tungt at reklamen bruker veldreide modeller, da har jeg lov til å føle utpreget tungsinn når jeg ser bukse-reklamen fra Dressmann på TV2. Faktisk så ille er det at jeg vurderer å si opp de reklamefinansierte kanalene, og bare ha statskanalen NRK.

I denne reklamen stiller det opp særdeles veltrente, velskapte, distingverte karer med gråstenk i håret og uten antydning til overheng på buksa. En fremtoning som for meg er totalt uoppnåelig. Og en reklame jeg opplever mine kvinnelige venner omtaler i drømmende vendinger selv når jeg er tilstede.

Heldigvis er jeg i stand til å slå tilbake.

Og i dag gjør jeg det ved å hevde at Gabriela Soukalova er verdens beste skiskytter. Det syns alle heterofile menn, men vi menn er ikke så ufine at vi uttaler det i kvinners nærvær. Før jeg gjør det nå i harnisk over Dressmann-reklamen.

Dessuten kan hun synge:

Hun synger bedre og ser bedre ut enn alle andre skisyttere. Og er på femteplass i årets verdenscup.

Så totalt sett, og her er alle dønn ærlige menn enige, Gabriela Soukalova er verdens beste skiskytter.

Trendy eller blodharry?

Innimellom har jeg vært i nærheten av trendy. Og nesten hver gang det skjer, varer det ikke lenge før man er harry. Problemene tiltar i takt med at alt er lettere tilgjengelig enn før. Og naturligvis i takt med at folk har fått mere penger mellom hendene. Og at menn ikke lenger er så redd for å skille seg litt ut.

Men vi menn er likevel fortsatt en saueflokk. Ser vi noe vi liker, kopierer vi det. Fortsatt er vi livredde for å ha en egen stil, har du det blir du oppfattet som metro- eller homoseksuell. I hvertfall på landsbygda der konformitet er viktig.

Når det blir for varmt må jakka henges slik!

For noen år siden var jeg på Svalbard. Like før jeg reiste dit, leste jeg et eller annet sted om disse karene fra Stryn som hadde kommet med en egendesignet serie klær. Det så spennende ut, men jeg tenkte ikke mer over det før jeg i en butikk i Longyearbyen fikk en åpenbaring i form av en dress som så ut som den var laget av sommergardiner. Må ha følelsen kom umiddelbart, men ettersom jeg på denne tiden var gått fra å reise på heisatur til å reise på dannelsesreise, var jeg fornuftig nok til å avstå fra å bruke 7000 kr på denne. 

Jeg ville uten tvil i så fall fått oppleve det problemet kvinner snakker om, de har ikke noe å ha på seg, de går igjen i samme kjolen. For i en slik dress er det moro å opptre bare en gang for samme publikum. Du kan ikke komme i barnedåp etter barnedåp, bryllup etter bryllup, 50-årslag etter 50-årslag i samme blomstrede dressen. Og særlig når omgangskretsen i beste fall kan beskrives som begrenset, var det fint at jeg på denne Svalbard-turen ikke hadde startet dagen med å flire over et par pils. For da hadde jeg garantert kjøpt dressen.

Forøvrig er Svalbard et shoppingeldorado, momsfritaket gjør prisene overkommelige, og vareutvalget er faktisk ganske småtrendy.

Litt etter dette fant jeg imidlertid en dress fra Moods of Norway da jeg allikevel var i markedet for ny dress. Litt dyrere enn de andre aktuelle, men snittet var bra, fargen var fin og stoffet akkurat passe eksklusivt å se til. Så den ble kjøpt, og har vært brukt en hel del. Mye skryt har jeg fått for dressen, og alt i alt ser jeg tilbake på dette som en god investering.

Moods hadde en god filosofi der det bare var utvalgte butikker som fikk selge produktene deres. Men et eller annet gikk galt, eksklusivitene du oppnår med lav tilgjengelighet ofret for å selge mer. I tillegg ble nettbutikken deres etablert og alle kunne nå pryde seg med dress fra Moods of Norway. omtrent som Poco Loco på 80-tallet da de gikk fra å bare kunne kjøpes i en eksklusiv butikk i Oslo til å henge ved siden av kjeledresser på samvirkelaget på Dokka.

Og nå er det dressene fra Moods of Norway som dominerer når godt voksne menn samles. Og alle er stolte av dressen. Men ser du nøyere på det, har det blitt blodharry. Litt utpå kvelden, når promillen er kommet dit den skal være, er det blitt kjempestort å åpne jakka slik at du viser frem foret. For foret er et av særtrekkene ved Moods of Norway.

Senere på kvelden, når promillen forlengst har passert det nivået den skal være, kastes jakka. Men tror du ikke at den bevisste "harrymann" klarer å henge fra seg jakka slik at foret vises!

Som denne utviklingen viser er det vanskelig å være trendy. Kanskje er det bedre å gjøre som en kar jeg kjenner; Han har alltid gått i dongerijakke/olajakke/jeansjakke. Fra Levi's. Dette var trendy på 70-tallet, på 90-tallet og nå ser jeg i en avis at denne jakka gjør come-back til våren. Han oppnår altså å være trendy hvert 20nde år! 

Å være trendy fire ganger i løpet av livet er kanskje bedre enn å dø uten noen gang å ha vært trendy. 

For en herlig dag!

I dag gjør jeg denne mannens ord til mine. Alle kjenner vel Jokke(hvil i fred)?

For en herlig dag

For et herlig vær

For en sky fornemmelse av positivitet

For en koselig park

For et effektivt liv

Har du lagt merke til at mennesket går i stim

Jeg sitter her på min pidestall og glemmer at jorda er rund

Visse ting er hellige og vi er bare et mikrosekund

For et herlig hjem

For en gøyal bror

Jeg går her og gruer meg til dagen jeg blir stor

For en lykkelig far

For en munter mor

For et festelig samliv i det hølet der vi bor

Dette er ting man ikke kødder med, dette er hellig grunn

Hvorfor skal jeg alltid rakke ned på ting som i bunn og grunn er sunt

Jeg er redd

Hvor er det vi har tenkt oss hen

Det er ingen jeg kjenner her, jeg vil hjem

For en artig fyr

For en morsom humor

Man kan alltids håpe at den føflekken er en tumor 

For en herlig gjeng

For et lystig lag

For en herlig by og for en gjennomført jævlig dag

Hvorfor må jeg være så negativ, hvorfor må jeg være så kald

Livet er fult av godbiter, jeg har vel bare ikke sett dem

Jeg er redd

Hvor er det vi har tenkt oss hen

Det er ingen jeg kjenner her, kjør meg hjem

Jeg er redd

Jeg begynner å bli engstelig

Hvor er mine venner, hvor er jeg nå

Jeg burde ikke en gang tenke på å skrive på samme side som denne teksten av Jokke. Jeg når ham ikke til skosålene engang i bruken av ord. Men den handler så ubegripelig mye om meg og mange av de rundt meg. Jeg har nemlig så altfor lett for å se det negative, mens jeg heller burde se meg rundt etter det positive.

Jeg er sykmeldt med en vond arm. Og sutrer over at det endelig er skiføre som jeg er avskåret fra å benytte. Og føler meg unyttig og ubrukelig.

Men så kom det melding på telefonen fra Altinn, selvangivelsen er tilgjengelig! Og for første gang siden 1982 får jeg penger igjen! Ikke så mye, er jo ikke så store summer det er snakk om i utgangspunktet, men nok til at jeg kan gå sommeren i møte med litt lysere sinn. Faktisk får jeg igjen 500 kr mer enn jeg selv regnet ut tidligere. Og jeg priser det norske skattesystemet, ifjor tjente jeg nemlig mindre enn på lenge, jeg trappet ned. Og det fanger systemet opp. Så bra!

Dessuten har jeg i løpet av de siste 24 timer hatt anledning til å hjelpe familemedlemmer som er enda eldre enn meg med litt digitale problemer. Nettbank, DAB-radio, Facebook og e-mail skal fungere også hos dem som ikke er vokst opp med teknologien, som om jeg er det... At det blir litt slik at den halte hjelper den blinde får så være. Den halte, meg, føler seg litt mer til nytte.

Så i dag har jeg ikke noe å klage på eller ergre meg over!

Er Vladimir mer demokratisk enn Ola og Bengt?

Demokrati er en vanskelig øvelse. De fleste av oss er av den oppfatning av at vi i Norge lever i et velutviklet og vel fungerende demokrati. Men det har sine utfordringer å skulle bøye seg for flertallets mening. For flertallet tar ofte feil. Ibsen sa det enda mer bastant i En Folkefiende, der legen Stockmann uttalte at minoriteten har alltid rett, flertallet har bare makten.

Ved siden av det forsvunne flyet, er det folkeavstemningen på Krim og en gammel kåring av Norges nasjonalfjell som har fanget nyhetsinteressen min i dag.

Skal ikke dvele mye ved problematikken på Krim, det er det mange med ufattelig mye mer peiling enn meg som tar seg av. Men jeg ser at Putin (Vladimir) forsøker å støtte en folkeavstemning, mens vesten, med EU og USA i spissen, er uenig i resultatet av denne og derfor vil innføre sanksjoner.  Og helt glemmer kulturforskjellene rundt individ og nasjon som jeg vil anbefale alle å forsøke å sette seg inn i.

Ola og Bengt mener dette er nasjonalfjellet

Ola og Bengt er ordførere i henholdsvis Oppdal og Dovre. I anledning grunnlovsjubileet til sommeren skal de feire 17.mai sammen. Stedet er på Dovrefjell, eller Dovre som også fjellområdet het tidligere og fortsatt gjør på folkemunne, nærmere bestemt på Hjerkinn med utsikt til mektige Snøhetta. En flott feiring kan det bli, og med bakgrunn i det Eidsvoldsmennene uttalte om "enig og tro til Dovre faller" er den helt riktig ved 200-års jubileet.

Men så er det et skår i gleden; Snøhetta er ikke kåret til Norges nasjonalfjell! Både Ola og Bengt har engasjert seg i saken med like stort engasjement som da Columbus overfor flertallet hevdet at jorden er rund. Ettertiden har vist at Columbus hadde rett, nå flirer folk overbærende av de få som fortsatt tror jorden er flat.

Dette er Norges demokratisk valgte nasjonalfjell

Stetind er kåret til Norges nasjonalfjell gjennom en folkeavstemning i ni-timen for snart 12 år siden. Denne folkeavstemningen, der alle hadde stemmerett, var adskillig mer demokratisk enn den forsamlingen som skrev grunnloven i 1814. Den ble skrevet av et mindretall bestående av de mest velstående og høyest utdannede menn i landet. Ingen kvinner og ingen vanlig mann fikk være med på dette. I ettertid er vi allikevel stort sett fornøyd, en grunnlovsendring er ikke noen enkel sak å få gjennomslag for. Så både mennene på Eidsvold og Cristoffer Columbus hadde altså rett selv om de var i mindretall.

Kanskje er det feil at Snøhetta ikke er nasjonalfjell også? Selv om flertallet gikk for Stetind?

Ola og Bengt følger ihvertfall en helt vanlig trend i demokratiet. Er du uenig med flertallet, anerkjenner vi heller ikke resultatet.

Kanskje er det også i lynnet til dovringene og oppdalingene å ikke uttale seg før det er for sent. Jeg, som har vært både oppdaling og dovring, vet at vi har lett for å sitte stille til toget har gått. Men etterpå er vi fenomenale bedrevitere. Jfr veien gjennom Oppdal og kjøkkenfabikken på Dombås. Alle vet hvordan det skulle vært når det er for sent å gjøre noe med det.

Slik er det også med Ola og Bengt. 12 år etter denne egentlig uvesentlige avstemningen tar ordførerne det opp med full tyngde. Indignerte er de faktisk over at flertallet kunne ta så feil. Jeg spør meg selv hvor demokratiske disse ordførerne våre egentlig er? Eller er det rett og slett en ordførers jobb å stå opp for enhver mikroskopisk urett som rammer deres egne innbyggere?
Tilsammen representerer disse to utmerkede karene i overkant av 9000 mennesker. 9000 av 5000000. Uretten har altså rammet 1,8 promille av landets befolkning.

Når du representerer et så lite mindretall må du bare ha rett!

Eller er det etterpåklokskapen som slår ut i full blomst. Den er vi nemlig god på i Oppdal og Dovre.
Jeg glemmer aldri da jeg som ny på en arbeidsplass ville gjøre noe på en litt annen måte enn det var gjort på de siste 30 årene. Jeg argumenterte god på et møte for hvorfor jeg ville gjøre disse endringene, motargumentene var få, og de som var kunne jeg argumentere overbevisende mot. Til sist ble den som hadde jobbet lengst der og vært med alle de 30 foregående årene spurt om han hadde noe å utsette på planen min. Etter en liten tenkepause sa han:

Jeg har ingen motforstillinger, men forbeholder meg retten til å kritisere etterpå!

Jeg, i egenskap av bruker, evaluerer helsevesenet

Som et ledd i arbeidet med å dreie bloggen i rosa retning er det nå på tide med litt forbrukerstoff. Etter at jeg i 2013 gjennomførte et år med total shoppestop, er jeg igjen blitt en forbruker. Året med shoppestopp gjorde imidlertid noe med meg, jeg har ikke blitt en storforbruker igjen. Men noe har det blitt, og jeg håper å kunne dele noen erfaringer her etterhvert. Kanskje kan jeg nå ut til nye grupper lesere også, selv om jeg er redd å miste mine trofaste.

Dette komplekset, St.Olav, har noe større ressurser enn konkurrentene på Otta, Dombås og Oppdal

Det som med alderen tvinger seg fram er kontakten med helsevesenet. Fra å nesten ikke vite hvem jeg har som fastlege for tre uker siden, nærmer jeg meg nå å fylle frikortet. Heldigvis er det etter en skade som kan ramme alle aldersgrupper, og etter en utøvelse av en sport som ikke er aldersavhengig. Jeg brakk nemlig armen på ski. Og hadde fornøyelsen av å ha kontakt med helsevesenet på Dombås, Otta, Oppdal og i Trondheim. Jeg skriver fornøyelsen fordi jeg er brukbart godt fornøyd med alle stedene, selv om det er forskjeller.

Historien begynner når jeg etter et fall på ski sitter og lurer på om noe er brukket. Jeg ringte nærmeste legekontor, som er Dombås, der jeg til tross for at det var lege tilstede fikk beskjed om at det var lege på Otta som hadde vakt. Jeg fikk også vite at det mest aktuelle om det er mistanke om brudd var å reise 160 km til Lillehammer ettersom røntgen på Otta ikke var betjent før neste morgen.
I mitt macho arbeidsmiljø ville jeg ikke risikere å reise til Lillehammer bare for å konstatere en mindre forstuing, derfor besluttet jeg å se det an til neste dag.
Smertene utover kvelden og natta tiltok, ikke i nærheten av det kvinner visstnok opplever av og til, men ille nok for en mann. Derfor kontaktet jeg lege på Dombås neste morgen. Der kom jeg fort inn, faktisk øyeblikkelig, og ble videresendt til Otta for røntgen. Også her gikk det på direkten, inn til røntgen før avtalt tid med legekonsultasjon etter 15 min. Der fikk jeg opplyst at jeg hadde pådratt meg "distal radiusfraktur, altså brudd. Noe jeg nesten var førnøyd med ut fra at jeg ville ha slitt med å komme på jobb igjen med en mindre forstuing. Det ble raskt lagt på en solid rundgips av kalk. Denne var grovgjort, og jeg ble senere beskyldt for å ha lagt den på selv for å slippe unna litt arbeid... Jeg ble også opplyst om at jeg straks måtte klippe den av om det oppsto hevelse og nummenhet i fingrene. Og beskjed om at jeg selv måtte sørge for røntgen og kontroll etter en uke.

Legen på Oppdal syntes dette var en jævla gips, kunstnerne er nok uenige i det.

Dombås og Otta får dermed følgende oppsummering:
+ kort ventetid på morgenen.
+ hyggelige leger, røntgen og ekspedisjonspersonell.
+ god flyt i behandlingen på Otta
+ damemagnet av en gips, kvinner på 40+ sloss om å dekorere etterpå.

- vanskelig å få service på tidlig ettermiddag
- tung og klumpete gips
- jeg fikk intet bevis eller skjema for pasientreise. Dette burde man få uoppfordret, da sånne heldige som meg, som ikke har hatt mye kontakt med helsevesenet, ikke vet om dette selv. Jeg vet fortsatt ikke om jeg får utgiftene til denne turen godskrevet.

Vel tilbake på Oppdal oppsøkte jeg så legesenteret her for å få kontrollen. Jeg visste ikke hvem som var fastlegen min, ettersom min utmerkede fastlege, som jeg sjelden har hatt kontakt med i forbindelse med helsespørsmål, for tiden jobber med noe annet. Så jeg hadde en vikar, men vikaren hadde fri den uken jeg skulle kontrolleres. Så jeg ble henvist til vikarens vikar. Helt greit. Særlig ettersom dette også viste seg å være en hyggelig og dyktig lege. Hans første replikk da han så min særdeles veldekorerte og solide gips var: - Det var en jævla gips!
Derfor byttet han til en lettere halvgips, også denne av kalk. Det ble en lettelse. Dessuten var jeg glad det ikke hadde oppstått komplikasjoner med den forrige. Den var så solid at jeg hadde vært sjanseløs om jeg skulle klipt den av selv med husholdningssaks. Legen bestilte røntgen ved første anledning, det vil si jeg måtte selv avtale tid for dette. Her er det nemlig ikke samlokalisering. Legen henviser, pasienten bestiller time. Etter røntgen skulle en ortoped et eller annet sted sjekke bildene, kommunisere med lokal lege som i sin tur ringte meg og fortalte at alt sto bra til, at jeg skulle gå med gips i fem uker til, men bytte til glassfibergips når dette kommer til Oppdal.

Omtrent slik redskap måtte til for å åpne gipsen fra Otta. Men på Oppdal klarte de det

Oppdal får følgende oppsummering:
+ også her er det hyggelig personell over hele fjøla.
+ mer behagelig og lett gips
+ alt administrativt gikk sømløst

- ikke tilgjengelig annet enn nødløsning for gips
- må ordne time for røntgen selv
- ikke lokalisert på samme sted de instanser jeg måtte igjennom.
- det viser seg i ettertid at kommunikasjonen med ortoped kanskje ikke er fullstendig.
- ekspedisjonsluka på legekontoret er udiskret plassert slik at jeg ikke ville gått dit med flatlus...

Dagen etter at jeg har snakket med vikarens vikar ringte en ortoped fra St.Olav i Trondheim. Han vil gjerne ha meg inn til kontroll og nye bilder. Jeg har ikke noe fore nå, heller ikke mye jeg kan ha fore, så jeg ble enig med ham om å komme neste morgen kl. 0945.
Denne dagen var det fint føre og lite trafikk, så jeg ankom ekspedisjonen på St.Olav allerede kl. 0910. Jeg ble bedt om å sette meg ned og vente, men allerede etter 5 minutter ble jeg hentet av en dame som klippet av gipsen. Deretter ventet jeg 5 minutter til før jeg kom inn til røntgen. Igjen måtte jeg vente litt før en ortoped hentet meg, men bare 5 minutter denne gangen også. Der fikk jeg den lykkelige beskjed om at alt var på plass og at jeg skulle ha ny time om en måned. I mellomtiden skal jeg gå med gips, men nå ble det en glassfibergips. Denne ble lagt på av en helproff sykepleier som kom og hentet meg etter bare et par minutter. Jeg fikk til og med velge mellom mange farger, men selv om jeg hadde mest lyst på rosa der og da, tok fornuften meg så det ble en svart en.

Selfie fra toalettet på St.Olav etter endt behandling. Såre fornøyd, til og med toalettbesøket var enklere med denne gipsen...

St.Olav får følgende oppsumering:
+ også her var alle hyggelige med meg.
+ veldig bra på gipsing, tilbød til og med å vaske meg der gipsen hadde sittet da de klippet den av.
+ Stort fargeutvalg i gips
+ fenomenalt rask service, jeg var ute igjen og ferdig da tiden for timen min kom 0945.
+ alt av kvitteringer og papirer jeg hadde behov for kom uoppfordret.

- langt å reise fra Oppdal

Oppsummering
St.Olav var desidert best i test. Der finner jeg ikke forbedringspotensial. Men de har også flest ressurser, så det skulle bare mangle. Dombås, Otta og Oppdal har forbedringspotensial. Særlig på kommunikasjon mellom stedene. Det burde være mulig for lege på Otta å rekvirere røntgen og kontroll på Oppdal. Videre burde lege på Oppdal og ortoped på St.Olav enkelt kunnet få tilgang på røntgenbildene tatt på Otta.
Viktig detalj for oss som er så heldige at vi bare har sporadisk kontakt med helsevesenet, er at pasienten bør opplyses om hvordan ordningen med frikort fungerer og sørge for at de papirene pasienten trenger blir skaffet til veie uten at pasienten må spørre om dem.
Distriktsmedisinsk senter på Otta fungerte rent praktisk like godt som St.Olav. Slike senter bør være veien å gå, kanskje kan kommunereformen skape flere slike. Tilbudet på Oppdal er godt, men det fremstår rotete med mange lokaliseringer som gjør det tungvint for pasienten, og antageligvis også for behandlingsapparatet.

Men:

Mitt møte med helsevesenet har vært veldig positivt, og det er en god erfaring  ta med seg, selv om jeg håper det er lenge til neste gang jeg trenger det!

Kanskje jeg skal søke jobb som handler?

Min fascinasjon for ekstreme utholdenhetsprøver fortsetter. Vel og merke har jeg etterhvert blitt ren tilskuer. Tour de France, Vasaloppet, Iditarod, Femundløpet, Finnmarksløpet, Yukon Quest, Spania rundt, Giro d'Italia osv osv. Alle disse er prøvelser jeg følger med på. Og de fleste inneholder så mange forskjellige elementer at sjakk blir et enkelt spill i forhold.

Internett har gjort det mulig for meg å følge med omtrent fra minutt til minutt.

GPS-trackingen under Vasaloppet der jeg følger med på kjentfolk

De siste ukene er det Finnmarksløpet og Iditarod som har tatt av tiden min. Og i denne perioden har jeg på grunn av et lite uhell hatt altfor god tid til å følge med. Og jeg har bitt meg merke i forskjellen mellom norsk og amerikansk dekning.

På Iditarod er mye av tjenesten en betalingstjeneste. Og hver gang du åpner eller oppdaterer blir du bedt om å donere mer penger. Og tjenesten er sjelden oppdatert. Nå er jeg klar over at dette løpet går i en villmark hinsides det vi har i Norge, men jeg vet også at i Norge ville man taklet dette greit om noe hadde hatt den kommersielle interessen som Iditarod har med de inntjeningsmulighetene det innebærer. Slik det er nå er dette løpet bare et irritasjonsmoment selv om prisen er bare 25$. Du får svært lite for de pengene. Blir det ikke bedre neste år, vil jeg nøye meg med å følge nettsidene til de norske deltagerne pluss noen FB-sider som har vært bedre enn den offisielle. 

Denne siden er mer irriterende enn opplysende!

Finnmarksløpet derimot er forbilledlig. Resultater og GPS-trackingen er stort sett aldri mer enn 10 min feil. Og opplysningene du får underveis tilfredsstiller de aller fleste.

Her er det lett å følge med

Her kan man finne passeringstider, hviletider, gjennomsnittshastigheter, presentasjon av kjørerne, antatte tider inn til neste sjekkpunkt og mye annet. Kombinerer du med alt du kan lese av reportasjer på nettsiden http://www.sjekkpunktet.no kan du til enhver tid være oppdatert og attpåtil er det gratis.

Og hver kveld kan jeg på NRK se intervjuer og nyheter fra arrangementet, riktignok noen timer utdatert. Men det gjør ikke så mye, for jeg er oppdatert på situasjonen. Jeg sammenligner de vurderinger jeg selv har gjort, med de til ekspertene gjør. Og jeg fryder meg over glade hunder, spreke karer og jenter som både er blide og spreke.

Når jeg får anledning blir jeg med som handler. For jeg har de fleste kvalifikasjoner som skal til.

1. Jeg skal ikke bli rik
2. Jeg tåler lite søvn
3. Jeg trenger ikke å vaske meg hver uke
4. Jeg er ikke redd hunder
5. Jeg tåler å få kjeft
6. Jeg har førerkort for større bil med henger
7. Jeg fryser ikke lett
8. Jeg kan vente uten å kjede meg
9. Jeg kan organisere både på forhånd og på strak arm
10. Jeg kan regne og forutsi løpsutvikling
11. Jeg kan oppdatere nettsider
12. Jeg kan både lede og bli ledet av andre
13. Jeg er god på bankett

Eneste grunnen til at jeg ikke er med, er at jeg ikke har markedsført meg selv.

Som en kamerat sa da han så bilde av ei flott dame:

Hun har ikke hørt om meg!

En oppklaring og presisering

I forbindelse med denne saken fra i går har jeg fått noen reaksjoner. Faktisk støtteerklæringer. Men dette er ikke nødvendig. Ironi og selvironi er noe jeg innehar en stor porsjon av. Det vet de som var involvert i spøken, derfor ble også spøken gjennomført. Det samme gjelder annonsen på Finn.no som jeg omtaler her.

Disse spøkene er i mine øyne høyverdig humor når de ble gjennomført av folk som kjenner meg og vet at jeg takler det og syns det er artig. Til dere som måtte bli inspirert; tenk nøye over hvem dere utsetter for sånt. Ikke alle er like, noen kan ta det alvorlig.

Om noen skulle være i tvil:

Jeg tar ikke meg selv høytidelig. Ikke i det hele tatt!

Jeg er fortsatt utsatt for mobbing

Om det skulle finnes noen som leser mine innlegg fast, vil dere ha sett at det er en stund siden sist jeg har publisert noe. Ei uke er det siden sist, mens jeg i gjennomsnitt har publisert noe annenhver dag.

Dette skyldes to forhold.
Det ene er at jeg har brukket hånden, og derfor har kunnet bruke bare en hånd på tastaturet. Nå har jeg fått ny gipstype, der fingrene kan beveges noe mer, og jeg er tilbake på to fingre, en på hver hånd, som brukes i skriveprosessen.
Det andre forholdet er at jeg har følt meg en smule mobbet. Først var det skiene mine som ble lagt ut for salg på Finn.no, der det ble påstått at jeg var for gammel og skulle legge skisporten på hylla.
Vel hadde jeg bearbeidet dette, så dukket et nytt graverende tilfelle av mobbing og hets mot meg opp.

I et selskap jeg var innbudt til, fikk jeg av verten en konvolutt idet vi skulle gå til bords. I den konvolutten lå det en oppfordring til å banke på glasset og reise meg og holde en liten tale i løpet av måltidet. Ettersom jeg er av de heldige som ikke sliter med å snakke til en forsamling, var denne oppfordringen helt grei. Under forretten tenkte jeg litt, drakk akkurat passe vin til å få en tydelig diksjon (da må du drikke akkurat passe og stoppe rett før du går over til å snøvle), og da vi kom litt ut i hovedretten, det vil si når de fleste var ferdig med første servering, banket jeg forsiktig på vinglasset, reiste meg og begynte å snakke. Vel forberedt var jeg ikke, men talen kunne blitt både humoristisk og retorisk glimrende.

Akkurat passe mengde av dette stoffet er fin doping før en skal tale i forsamlinger.

Men slik gikk det ikke. Knapt hadde jeg startet før en dame ved nabobordet begynnte å snakke i munnen på meg. Med kraftige antydninger om hvilken tulling jeg var som drev å skrev denne bloggen. Og hvor dårlig og uinteressant denne bloggen min var. Jeg gikk ut fra at vedkommende dame hadde smakt for mye på gratis vin, parerte brukbart, men det var ikke til å unngå at jeg mistet tråden i talen, glemte hva jeg skulle si, gjentok meg selv og i det hele tatt skjemte meg ut.

Først etter måltidet ble jeg gjort oppmerksom på at damen hadde fått i oppdrag av verten å forstyrre meg maksimalt under talen. Noe hun hadde grudd seg for, men som hun klarte med glans.

Det var jo en liten trøst, men selvtilliten hadde fått en knekk. Derfor har jeg brukt noen dager på å gjenoppbygge denne. Men nå er den nesten i orden igjen, hodet har flere innlegg klare, jeg har god tid  om dagene og to fingre på hver sin hånd å skrive med.

Spørsmålet er om jeg i for stor grad stiller meg laglig til for hugg.

Hygieniske utfordringer igjen.

Med ene hånden i gips er det ikke fritt for at man kan oppleve noen utfordringer i forhold til personlig hygiene. Ikke uoverkommelige, men likefullt såpass at det kan medføre pinlige situasjoner, noe jeg skal komme tilbake til.

Får å kunne dusje på noenlunde normal måte, gikk jeg til innkjøp av et dusjovertrekk fra apoteket. Denne drar jeg bare over gipsen og kan om ønskelig til og med svømme med den. Og når vi satt noen karer og pratet om dette, sammenlignet jeg det med et kondom. Hvorpå en av de som er sterkest mistenkt for å ha lagt skiene mine ut på Finn.no kunne meddele at det faktisk var slike gipsovertrekk han brukte istedet for kondom...

Nå er jeg enig med Lars Monsen og mange andre friluftsfolk i at overdreven hygiene er helt feil. Å dusje hver dag, eller til og med flere ganger om dagen, har aldri vært min greie. Kroppen og immunforsvaret skal bryne seg på bakterier, huden skal ha en naturlig beskyttelse. Fungerer best slik, særlig om vinteren. Og mange elever i leirskolen har blitt sjokkert over at jeg underviser og snakker varmt om ikke å vaske seg om morgenen før en utedag. Heldigvis er enkelte fortsatt glade for å få et sånt råd, noen gutter er fortsatt gutter.

Håndvask er jeg sånn noenlunde nøye med. Men heller ikke den er i henhold til anbefalingene. Jeg trenger ikke vaske meg på hendene før jeg spiser. Og jeg blir ikke skremt over slike bilder som viser hvor mange bakterier vi har på hendene etter toalettbesøk. For bildet ville vist omtrent samme antall om det ble tatt før toalettbesøket. I forsvaret var vi et par karer som konsekvent vasket oss før vi gikk til pissoaret, god penishygiene var viktigere enn håndhygienen...

Helt naturlig å vaske seg før du tisser her, ikke sant?

Til frokost i dag åt jeg brødskive med makrell i tomat. Dette pålegget har jeg på raust av, både fordi det er billig og fordi det må spises kort tid etter åpning. Og åpning av en slik boks er stor nok utfordring når man har to friske hender, med bare en er det mestring på høyt nivå å klare det uten søl. Normalt spiser jeg disse relativt høye brødskivene med hjelp av både kniv og gaffel. I dag spiste jeg dem ved å holde dem i hånda og gape høyt.

Jeg vasker ikke hendene etter måltidene. Har ihvertfall ikke gjort det før. Men nå tror jeg faktisk dette blir fremtiden. For da jeg litt senere kledde av meg litt for å ta et røntgenbilde, og da brukte bare den friske hånda som jeg også hadde holdt brødskivene med, kjente jeg en intens lukt. Av noe som var makrell i tomat, men som kunne vært mye annet. Og det var for sent å hente seg inn når jeg allerede satt ved røntgenapparatet.

Sånn lukt er det helt umulig å unnskylde. Så det ble å late som ingenting. 

Fordommer jeg ikke blir kvitt

Å være fordomsfull mot folk på bakgrunn av førsteinntrykk er noe jeg aktivt prøver å unngå. Folk med annen hudfarge, annen religion eller annen seksuell legning enn meg selv har jeg normalt ingen problemer med å se på som likeverdige og anstendige mennesker. Og jeg blir opprørt over den generalisering jeg av og til er vitne til i hverdagen.

Men noen ganger strekker ikke min toleranse til. Jeg merker på meg selv at akkurat denne personen har jeg fordommer mot uten å vite annet enn det jeg ser. Dette prøver jeg å gjøre noe med, men foreløbig strekker jeg ikke til. Antagelig er jeg et dårligere menneske enn det jeg selv går rundt og tror.

Som da jeg var på en lokal bensinstasjon i går kveld. Inn kommer en kar i 30-årsalderen med det som i avisene blir betegnet som utenlandsk utseende. Mer presist så var dette en asiat, jeg ville sagt vietnameser.

Han er kledd i en sånn jakke fra Parajumpers til minimum 7000 kroner. Øvrig bekledning er stilsikkert tilpasset for å få det som kalles gangsta-look. (Tror jeg, uten å være ekspert på området)

Han skal vaske bilen sin, en Porsche 911 convertible eller cabriolet. Språket er norsk, men av den typen norsk jeg bare hører rap-artister har.

Når så alle disse inntrykkene bearbeides i min fordomsfulle hjerne, oppdager jeg at jeg slett ikke tror dette er en hardt arbeidende ung mann fra hovedstaden som skal i et forretningsmøte i Trondheim. Hele meg forteller meg at dette er en kjeltring. Og det er ikke bra. For det kan tenkes at han er mindre kjeltring enn meg. Eller?

Nå har jeg prøvd å skrive av meg disse fordommene, men jeg klarer det ikke. De er spikret fast.

Så det er nok bare å fastslå det:

Jeg er et fordomsfullt og dårlig menneske

Må ha det, bare må ha det...

Tittelen er hentet fra en eller annen TV-reklame, jeg husker ikke for hva. Det er også en følelse som av og til innhenter meg. Jeg kan trygt si av og til, det inntraff i 1978, 1981, 2009, 2010 og nå i 2014. Litt skremmende at frekvensen øker, men det er heldigvis ikke hver gang jeg gir etter for lysten.

I 1978 var det et skateboard. Skateboard var på dette tidspunktet forbudt i Norge. Men da jeg fant et på Gran Canaria måtte jeg bare ha det. Innkjøpet, lykken over å endelig eie ett og ikke minst mine første forsøk er behørig dokumentert på film. Men miljøet i Norge var så lite att selv om jeg fikk smuglet det med meg hjem, ble det en støvsamler.

2010, men det ble ikke noe kjøp

 I 1981 var det en enhjulssykkel. En kamerat og jeg kjørte den gangen fra Finnmark til Trøndelag i min utmerkede Honda Civic. For å variere kjøreruta kjørte vi ned til Vasa i Finland og hadde planer om å ta ferga til Sundsvall. Men klimaet var kaldere den gangen, dette var på våren, Bottenviken har lavt saltinnhold og fryser lett, så etter en time på den fire timer lange overfarten sto vi i fare for å fryse inne. En isbryter var i området, kom oss til unnsetning, men måtte bryte is nordover mot Umeå. Rekalkulert overfart var plutselig 11 timer, distansen vi måtte kjøre nærmere 300 km lenger, totaltiden på vår reise økt med 12 timer. Overnatting i Umeå ble derfor  resultatet av planleggingsmøtet.
Og det var bar på ferga. Derfor allierte vi oss med en fra mannskapet for å kjøre bilen i land når vi ankom Umeå.
Etter fem timer i baren var det to glade gutter som ga drosjesjåføren beskjed om å kjøre oss til beste hotellet i Umeå. At drosjesjåføren var en spøkefugl fant vi ut ved innsjekk. Min kamerat ville vite hvor baren var, og når den åpnet, svaret vi fikk var at de ikke hadde noen bar da dette var et misjonshotell... Rommet var imidlertid allerede betalt, og vi var ikke i humør til å se svart på situasjonen.
Så etter å ha installert oss på rommet dro vi ut på byen for å lete etter vannhull.

Og der, i et utstillingsvindu på en klesbutikk, lå den. En skinnende blank og fin enhjulssykkel lå der og ropte på meg. Inne i butikken fikk jeg beskjed om at den var en del av utstillingen og ikke til salgs. Argumentet om at alt er til salgs bare prisen er viktig gjorde at jeg fikk rede på at butikkeieren ville være der neste dag og at jeg fikk ta det med henne.
Etter en slitsom natt på misjonshotellet og en solid reparerende frokost, gikk jeg til butikken. Sykkelen fikk jeg kjøpt for 450 kr, hvilket jeg senere fant ut var nesten halv pris i forhold til i Norge.

Sykkelen lærte jeg meg å sykle på, og den fulgte meg i mange år. Etterhvert ble den takdekorasjon på en pub på Dombås, dessverre forsvant den i forbindelse med en ombygging.

I 2009 var det et par Völkl Gotama ski jeg bare måtte ha og som i dag er årsaken til at jeg skriver dette med gipset arm.

I 2010 var det Segway jeg ville ha. Heldigvis var den forbudt i Norge, uforholdsmessig dyr og umulig å ta med i kofferten, så noe kjøp ble det ikke.

Men nå er SBU V3 kommet. En selvbalanserende enhjulssykkel med elektrisk motor og toppfart på 25 km/t. Det må være det ultimate for meg nå når jeg sitter med gipset arm. Og den veier bare 8 kg, passer i en koffert og tilfredsstiller alle mine krav til miljøvennlige, selvdrevne fremkomstmidler. Og prisen? 1800 dollar. Mye billigere enn randoutstyret mitt. Og setter jeg inn en annonse på finn, der skiutstyret mitt selges til en mer realistisk pris enn i denne annonsen, har jeg faktisk penger til overs.

Så ser dere meg suse lydløst avgårde på ett hjul skjønner dere at jeg ikke lenger har skibestigningsutstyr.