Harald og Bill er de jeg minnes med størst glede av de som gikk bort i 2016

Det er nesten uten unntak trist når noen forlater denne verden. Og slik medieverden har blitt, blir vi nå vel informert når noen dør. Særlig ettersom vi nærmer oss den fremtiden Andy Warhol beskrev der alle ville få 15 minutters berømmelse.

Mange kjente personer avgikk med døden i 2016. David Bowie, Prince, George Michael og Leonard Cohen var det mange som ble store fan av når de døde. Eller hadde  virkelig disse så utrolig mange fans i levende live? Jeg undres, for personlig påvirket det ikke meg mer enn å lese dødsannonsene i Aftenposten. Vemodig, men jeg kjente dem ikke og hadde ikke noe forhold til kunsten deres.

Det var to dødsfall som rørte ved meg og fikk meg til å tenke litt sentimentalt tilbake. To meget forskjellige herrer som ikke hadde annet til felles enn at de ble berømt med ski på bena.

Harald Grønningen i kjent stil og slik en del av oss liker langrenn

Den ene var Harald Grønningen som gikk bort 26.august, 81 år gammel. Harald Grønningen fra Lensvik var en av de aller siste langrennsløperne som var langrennsløper slik vi vel voksne definerer en. Født i enkle kår som heter, ble tidlig foreldreløs slik at en eldre bror tok seg av ham. En eldre bror som åpnet for at Harald kunne satse, som åpnet hjemmet for treningssamlinger for konkurrentene og kameratene til Harald. Og han lot Harald ta ansvar for jordbærdyrkingen på gården. Inntektene derfra, ispedd litt skogsarbeid, finansierte satsingen.

Harald Grønningen tråkket selv løyper å trene i, og han smurte skiene selv. Dessuten hadde han ikke astma.

Hans kanskje største seier var gullet på 15 km i OL i Grenoble i 1968.

Da karrieren tok slutt begynte han ikke med å strikke sokker eller designe rosa votter. Nei han fikk jobb som motorsagselger. Og jeg husker det var stor stas å se ham demonstrere hvordan en stol kunne lages med motorsag, både fordi han var Harald Grønningen, men også fordi han hadde fantastiske ferdigheter med saga.

Stødig, beskjeden og nøktern er ord som godt beskriver personen Harald Grønningen. Slike typer er det ikke mange igjen av, hverken i sportens verden eller i verden forøvrig.

Bortimot hans rake motsetning var den andre skiløperen jeg mintes og tenkte gjennom skjebnen til i 2016.

Uten overskrifter døde Bill Johnson bare 55 år gammel to dager før utforrennet i Kitzbühl i januar 2016. For det var utforkjører han var. Han vant OL-gull i utfor i Sarajevo 1984, men er nesten glemt. Googler du ham, kommer det masse treff på en amerikansk predikant. Det er ikke predikanten jeg her skal omtale. Det er utforkjøreren.

Bill Johnson med gullmedaljen i 1984

Bill Johnson hadde en fortid som ungdomskriminiell. Han stjal blant annet biler og ble dømt for det. Han fikk som 17-åring valget mellom fengsel og college. Han valgte det siste og der fant han alpinsporten. Foreldrene var skilt, familiens midler var ikke all verden, faren tok ham med seg rundt på renn der de ofte sov i farens stasjonsvogn for å spare penger.

Han ble en skikkelig "bad ass american".

Forut for lekene i 1984, uttalte han for hele verden at han skulle vinne utforrennet, noe som ikke falt i god jord hos et konservativt europeisk skimimiljø. Men han gjorde som han sa og vant. Se på videon fra løpet her, det er ikke mye å utsette på dette.

Det gikk mye dårligere med ham etterhvert. Han drakk og ertet på seg støtteapparat og trenere. På slutten av 80-tallet la han opp. I 1992 druknet hans da 13 år gamle sønn og i 2000 gikk kona, som var mest tiltrukket av kjendisstatusen, fra ham. Bill ble bortimot uteligger.

Han fikk imidlertid en idé om å gjøre comeback og delta i OL i Salt Lake City i 2002. Hovedmotivasjonen var å vinne kona tilbake. I det nasjonal mesterskapet i 2001 falt han imidlertid stygt, og ble liggende tre uker i koma.

Mikaela Shiffrin gratulerer Bill med 55 års-dagen, hans siste fødselsdag.

Han kom seg på beina igjen, faktisk såpass at han kunne stå på ski. Imidlertid var hjerneskaden så stor at han fikk flere slag i ettertid. Noe som gjorde ham til pleiepasient og han ble tatt hånd om av Medicaid, helsesystemet i USA som hjelper de aller fattigste. I det siste intervjuet med ham som jeg kjenner til, sitter han i rullestol og røyker. Hans ene øye er permanent lukket, han har et brannsikkert forkle på seg for at ikke gloen fra sigaretten skal antenne klærne hans, og han har omtrent mistet taleevnen. Intervjuet kan du lese i Powder Magazine. At Bode Miller blir sammenlignet med Justin Bieber i forhold til Bill forteller sitt...

Slik gikk det dessverre

En tragisk skjebne med andre ord. Bill Johnson banet imidlertid vei for alle de andre utforkjørerne fra USA som kom, Tommy Moe og Bode Miller er kanskje de mest kjente. Og de arvet den fandenivoldske innstillingen til Bill.

To meget forskjellige utøvere er Harald og Bill. Men begge har betydd noe for meg.

Mye mer enn George Michael og Prince

Ikke lik og del dette, det er stort sett sant

Dette er ikke noe typisk lik og del innlegg. Skal et innlegg komme i den kategorien bør det helst passe i den postfaktuelle samfunnsdebatten. Postfaktuell er et nyord, og beskriver en debatt som ikke baserer seg på fakta, men på følelser. Og løgner.

Påtroppende president i USA, Donald Trump, serverer ifølge Politico en løgn hvert femte minutt i sine taler. Og kommer unna med det fordi fakta for et stort antall mennesker er uvesentlig. Det viktigste er at det appellerer til følelser og i tillegg bekrefter det disse menneskene helst vil tro.

En amerikansk senator sa en gang at i et demokrati har alle rett til ha sin egen mening, men ingen har rett til sin egen sannhet. Eller fakta. Det er sannheten som først utfordres i totalitære regimer og den som betviler dette kan studere utsagnene til Nord-Koreas diktator.

I dag har jeg vært på juleavslutning på et av mine arbeidsområder. Som en del av stillingen min, har jeg i mange år lært asylsøkere og flyktninger å snakke norsk, skrive norsk, forstå Norge og hvordan å integrere seg i Norge.

Brorparten av elevene har vært, og er, muslimer, men det har også vært innslag av kristne, hinduer og buddhister. Og det har vært varierende grad av hvor religiøse disse har vært. Bare i ett tilfelle har jeg støtt på en elev der troen var til hinder for læring og integrering. Og mange har blitt riktig gode i norsk.

Faksimile fra Dagbladet. Denne artikkelen ble lite delt i sosiale medier. Den var sann, og sannheten trenger ikke lik og del. Dessuten stemmer den ikke med den postfaktuelle debatten.

På avslutningen vår i dag, var de fleste muslimer. Vi var noen protestantisk kristne, en katolsk, en ortodoks og en buddhist. Og alle sang med, både "På låven sitter nissen" og "Glade jul". Storparten er såpass bevandret i norsk at de forsto det som ble sunget. Men det var problemfritt. Alle smilte, lo, spiste, drakk og hadde det hyggelig sammen i samfulle to og en halv time, før vi ønsket hverandre en riktig god jul.

Ingen protesterte, ingen boikottet. Og det var aldri tema blant oss i kollegiet hvorvidt vi skulle gjennomføre dette.

Men i det postfaktuelle samfunnet skaper mange seg sine egne sannheter.
Det er muslimenes skyld at det er så mye styr rundt juleavslutninger hvert eneste år etter at Norge ble et sekulært samfunn.
Tror mange, for det er snarere human-etikerne som protesterer, og det er usikre folk på venstresiden som i sin iver etter å være korrekte, innfører rare nye skikker og til og med skriver om julesanger. Mens enkelte på ytterste høyre fløy begjærlig griper saken og skylder på innvandringen.

Og når en løgn gjentas ofte nok, blir den for mange en sannhet. Særlig når løgnen passer inn i den virkelighetsoppfatning mange har.

Lik og del er en oppfordring om å gjøre løgn til sannhet. 

Dessverre ser det ut til at behovet for å gjøre løgn til sannhet i samfunnsdebatten er økende. 

Det er godt å være ferdig med jula

De fleste av oss har vel kjent på hvor herlig det er å være ferdig med det man har gruet seg til. Følelsen av å være ferdig med motbakken, det være seg en reell motbakke eller en motbakke i overført betydning, er av de følelser som absolutt frister til gjentagelse.

Allikevel traff jeg ikke helt denne gangen.

For de som kjenner meg, eller for de, om det skulle være noen, som følger mine skriverier her, er det ikke ukjent at jeg ikke akkurat gleder meg til jul. For de som har glemt det, kan de lese om det her.

Nå har jeg i løpet av ett år feiret jul tre ganger. Først feiret jeg den ordinære jula i fjor, så en ortodoks jul i begynnelsen av januar og sist men ikke minst feiret jeg jul i går.

Som jeg skrev over, jeg bommet litt. Jeg tok nemlig den delen av julefeiringa som jeg gleder meg til allerede i går. Og som jeg ikke fikk med meg i fjorårets ordinære julefeiring.

I fjor ventet jeg nemlig for lenge med å kjøpe juleheftet om Vangsgutane. Det var rett og slett utsolgt. Klok av skade, kjøpte jeg derfor heftet med det samme det ankom butikken i år.

Det var i år 75-årsjubileum for heftet om Steinar, Kåre, Larris, Sterk-Ola, Halstein Breiset, Sigrid og alle de andre i Todalen. I år bidro Nils Nordberg med en historie i tillegg en av de gamle av Leif Halse. Og jeg gledet meg naturligvis storligen til å feire jula med å lese dette heftet.

Så mye gledet jeg meg at jeg i går kapitulerte for forventningene og bestemte meg for at jula i år kom 11.desember. Heldigvis er juleforberedelsene mine minimale, de består bare av å fullføre adventskalenderen fra Dombås IL Fotball. Det gjorde jeg, og heller ikke i år vant jeg.

Litt flau var jeg naturligvis over å åpne alle lukene samtidig og delvis lenge før tiden. Derfor kontaktet jeg noen andre med kalender for å lufte om dette i det hele tatt var innafor. Og det var det, de hadde forlengst gjort det samme. Og i dag traff jeg en ung dame som også hadde gjort dette. Imidlertid hadde ingen vunnet. Det er vel som min faste leser skrev til meg:

 "Blikje primi nern ofna fortile".

Deretter leste jeg Vangsgutane. Og det anbefaler jeg alle å gjøre. Det er mye god moral, bygdekultur, trausthet og i år til og med dagsaktuelle tema i dette heftet. 

Teksten er dessuten skrevet på nynorsk, noe som også bidrar til at det egner seg for de store anledninger.

Men jeg bommet, det man gleder seg til, bør man spare til den anledningen det er tiltenkt. Nå har jeg ikke lenger noe å glede meg til. Ikke har jeg tenkt å feire ortodoks jul heller i år. 

Den ortodokse kirken er den nest eldste kristne kirken, bare den koptiske er eldre. De feirer jul 6.januar, da er jeg i arbeid igjen etter juleferien. Det er en meget verdig feiring. På filmen over står menigheten i kø for å hente flasker med vievann. De ortodokse oppbevarer vievann hjemme, og drikker litt av det hver morgen, særlig ved høytider.

Slik de ortodokse står i kø for vievann, slik burde jeg stått i kø for Vangsgutane. Da kunne kanskje jeg også feiret jul synkront med alle andre.

Men felles jul er nok et tilbakelagt stadium. Julefeiringa har allerede begynt for flere enn meg. Kanskje allerede for en måned siden startet handelsstanden sin feiring av mammon. Faktisk har jeg opplevd juletre og juleutstilling på et kjøpesenter i Wien allerede i begynnelsen av oktober. 

Jeg er mot dette. Slik jeg ifølge min faste leser er mot det aller meste. 

Jeg er for Vangsgutane og verdig julefeiring. 

Og jula starter 24.desember kl 17.

Tullepartier og statsbudsjettet

De pågående forhandlingene om statsbudsjettet fortoner seg for mange av oss som en farse.
Det er imidlertid høyst forskjellige årsaker til at vi ser det som en farse.

For meg er det utrolig at det legges så stor prestisje i noen øre på drivstoffprisene. Markedet for drivstoff er jo slik innrettet at prisene i går, mandag, gikk opp 3 kroner midt på dagen.
Selv var jeg ett øyeblikk glad for at jeg tanket på Dombås i stedet for på Oppdal. Det sparte jeg nemlig 18 kr på. 18 kr på ei uke er ikke mer enn jeg sløser bort på ingenting mange ganger i uka. Og folk fylte tankene både før og etter prisoppgangen. For det er billig å fylle drivstoff i Norge når man justerer for kjøpekraft.

Det viktigste i statsbudjettet?

Da jeg fikk førerkort i 1975, fikk jeg 4 liter bensin for brutto timelønn. Og bilen jeg hadde brukte aldri under én liter på mila. I dag får jeg vel rundt 20 liter bensin for brutto timelønn, og bilen jeg kjører bruker under halvliteren på mila. Det var altså 10 ganger dyrere å kjøre bil for 40 år siden. For meg ihvertfall. Men en ungdom i salg- og servicenæringen vil nok også få over 10 liter for sin brutto timelønn.

Argumentet om at distriktene raseres, kan altså ikke stemme. 

Særlig med tanke på at utkantene den gangen sto sterkere enn hva de gjør i dag.

Tullepartier med minimal oppslutning bestemmer for mye.

Og sperregrensa bør opp på 10%.

Tja... Det kan man naturligvis diskutere. Imidlertid ville partiet til de som hevder dette med størst entusiasme, neppe eksistert med en slik sperregrense. Stemmene ville blitt regnet som bortkastet, og mange av de som stemmer på partiet i dag, ville funnet andre partier å stemme på. Og vi ville antagelig beveget oss mot et topartisystem. Noe som ikke veldig mange er interessert i.

Fremskrittspartiet fikk ved valget i 1985, 3,7% oppslutning. Venstre fikk til sammenligning 5,2% ved forrige valg. 

Frp felte regjeringen Willoch i 1986 på spørsmål om å heve avgiftene på drivstoff med 42 øre.

Var Frp da et tulleparti? 

Og ikke minst; er de kanskje fortsatt ett tulleparti?

Som bryter med det meste av skikk og bruk ved å gå i forhandlinger med ultimatum.

Har du funnet ditt "ekkokammer"?

Jeg har ikke skrevet noe på snart 2 måneder. Og det er enda lenger siden jeg har skrevet noe som kan være omdiskutert. Jeg har heller ikke deltatt noe særlig i den offentlige debatten i kommentarfeltene. Det skyldes ikke at jeg ikke tåler å bli stemplet med nedsettende karakteristikker, men at det er fullstendig nytteløst. Og det er ikke fordi jeg tror jeg kan få noen til å forandre mening. Tvert om har jeg deltatt i debattene for å utfordre mine egne oppfatninger. Mine oppfatninger blir imidlertid ikke utfordret av at jeg blir stemplet som dum, kunnskapsløs, politisk korrekt, virkelighetsfjern og det som mye verre er. Å slette eller blokkere meg fra grupper og sider på Facebook gjør heller ikke at jeg endrer mening eller får ny kunnskap. I ei gruppe der jeg fortsatt er medlem, ble jeg forøvrig stemplet som så dum og kunnskapsløs at jeg burde holde meg borte fra debatten.

For 20 år siden var det mye vanskeligere å ytre seg i det offentlige rom. De fleste av oss måtte nøye oss med å skrive leserinnlegg i aviser. Der ble innleggene godkjent av avisen før de ble publisert. De mest ytterliggående kom ikke på trykk. Og ikke minst ble det sjelden godkjent noe som krenket enkeltpersoner. Æreskrenkelse var det noe som het. Når så du sist en anklage om æreskrenkende ytringer?

De aller ivrigste, men som stadig ble nektet spalteplass, startet egne aviser. Slik som Anders Lange, stifteren av det som etterhvert ble til Frp, som utga Hundeposten der han selv var redaktør.

I dag starter vi ikke avis. Med få tastetrykk oppretter vi en side eller en gruppe på Facebook. Jeg har likt mange sider og er medlem av mange grupper. Jeg liker mange sider jeg er grunnleggende uenig med, slik jeg også er medlem av flere grupper jeg strengt tatt ikke har noe å gjøre i. For eksempel er jeg medlem både i "Sauefolk" og "Bygdefolk for rovdyr". Jeg er medlem i "Vi som kjører John Deere" uten å ha kjørt en slik på 30 år.
 I et par av gruppene har jeg blitt kastet ut. Jeg har blitt slettet fordi jeg ikke hadde samme syn som admin. Slettet fordi jeg ikke hyllet alle synspunkter som admin hadde. Naturligvis er gruppeadministratorer i sin fulle rett til dette.

Men da blir gruppen bare et ekkokammer. Et rom der man gjensidig hyller sine egne standpunkter og ytringer. Og får bekreftet sin egne oppfatninger uten at de blir utfordret. Og ikke minst publiserer man bare innlegg som bekrefter det man tror.

Slik er det også mange som bruker sin personlige profil. Man publiserer innlegg som bekrefter egne syn på saker og ting. Der kan man være sin egen redaktør uten å vurdere kildekritikk. Det som stemmer med egne oppfatninger er fakta. Basta. De som ikke forstår disse fakta har bare å holde seg utenfor debatten som ikke er noen debatt. Vi diskuterer ikke i kirken heller, det er kjetteri.

Jeg har diskutert med lokalpolitikere på nett. Og jeg har sørget for at lokalpolitikere har slettet poster. Men de har også slettet meg fra vennelista. Lokalpolitikere som prøver seg på nettet, bruker det også først og fremst for å få bekreftet seg selv og sine meninger. Men det finnes unntak.
Ved en tilfeldighet kom jeg over profilen til ordfører fra senterpartiet som postet innlegg fra meningsmotstandere og på denne måten innbød til debatt. Det så ut til at dette er en god vei å gå. Debatten under var mer saklig enn de fleste jeg har sett.

Lik og del

På fredag fulgte jeg en flyktning som skulle kjøpe seg vintersko. Det var gode tilbud i forbindelse med Black Friday, og vedkommende kjøpte seg bedre vintersko enn jeg noensinne har hatt. Og hvorfor skulle han ikke det? I ettertid har jeg tenkt at jeg kunne ha skrevet en historie om dette. Hadde jeg villet, skulle jeg lett fått masse likerklikk og delinger på en slik historie. Men da måtte jeg ha krydret den litt. Små justeringer av sannheten og tildekking av enkelte fakta og jeg hadde fått en klikkvinner.
Og de som vil tro, hadde likt og delt.
Motforestillinger hadde lett blitt avfeid; forfatteren jobber tross alt innenfor flyktningetjenesten. Likerklikk og delinger er hyggelige, men jeg avsto. Summen av små justeringer ville blitt en ren løgnhistorie.

Det er antagelig umulig å gjøre noe med ordskiftene på nettet. Helt opp på regjeringsnivå er det ordbruk og argumentasjon som bryter med gammeldags folkeskikk. Derfor vil jeg delta litt mindre enn før. Mange unge mennesker er på vennelista mi, de trenger ikke se at sågar deres egne foreldre går meg imøte på en måte de selv ville fått korreks for.

Da er det bedre at vi holder oss i ekkokammerene. Der vi roser hverandre og bygger hverandre opp. Der vi får skryt for ting vi strengt tatt skulle vært anmeldt til politiet for. Og blir ikke dette nok, kan vi alltids bevege oss ned i det "mørke nettet".

Problemet mitt er at jeg ikke har funnet mitt ekkokammer. 

05E30969-60F2-46DC-9F3D04D874EA3B84-C2C81870-46C9-4A52-8EE829B9A26E393D

Athletic fit?

For noen få år siden gjennomførte jeg ett kalenderår uten å kjøpe meg nye klær. Ikke noe annet nytt eller forresten. Dette gikk helt greit ettersom jeg hadde 50 års overforbruk bak meg, og dessuten er dårlig til å kaste klær.

Etter dette året har jeg helt automatisk blitt mye flinkere til å spørre meg selv om jeg egentlig har bruk for plagget før jeg kjøper det. Og det er mye sjeldnere jeg opplever denne følelsen av at dette klesplagget er noe jeg bare må ha.

Mäntyranta og tilskuere i romslig og funksjonell bekledning.

Det er bra. For utviklingen innen materialer og design har løpt fra meg.
Fram til jeg ble ungdom var det veldig greit. Klærne var funksjonelle innenfor rammene av det tilgjengelige materialer tillot. Vi gikk i poplin, peu-de-peche, gabardin, terylene og andre rimelig statiske materialer. Etterhvert kom det litt stretch, men fortsatt måtte klærne være romslige for å ta vare på bevegelsesfriheten.
Inntil jeg kom i 16-årsalderen, da kom lycra. Fantastiske greier, dessuten var jeg slank på grensen til mager og jeg kunne fint bruke disse klærne både når syklet og gikk på ski. For dette var trenings- og konkurranseklær.

Da jeg nærmet meg 30 begynte jeg å se latterlig ut i slike klær. Samme størrelse og 10 ekstra kilo gjør noe med fremtoningen. Når prestasjonene heller ikke lenger sto i stil med klesdrakten, ble jeg lett stemplet som latterlig og patetisk. Det gjorde meg ikke så mye, så innimellom ble jeg fortsatt observert i slikt tøy. Selv om det er bare speedo som tilnærmelsesvis avslører kroppen tilsvarende de såkalte kondomdressene. Jeg var like trygg på meg selv som Else Kåss Furuseth på bildet til høyre.

Staute karer iført M/51

Etterhvert som farten gikk ned, kom behovet for annen bekledning. Dessuten avsluttet jeg min periode, ikke karriere, i Forsvaret. Der var uniformene på den tiden velsignet nøytrale i forhold til kroppsfasong. Det vet alle som har tatt på seg en M/51. Og på depoet, der vi fikk utlevert klærne, var holdningen at ihvertfall jeg måtte ha uniform å vokse i.

Jeg begynte å kjøpe sivilt turutstyr. Fortsatt var dette romslig, stretchpanelene var ikke kommet. Og størrelsene var greie. Jeg som er 173 cm lang, brukte medium og small. Noe som stemmer bra på en litt under middels stor kar som er marginalt overvektig.

For min BMI er 25,73. Noe som såvidt er over normal vekt. Så jeg burde fortsatt ihvertfall kunne tatt på meg medium. Men det kan jeg ikke om jeg ønsker det siste og fineste på markedet. De klærne jeg har lyst på nå, leveres i noe som heter athletic fit. Og jeg er ingen atlet.

Athletic fit defineres som at brystmålet er 8 tommer mer enn midjemålet, altså vel så 20 cm. Intervallene mellom størrelsene var på de gamle størrelsene ca 8 cm. Det igjen betyr at jeg må opp to og en halv størrelse for at jeg skal kunne lukke jakka. Da er jeg på XL. Ekstra stor på 173 cm... Da blir ermer og ben lange.

Heldigvis kan jeg bruke vest. Et plagg uten ermer og ben og som ikke nødvendigvis må lukkes. Så får det heller være at rumpa blir dekket av en noe lang vest. Rumpa er jo heller ikke det jeg er mest stolt av lenger. Dessuten er materialene i disse athletic fit-klærne ofte tøyelige, og jeg kan derfor lukke dem selv om følelsen ligner det jeg i 40-årsalderen hadde når jeg iførte meg hel langrennsdress i lycra.

Jeg kan naturligvis gjøre slik som mange gjør; kjøpe meg en såkalt joggedress, sjokke rundt i den og gi jevnt f... Men å være patetisk har blitt en livsstil. Og kom aldri med at jeg mangler selvinnsikt, det blir nemlig ofte hevdet om folk som kler seg i klær som fremhever istedet for skjule at kroppen ikke er helt etter et kunstig ideal.

Jeg har selvinnsikt, men gir f...

Nei, jeg har ikke vært på Bruce Springsteen.

Det vil si, ikke i sommer. Tiltross for at han har hatt tre konserter her i landet denne sommeren. Men jeg har vært på konsert med ham. Det var i Praha for noen år siden at jeg under en mellomlanding der fant ut at han holdt konsert der den dagen jeg skulle returnere. Så jeg booket om flybillett, bestilte hotell og kjøpte billett til konserten.

Her var jeg i 2012

Men jeg gikk ikke på konsert i sommer. Venner av meg har vært på alle tre i Norge. Jeg kjenner folk som var i Gøteborg i tillegg til de tre i Norge. Og jeg kjenner flere som var på konsert fordi de tror det skal være sånn. Som en nylig sa; Konsertene med Bruce har blitt det nye Birkebeinerrittet. Du skal altså helst ha vært på minst en. Og alt som har en snev av status å ha vært på, unngår jeg.

Bruce Springsteen har hatt betydning for meg også. For 40 år siden var det mye glamrock og disco som ble spilt på de stedene jeg frekventerte. Og på lokalet, på dansefestene der jeg aldri var, ble det spilt gammeldans- og dansebandmusikk. Med dette som bakteppe var det en åpenbaring da en venn av meg, en som jobbet som discjockey i helgene, introduserte meg for albumet "Born to run". Dette var mer ekte rock, mer jordnært og fikk frem mange flere følelses enn all annen musikk på den tiden. Dette sammenfalt også med en bedring i økonomien som gjorde det mulig å handle litt musikk. Og på Playtime i Trondheim hadde det som behøvdes. Fortsatt hadde musikken et fysisk format, longplayplata. Som kostet ca 90 kr. Til sammenligning kostet en halvliter den gangen 12 kr, en 20-pakning sigaretter 9,10 og snuseska 3,50. Bensinen kostet 4 kr. Musikken var altså fortsatt dyr.

Tøffere ble det ikke i 1976

I militæret havnet jeg på rom med en kommunist fra Bodø og en pening fra øvre del av øvre Singsaker. Disse to motsetningene fant hverandre i musikken, og jeg ble oppslukt av den samme. Først og fremst av Ramones, "Det beste bandet i himmelen" som forfatter og musiker Levi Henriksen uttrykker det i og med at alle medlemmene er døde. Punken kom for fullt denne sommeren, og den toppet seg da jeg rømte fra militærleiren for å gå på konsert med Sex Pistols. Året etter syklet jeg styrkeprøven fra Trondheim til Oslo med tonene fra The Clash som bakteppe fra kasettspiller på baggasjebæreren. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige med historier knyttet til punkband som Sham69, The Jam, Eddie and the Hotrods, Stiff Little Fingers osv osv.

Og Bruce havnet nesten i glemmeboka.

Men Bruce fortsatte karrieren. Jeg kjøpte albumet "Nebraska" og syntes det var veldig bra. Før jeg fikk øynene opp for Stones, Warren Zevon og etterhvert Green Day. Pluss døgnfluer og mange gode norske band.

Og Bruce ble for meg en middelmådighet jeg var på konsert med som en følge av tilfeldigheter. Og han var yderst velkommen på en del nachspiel som ellers hadde druknet i Ole Ivars og Vassendgutane.

Han gjorde et uutslettelig inntrykk da ha opptrådde sammen med Little Steven etter Utøya. Men der fant jeg også en som gjorde større inntrykk. Hør på Chip Taylor her:

Bruce Springsteen har imidlertid en stor styrke som imiteringsobjekt i en spesiell situasjon.

Det er når magen slår seg vrang. I den forstand at det stopper opp. Hard avføring, talle(den harde møkka som danner gulvet i sauebinger), forstoppelse. Når du sitter på ramma og trykker uten at noe hjelper, skal du bare prøve så godt du kan å imitere Bruce. Syng "Born in the USA" eller nær sagt hvilken som helst annen sang du kan fra hans store repertoar.
Trykket du da opparbeider kan fort spare deg for en runde med klyster.

Kanskje kan han også brukes ved barnefødsler. I stedet for å oppfordre den fødende til å presse, kan de oppfordres til å synge "Born in the USA"...

Faren er at barnet blir traumeutsatt.

I 30 år har jeg blitt diskriminert og stigmatisert

Denne diskrimineringen kan uten videre karakteriseres som et I-landsproblem, og den plager meg ikke nevneverdig i det daglige. Men ikke nevneverdig over 30 år, ja da, da blir det nevneverdig. Ikke hver dag, bare en gang tidligere har jeg vært innom det på bloggen, og ikke nevner jeg det særlig ofte ellers heller. Innimellom irriterer det meg allikevel grenseløst. Og enkelte diskriminerende ytringer kan gjøre meg rasende.

Jeg er frivillig enslig og frivillig uten barn.

Storsamfunnet diskriminerer meg via skatte- og avgiftspolitikken, der jeg er med på å finansiere skoler, barnehager, permisjoner i alle retninger og all annen velferd som kun kommer barnefamiliene til gode. Og i og med at jeg ikke har disse permisjonene, betaler jeg skatt over flere år. Dessuten er jeg i gjennomsnitt mindre sunn og mindre lykkelig enn de som lever i kjernefamilier og vil dø tidligerer slik at jeg heller ikke mottar pensjon like mange år. Og mange avgifter er de samme om man er en eller ti personer i husstanden. 

Jeg forstår imidlertid at det må være sånn i et velferdssamfunn.

Bankene diskriminerer meg når jeg alene må signere lånedokumenter. En inntekt kan ikke forrente like stort lån. Dessuten vet bankene at når barnefamiliene får problemer, strekker det offentlige ut en hjelpende hånd.

 

Særlig i reiselivet blir jeg diskriminert. Om jeg blir med et par på tur, koster hotellrommet bortimot det samme for en som for to personer. Og nå når jeg er 59 år, vil nok ikke hotellene godta at jeg ligger i barneseng på parets rom.

På offentlige steder må vi som ikke har småbarn utstå barnefamilienes totale mangel på god oppførsel og dannelse. Alle må vi rette oss etter disse som tror de har fått til noe enestående, men som mennesket har klart i mer enn 150 000 år, nemlig å lage og få barn. Faktisk klarer alle arter dette. Hvorfor skal dere ha lov til å oppføre dere som rasshøl bare fordi dere har klart det en flue er mye flinkere til enn dere?

Også andre mennesker diskriminerer meg. I min tid sluttet du å være kul og singel når du ble 30. I dag kan du nok strekke det lenger, men det blir nok aldri slik at du er kul som enslig 60-åring. Da er det noe annet som hefter ved deg. Og når du skifter status fra enslig/singel til ensom/stusslig, blir du ikke lenger invitert til festlige anledninger annet i nærmeste familie.

Du kan være homoseksuell. Den mistanken lever imidlertid jeg utmerket med, slik jeg lever utmerket med alle andre mistanker om forhold ved min person som kan medføre mangel på partner og barn.

Men jeg takler ikke enkelte småbarnsfamilier behandling av meg som en mindreverdig person. 

De jager ikke ustraffet meg ut av setet på fly eller buss. De sniker ikke ustraffet i køen i skiheisen eller ved kassa i butikken. Ikke parkerer de på parkeringsplass reservert for forflytningshemmede heller uten risiko for korreksjon. 

Og i dag presterte en mangebarnsfar å hevde at hans kone av en mangebarnsmor burde ha fortrinn fremfor andre i arbeidslivet. Antall barn burde etter hans mening trumfe ansiennitet. 

Etter hans mening skal vi som ikke har barn arbeide og betale skatt for å finansiere permisjoner for ham og kona, samt skole, tannlege og barnehage til hans altfor mange barn, og  Deretter skal vi altså tre tilside for at familien på enklest mulige måte skal kunne arbeide og tjene nok til hus, to biler, ferieturer og alt det andre småbarnsfamiliene må ha i dag. Og helst uten å måtte ta noen av de ekstra byrder arbeidslivet innimellom innebærer. Slikt som ubetalt overtid, litt ekstra arbeidsreise osv.

Dette er en egoisme av dimensjoner fra et menneske som ser seg selv og ingen andre. Som i sin uvitenhet tror det har gjort en bragd ved å bli en stor kjernefamilie.

Dette mennesket vil aldri forstå at den eneste bragden det har utført, er å ikke klare å se hvem som finansierer tankeløsheten og egoismen.

Unge, frustrerte menn er ikke de eneste som har sterke meninger som bunner i ren egoisme. Disse unge, frustrerte mennene ser seg helst ut en spesiell gruppe som innvandrere, kvinner, bønder, offentlig ansatte eller enhver annen gruppe de kan generalisere og rette sin frustrasjon mot.

 Enkelte familiefedre retter sin frustrasjon mot alle andre enn dem selv.

De tror de selv er sentrum i livet, tilværelsen og verden.

 

Mosegrodde, misfornøyde menn og naive ungjenter

Jeg er mosegrodd og misfornøyd i enkeltes øyne. For i en kronikk på NRK Ytring blir det hevdet at slike som meg, og særlig de som i motsetning til meg har en profil fra tidligere å flyte på, ytrer oss om alt mulig og får for stor plass. Dem det da er snakk om, er karer som Hans Wilhelm Steinfeld, Kjetil Rollness, Ole Paus og sikkert også Per Fuggeli og Kåre Willoch.

For skal vi følge tankegangen til enkelte unge damer, så har ikke vi menn som har passert middagshøyden noe med å spre våre mosegrodde og misfornøyde meninger. Typisk for motytringene fra den kanten er at de bare karakteriserer min generasjon i negative vendinger uten å argumentere mot oss.

Tilsvarende opplever også de unge damene. De blir kalt naive, men får også slengt til seg kommentarer som er langt over grensen for hva som er normal folkeskikk. Å ønske en ung jente gjengvoldtatt fordi hun ikke har samme oppfatning som deg, er en form for retorikk som er forkastelig. Men kommentarfeltet flommer over av slike og det som er enda verre. Og de som kommenterer er ikke lenger anonyme, de står frem med fullt navn.

Det at debattens mørke kjellere ikke lenger er befolket av anonyme troll, er en forverring. I manges øyne er det nå legitimt å bruke skjellsord og trusler overfor enhver som ikke har samme oppfatning som en selv.

Å føre en debatt uten å bruke negative karakteristikker av sine motdebattanter, ser ut til å ha gått i glemmeboka. Jeg har ikke opplevd så mye av det, men opplever innimellom å bli kalt uvitende, dum, hjernedød, foræder o.l. Uten at vedkommende som ytrer dette i det hele tatt har belegg for å vite noe om det. Allikevel føler jeg noen ganger dette som sårende. Og når jeg gjør det, skal det ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan en eller ei som kunne vært barnebarnet mitt føler det.

Og det er så fort gjort å glemme seg. Det blir naturlig å debattere på denne måten. Jeg har sikkert gjort det selv. Og en av de unge stemmene som nå er på vei inn i samfunnsdebatten, og som har vært elev hos meg, går i fella i sitt innlegg på Si ;D i Aftenposten. Og det i et innlegg som går på omtrent akkurat det samme som jeg tar opp her. Hun kaller oss gretne voksne som er lei av livet.

Synd, for jeg er enig i 95% av det Jenny skriver i denne saken og i andre saker hun er opptatt av. Og jeg er stolt over at tidligere elever viser engasjement, selv om jeg ikke har påvirket engasjementet selv. Det rekker jeg ikke på den lille uka de er hos meg.

Det er faktisk ok å være naiv. Og det er ok å ha levd et liv og mistet noen illusjoner. La oss alle få lov til å ha en stemme, men la oss oppføre oss pent mot hverandre. Diskutér sak og vær venner både under og etter debatten. Jeg har venner jeg både er enig med og rykende uenig med.

La oss prøve! Kanskje er jeg mosegrodd, men misfornøyd er jeg sjelden.

En hyllest til KIWI, Oppdal

Trøsteshopping er noe jeg har sluttet med. Den midlertidige følelsen av eufori som fremkalles ved å kjøpe seg noe nytt, og for det meste unødvendig, klarer jeg ikke lenger å finne. Og av utseende får jeg Little Steven til å fremstå som en solstråle. Jeg ser med andre ord sur og sint ut. Så får mine venner selv velge hvorvidt uttrykket om at utseende bedrar, stemmer i mitt tilfelle.

Det er fortsatt mye jeg kan gjøre for å heve sinnstemningen, og noe av det enkleste er å gå i en av Oppdals mange butikker. Innen alle bransjer finner jeg blide og hjelpsomme mennesker, Noe også andre gjør. Mange ganger har jeg møtt kjentfolk  utenbygds fra som kan fortelle meg hvor trivelig det er i butikkene på Oppdal.

Og når jeg skal trekke frem en spesielt, er valget vanskelig. Men jeg velger en bransje alle må besøke innimellom, nemlig dagligvaren. Fortsatt sliter jeg med valget, men bare litt.

For ingen gir meg samme blide service som KIWI. På de andre dagligvarebutikkene er de også blide og hyggelige, men der kjenner jeg folk og føler det som å møte kjentfolk. På Kiwi kjenner jeg ingen, allikevel får jeg virkelig følelsen av å være velkommen.

Og ikke minst blir man sett. Her finner du ingen ansatt som står og tygger tyggegummi eller studerer mobilen sin. Butikkansatte som ser ut som om de oppfatter deg som en pest og en plage finner du heller ikke.

Går jeg forbi en som driver og fyller opp hyllene, stopper de opp det sekundet som trengs for å si hei.
Det skal ikke være lange køen i kassa, før de plinger på noen for å bemanne flere kasser.
Før første vare registreres, får jeg alltid en blid hilsen.
Og når jeg har betalt og er ferdig med å pakke varene i posen, får jeg alltid en hyggelig hilsen på veien ut. Og dette selv om de forlengst er i ferd med å slå inn varene til neste kunde.

Ofte er det enkeltpersoner som utmerker seg, men hos KIWI på Oppdal er alle hyggelige. Studenten som har sommerjobb, gjestearbeideren fra utlandet, sjefen selv og de faste sliterne; det er en fest å møte dere alle.

Jeg kommer nok fortsatt til å handle litt andre steder også for variasjonens skyld. Prisene er jo nokså like overalt, selv om jeg føler at KIWI også der leder i kampen om å være gjennomsnittlig billigst. Men det vet jeg egentlig ikke, har aldri undersøkt dette grundig.

Men er jeg litt ekstra tung til sinns en dag, da medisinerer jeg meg selv med en tur på KIWI.

En hyllest til Turkish Airlines

Jeg liker ikke å fly. Neida, jeg er overhodet ikke redd for å fly, til det er jeg altfor analytisk i mine risikovurderinger og i tillegg fatalistisk innstilt til livet.

Men jeg misliker sterkt hele situasjonen fra jeg ankommer en flyplass og til jeg forlater en annen flyplass etter endt forflytning. Hele prosessen forekommer meg ineffektiv, det er masse å holde rede på og det er en usedvanlig stor mengde mennesker å forholde seg til. Og det er drepende kjedelig.

Servicen er også dårligere enn hva man burde forvente i de fleste tilfeller. Maten er, om det i det hele tatt serveres, bortimot uspiselig.

Og det verste er medpassasjerene. Særlig småbarnsfamiliene. Altfor mange mange ganger har jeg sittet på fly der en mor eller far bærer et remjende barn frem og tilbake gjennom midtgangen. Akkurat i ørehøyde.

Fly er imidlertid en effektiv reisemåte, og fra å være en luksus for de få har flyreiser blitt for folk flest. 

Når jeg skal reise er det to faktorer jeg vurderer. Reisetid og pris er parametrene som vurderes. Flyselskap teller ikke for meg, alle jeg har reist med har brakt meg til reisemålet.

Men kanskje kommer jeg til å vurdere dette nærmere i fremtiden.

Nylig satt jeg og vurderte flyreise samtidig som jeg fulgte med på nyhetene. Terror og forsøk på statskupp gjorde at jeg hadde et håp om billige flybilletter. Nice viste seg imidlertid å være uaktuellt, tre ganger det jeg tidligere har betalt var jeg uvillig til å betale.

Så dumpet jeg innom Turkish Airlines, og mens Erdogan kjempet om makten der nede var billettene billige. UD frarådet reise, men tidligere nevnte risikovurdering og fatalisme gjorde at jeg slo til.

Jeg har aldri tidligere reist med Turkish Airlines. Gamle fordommer tilsa at jeg forventet et lurvete fly, piloter med bart, flyvertinner med bart, null alkoholservering og halal-mat. Noe som er helt ok for meg, bedre enn Norwegian med null servering, null baggasje og wifi som ikke virker.

Igjen ble mine fordommer brakt til skamme.

Flyet var nytt, rent og trivelig. Crewet var særdeles hjelpsomme og hyggelige. Maten var den beste jeg har fått på et fly.

Dette hadde ikke blitt godkjent på restaurant, men i flyet er det storveies.

Underholdningen ombord var uten sidestykke det beste jeg har opplevd. Utleverte øreplugger leverte kanskje ikke Hifi-kvalitet, men musikkutvalget kunne tilfredstille alle unntatt dem som kun hører norsk folkemusikk. Det samme kunne filmutvalget, såvidt jeg kunne bedømme var det rimelig nye filmer og innen mange sjangere. Dessuten kunne jeg til enhver tid sjekke hvor langt det var igjen til målet og lignende data. I tillegg hadde de kamera så jeg kunne enten se rett ned eller rett foran flyet til enhver tid. Spennende, særlig ved take-off og landing.

 Alt dette var integrert i stolryggen foran meg. Og ørepluggene stengte effektivt ute småbarnsfamilien to radar foran meg.

Nå har jeg helt glemt å beskrive ombordstigningen. På ombordstigningskortet sto det angitt hvilken gruppe man var i. Og passasjerene ble slust inn i båser ved gaten og sluppet ombord etter gruppe. Her slapp man altså at folk som skal sitte fremst går først ombord og deretter sperrer midtgangen mens de plasserer håndbaggasje og setter seg. Betjeningen i gaten tillot ingen køsniking og resultatet var at boarding gikk fortere enn jeg noensinne har opplevd. Hvorfor gjør ikke flere slik?

Dessuten var crewet ombord sædeles løsningsorientert. På min rad satt det en famile på seks med seter spredd ut over tre steder i flyet. Snill som jeg er, satte jeg meg på en av plassene familien hadde, forøvrig ved siden av to digre "bolere". Så snille var imidlertid ikke de tre andre som hadde seter på denne raden og krangelen var i gang. Såpass at det forsinket avgangen og jeg en stund trodde familien måtte forlate flyet. Men flyvertinnen fant plass til alle, og på toppen av det hele ble jeg plassert i en treseter alene. Tiltross for at jeg var nydusjet, føltes dette bra.

Tilslutt vil jeg rydde opp i et tidligere faktum som ikke lenger er et faktum. På 70- og 80-tallet var det allment kjent at du kunne fise aldeles anonymt på flyet. Den gamle gentlemannen Torkjell Berulfsen fortalte meg dette mellom Værnes og Bodø en gang. Nesten uansett rysar eller brakfis. Lyden ble overdøvet, og lukten kom opp et annet sted i kabinen. 

Slik er det ikke lenger. Fant jeg ut.

Det er fint på Auna. (Eller på Aunom som vi som innimellom bruker dativ sier)

Oppdal sentrum er på en måte i støpeskjeen, og meningene omkring dette er heldigvis mange. Mange, inkludert meg, er veldig gode på etterpåklokskap. Derfor er jeg også uenig i selve grunnrisset med E6 gjennom sentrum og et sentrum som som er maksimalt utnyttet for parkering.

Men det har blitt som det har blitt, det kan vi ikke gjøre noe med akkurat nå.

I sosiale medier, og i lokalavisene, har det i det senere vært mye sutring over hvor stygt det er i rundkjøringene. Vi oppdalinger er lette å engasjere og mange er frittalende, kanskje er det også derfor enkelte stempler oss som ei kranglebygd. Noe som er helt feil, når det virkelig gjelder drar oppdalssamfunnet i samme retning. Vi engasjerer oss bare litt for lett i uvesentligheter.
-Velg dine kamper, ble aldri nevnt på skolen, i idrettslaget eller i andre lag og foreninger. Ikke lærte jeg det hjemme heller.

Jeg ser ikke så lett estetiske feil. Nye gardiner, ny sofa eller en ekstra fin kjole vil svært sjelden bli kommentert. Komplimenter strør jeg heller ikke rundt meg med. Ser jeg noe ekstra fint, kan jeg strekke meg til å si at det ikke er så verst. Derfor skal dere også virkelig ta til dere om jeg skulle uttale noe pent til dere.

Derfor kikket jeg godt etter i rundkjøringene i kveld.

Og nå syns jeg det ser pent og velstelt ut i sentrum på Oppdal. Alt ugresset som blir omtalt ser jeg ikke. Rundkjøringa med den flotte skulpturen på toppen, må da vel være helt perfekt?

At mye kunne vært bedre i utgangspunktet er en annen sak. Det blir omtrent som når jeg klipper håret, barberer meg og tar en dusj før jeg trekker i min fineste stas. Mye kunne vært annerledes, til og med stasen kunne vært finere, men jeg blir så bra som jeg kan få blitt.

Se på rundkjøringa ved YX:

Dette blir da ikke penere enn dette akkurat nå. 

Nå kan det hende at noe er gjort de senere dagene. Det vil jo i så fall være perfekt. Da har enten engasjementet til oppdalingene hjulpet slik at noen har tatt tak, eller så har det vært en økologisk tanke bak det. En tanke om å vente med pussen til blomster og insekter har fått sin del av året.

Uansett, debatten bør legges død. Det er så pent i sentrum nå som det kan få blitt.

Æres de som æres bør!

Ett år er gått

Så har man igjen hatt fødselsdag, rekken av slike fortoner seg snart uendelig for en som aldri har satt overvettes pris på feiringer. -Skal det feires er det bedre å finne ut underveis hva som feires, har vært en rød tråd i de feiringene som har vært mest vellykkede. Og strengt tatt har jeg vel feiret noe adskillig flere ganger enn jeg har feiret bursdag.

Siden jeg lærte å bruke SMS har antallet gratulasjoner i takt med antallet sosiale medier, steget for hver bursdag. Nå er det steget til omtrent 550.Tenk det, 550 forskjellige mennesker har tenkt et øyeblikk på meg. Det har vært hilsener på telefon, SMS, Instagram, twitter, snapchat, WhatsApp og ikke minst på det mest populære sosiale mediet for oss eldre, Facebook. Og i år tror jeg at jeg takket hver enkelt. Og tenkte på dem et lite øyeblikk.

Mange av hilsenene var også fine og fantasifulle. For eksempel fikk jeg denne fra en utmerket dame:

Her kunne jeg reflektert mye om veien via en flaske Jack Daniels, men avstår av hensyn til mine yngre lesere, mine litt pietistiske og mine eldre lesere. Med andre ord; mine refleksjoner forblir hos meg selv...

Men ingen takket meg på Vipps. Vipps er for meg det nyeste sosiale mediet. Og helt genialt for bursdagshilsener. Og alt mulig annet. Faktisk er Vipps så genialt at jeg vurderer å kutte ut alle andre sosiale medier. Så vet dere det til neste år.

Jeg fant etterhvert ut at jeg fikk hilsener fra folk jeg ikke har sett på over 40 år. Og på den tiden skjer det en hel masse ting. Derfor velger jeg å legge ved en liten filmsnutt som viser det jeg strir mest med i min relativt høye alder, og hvordan jeg takler dette problemet som jeg ikke hadde for 40 år siden. Og de fleste kan vel være enige med meg om at når man ikke har større problemer, går det ganske bra med meg.

Tusen takk alle sammen, og husk at neste år er det Vipps som gjelder!

Nå har det gått for langt Arc'teryx

Hvilket varemerke du bruker av en eller annen vare, forteller mye om prioriteringer du gjør, hvordan du ønsker å fremstå overfor andre og personlig smak. Du femstår forskjellig om du kjører ny Mercedes fra om du kjører gammel Toyota. Det trenger ikke være økonomi som utgjør forskjellen, i hvert fall ikke bare det. Er du i arbeid, og prioriterer det høyt nok, vil de fleste kunne kjøre ny Mercedes. Det er imidlertid først nevnte faktorer trer inn. Og i et tidligerer innlegg skrev jeg om mitt forhold til bil, og går ved denne anledning litt inn på turklær. For merkevarer finnes i alle varesegmenter.

Arc'teryx i sitt rette element

I de senere år har jeg fått et godt forhold til et canadisk klesmerke ved navn Arc'teryx. De er i den høyere, bortimot høyeste prisklassen, men kvaliteten og designet står i stil til prisen. For oss som er storforbrukere av slikt tøy, er det en god investering. Tidløs design gjør den lange holdbarheten verd prisen.

Jeg har en 5 år gammel skalljakke som helt sikkert holder 5 år til. Da vil den ha kostet meg 600 kr i året. En kortermet skjorte jeg kjøpte for 4 år siden, og har brukt mye, kunne jeg hengt inn på salgsstativet igjen. Den ser ubrukt ut.
Buksene deres fåes i tre forskjellige lengder i samme livvidde, hvilket er fint for oss som ikke har idealkroppen.

Totalt har jeg skalljakke, softshell-bukse, shorts, to skjorter, dunvest og isoleringsjakke fra Arc'teryx. Pluss helt sikkert minst ei lue. Alt har en funksjonell og minimalistisk design, og kvalitetsbrist har jeg ikke registrert.

Og prisene har vært høye, men ikke verre enn andre merker jeg har hatt dårligere erfaring med.

Men nå tror jeg lojaliteten er opp til vurdering.

5299,-NOK takk!

Jeg mottar nyhetsbrev fra Arc'teryx. Og i går fikk jeg et som viste at de har beveget seg fra villmark og høye tinder til urbane strøk. Rett og slett produkter til bybruk var det som møtte meg. Allikevel så jeg litt på disse klærne, og de så bra ut. Kjedelige klær i kjedelige farger. Slike klær som ville passet perfekt til den kjedelige imagen jeg ønsker å ha.

Men så kikket jeg på prisene.

5299,-NOK for en blazer kan til nød aksepteres, særlig når den er delvis vind- og vanntett. Festivalblazer med andre ord. Perfekt for en voksen, øldrikkende kar på rockekonsert.

2999,-NOK

2999,-NOK for ei kortbukse er ikke akseptabelt. En shorts laget av bomull og nylonpoplin kan umulig være verd tre tusen kroner.

At langbuksa, som attpåtil er for kort, koster ytterligere 500,- NOK er like hinsides.

Jeg hevder at klær er billige i Norge nå. I 1975 måtte en butikkansatt jobbe 30 timer for å kjøpe seg et par jeans. I dag vil samme butikkansatte kunne kjøpe seg merkejeans etter fem timer bak disken. Jada, jeg vet det finns mye dyrere jeans. Og disse er, i likhet med Arc'teryx sin urbane kolleksjon, ikke verd prisen.

DRESSMANN, her kommer jeg!

Jeg har dessverre mistet troen på kommunereformen

Helt tilbake til i 1980-årene har jeg vært en stor tilhenger av å slå sammen en del kommuner. Dette gjaldt kommuner med få innbyggere og synkende innbyggertall. Og ikke nok med det, de innbyggerne som tross alt holdt stand, ble eldre og eldre. Kommunale tjenester og øvrige tilbud til befolkningen led naturlig nok under denne utviklingene, og sett utenfra var ikke disse kommunene lenger attraktive å flytte til eller tilbake til.

Derfor hilste jeg kommunereformen velkommen da den ble lansert. Og forsto godt de incentiver til dette som ble lansert. For sentrale myndigheter var det beste å gjøre noe med kommunenes inntekssystem. Det måtte rett og slett lønne seg å slå seg sammen.

Jeg tror ikke helt på det disse utmerkede folkevalgte har kommet fram til

Men nå har jeg mistet troen på dette prosjektet. De kommunene som blir resultatet av sammenslåingene risikerer å bli mindre attraktive enn før.

Jeg har nå lest flere slike intensjonsavtaler. De har alle det til felles at det ser ut som målet er å få flest mulig innbyggere til å svelge agnet, samtidig som den sammenslåtte kommunene får best mulig uttelling fra det nye inntektssystemet. Ikke noe sted har jeg sett at målet om å bli en attraktiv kommune sett utenfra er tatt hensyn til. Det er det synkende antallet innbyggere som allerede er der, som skal tilfredsstilles.

Unge mennesker i bygdene som blir spurt om hva som skal til for at de skal bli værende eller flytte tilbake til bygda, er nokså entydig i sitt krav til en sterkere urbanisering av bygdene. Og det samme gjelder folk som vurderer å flytte inn. Sterke regionsentra, eller bygdebyer, er ønskelig for svært mange. Og det er helt forståelig.
Selv er jeg mer bondsk enn de fleste, men jeg setter pris på å ha kulturtilbud, handlemuligheter, et utvalg restauranter og caféer, og kanskje et par puber tilgjengelig i et sentrum ikke alt for langt unna.

Kommunehusets plassering er ikke viktig sier mange. Ikke for tilgjengeligheten for publikum nei, men det er tross alt en av de største arbeidsplassene i svært mange kommuner. Og et antall arbeidsplasser skaper også boende i nærheten. Det samme gjelder skoler og helsetjenester. Vi vet at en del kommuner sliter med å skaffe fagfolk, uten attraktive tettsteder blir dette enda verre.

Og jeg tror heller ikke på det disse to hyggelige ordførerne har diskutert seg frem til

Det som nå skjer er at kommunene smører tynt utover i grendene. Kommuneadministrasjonen desentraliseres, det blir litt helse her og litt helse der. Og innbyggerne beroliges og stemmer ja til reformen. Kanskje.

Dessuten skal ingen kommunalt ansatte slutte. Alt skal ordnes ved naturlig avgang. I en periode vil det derfor være overskudd av kommunale byråkrater. Og min erfaring er at byråkratiet er selvforsynt med arbeidsoppgaver. De mater seg selv, og innen de selv går over i pensjonistenes rekker, har de skapt et byråkrati som gjør at de må erstattes.
Og om denne byråkratiseringen unngås, hvordan blir det for dem som kanskje skal jobbe i 25 år som overtallig? Gå på jobb hver dag å vite at du egentlig ikke trengs?

Nei, skal bygdene få befolkningsvekst tror jeg noen upopulære valg må tas. Det må velges et sentrum, og det aller meste av aktivitet må legges dit. Da kan det være muligheter for at ordførernes våte drøm, en produksjonsbedrift eller en kunnskapsbedrift, kommer med ønske om å etablere seg.

Inntil kommunene tar slike valg, tror jeg man bare kan si nei til kommunesammenslåingene.

Men jeg har tatt feil før, og håper jeg gjør det nå også.

Abrahams barn

På fredag sløvet jeg på kvelden. Da også, er kanskje en korrekt betegnelse. Det linære fjernsynet står på NRK1, men bare som bakgrunnsstøy til en bok eller nettsurfing. Programmet om Rune Larsen og Tor Endresen fenger ikke helt. Av en eller annen årsak, som sikkert er betinget av opplevelser i barndommen, er jeg litt skeptisk og på grensen til fiendtlig innstillt til gladkristne. Særlig har jeg vanskelig for å akseptere at en del gjør det til et gullkantet levebrød å være gladkristen. Dette er jo bare tull, men av en eller annen grunn har jeg større tillit til de alvorlige mørkemenn og -kvinner som på fundamentalistisk måte spredde det kristne budskap i min barndom.

Men jeg slår ikke av verken lyd eller bilde. Og plutselig hører jeg en sang jeg har hørt før:

Og jeg måtte begynne å søke opp hvem det var som hadde originalen. Så langt hadde jeg ikke bitt meg merke i ordene, det var ikke en sang jeg har sunget selv under allsang på vor- eller nachspiel. Allikevel, til tross for klumsete søk på nettet, fant jeg at sangen var skrevet og komponert av Steve Earle. Denne tidvis slitne singer/songwriter som svært ofte har et budskap i sangene sine. Mest kjent for meg for sanger som Copperhead road, When I fall og ikke minst hans hyllest til Sharon Shannon; Galway girl. Dessuten har jeg registrert hans motstand mot USA's utenrikspolitikk. Der han særlig er opptatt av at USA aldri kommer seg ut av landene de sender soldater til. Med ett unntak, Vietnam.

I denne sangen tar han tak i konflikten i Midt-Østen med samme utgangspunkt som Svein Tindberg gjorde i sin forestilling Abrahams barn. I følge bibelhistorien stammer vi som tilhører en av verdensreligionene Jødedom, Kristendom eller Islam ned fra samme mann, nemlig Abraham og hans sønner. 

I min barndom hadde vi bibelhistorie, eller bibelsoge, hver morgen på skolen. Dette var en forenklet utgave av bibelen som ga oss en bortimot kronologisk fortelling om menneskene og begivenhetene i bibelen. Mye var utelatt, alle motstridende opplysninger ble forbigått, det samme med begivenhetene som kunne bli for sterke for oss sarte sjeler. Og at Ismael, Abrahams sønn med tjenestepiken Hagar, er regnet som stamfar til muslimene, visste jeg ikke før i 40-årsalderen. Men de store trekk i historien fikk vi inn, dog helt uten refleksjon og kritisk blikk. 

Hvordan hadde verden sett ut om ikke Gud hadde stoppet Abraham da han ville ofre sin sønn Isak?

Fredag kveld og litt i går, har jeg prøvd å oppdatere meg litt. Og har oppdaget hvor uhyre kompleks en historie dette er. Blant annet ser det ut til at mange land i Europa kan føre sin befolkning tilbake til en spesifikk bibelsk person i rekken under Abraham.

Mange av disse personene ble fordrevet fra sine familier. Ismael ble som eksempel sendt østover. Og historiene om land tildelt av selveste Gud står sentralt.

Vi diskuterer stadig årsakene til dagens krise i Midt-Østen. Inndelingen etter 1.verdenskrig, opprettelsen av staten Israel etter 2.verdenskrig, kurderne som ikke har noe land, vår bombing av Libya osv er alle medvirkende til den håpløse situasjonen vi stadig opplever der nede. Og strengt tatt har det vært slik i 4000 år. 

Kan det rett og slett være slik at krigen i Syria skyldes en rekke dårlig håndterte arveoppgjør for 3 til 4 tusen år siden?

Først må en del flere dø

Blir man klokere med årene? Det kan sikkert diskuteres i det vide og brede, men sikkert er det at jeg har skiftet mening om mangt opp gjennom årene. Og uten at jeg ser på meg selv som vinglete. Ting forandrer seg, og jeg prøver å tilpasse meg selv og mine synspunkter. Antagelig er jeg for sent ute med mine endringer, men bedre sent enn aldri.

For oss som bekymrer oss litt over forsvars- og sikkerhetspolitikken, er utviklingen i forsvaret av stor interesse. Selv har jeg vært opptatt av hvordan vi får mest forsvar for kronene, og i min enfoldighet trodd at mer personell med ikke nødvendigvis det mest avanserte og dyreste materiellet, har vært veien å gå. Et gammeldags forsvar slik det var før muren falt. Med hær og heimevern som viktigste elementer, supplert med luftforsvar og sjøforsvar. Og jeg har trodd at fokuset på enormt kostbar høgteknologi har vært feil. Dessuten har jeg ikke vært fremmed for å bruke Forsvaret som distiktspolitisk hjelpemiddel.

Derfor har jeg vært bekymret for statusen til hæren og heimevernet. I antall stridende soldater er det jo nærmest ingenting igjen.

Men nå har jeg begynt å tvile. Og det etter å ha lest en røverroman. En røverroman som ex-forsvarssjef Sverre Diesen har anbefalt, i hvert fall i følge omslaget.

Jeg kjenner ikke Sverre Diesen. Til tross for 14 års tjeneste og 6 repetisjonsøvelser har jeg aldri møtt ham. Allikevel visste jeg allerede først på 1980-tallet at han kom til å ende opp som forsvarssjef. For det ble snakket om ham som etter å ha fullført sivilingeniørstudiet ved NTH, tok Krigsskolen. Derfor ble jeg ikke overrasket da han fikk jobben i 2005.
Etter at jeg ble sivilist for 25 år siden, har jeg bare sporadisk fulgt med i hva som skjer i det militære. 3 rep.øvelser ble det også etter at jeg ble sivilist, men der ble jeg bare oppdatert på bataljons- og brigadenivå. Og jeg visste knapt hvem som var forsvarssjef om jeg hadde blitt spurt. Men Diesen fikk jeg altså med meg.
Med NTH i baklomma er det ikke merkelig om han kanskje ble like mye teknokrat som soldat. Og absolutt forståelig om han likte tidligere nevnte røverroman.

Boka er etter min mening dårlig. Persongalleriet er for stort, leseren blir ikke kjent med noen. Handlingen foregår på altfor mange steder, og det er fort gjort å miste tråden. Men beskrivelsen av de tre operatørene som jager terrorister på russisk grunn, er opplysende. Forfatteren har studert de norske spesialstyrkene og gitt ut boka "Norges hemmelige krigere". Under researchen til denne ble han kjent med en del forhold han ikke kunne skrive dokumentarisk om, og det påstås fra forfatteren at det er disse som blir skildret skjønnlitterært i "Terrorkrigerne".
Og jeg imponeres av kapasitetene til disse to mennene og den ene kvinnen som tar seg inn i Russland. Dessuten er alt så politisk korrekt. Ubåten som på slutten av boka henter dem, er ledet av en kvinne. Alle ombord er plukket ut med samme krav som til spesialjegerne, og flere av heltene i boka har innvandrerbakgrunn.
James Bond hadde vært misunnelig om han hadde fått se utstyret disse rår over. Våpen, kommunikasjonsutstyr og fremkomstmidler holder mer enn ypperste nivå. De tre operatørene rår over en ildkraft som må tilsvare det en gammeldags panserbataljon hadde i hine hårde dager.

Og Tom Bakkeli vet nok hva han prater om.

Slik Sverre Diesen utvilsomt gjør.

Ubekreftede rykter påstår at han har uttalt at Heimevernet må legges ned, men først når en del flere er døde. Disse flere er de som kjempet i 2.verdenskrig.
Hæren er også i ferd med å bli en ren symbolavdeling, en nedbygging over 30 år har redusert denne til en avdeling med kapasitet til å kontrollere et litt større veikryss i en eller annen del av verden. Kanskje er det veien å gå.

200 slike, med kapasiteter som de Tom Bakkeli beskriver, burde holde, 

Et forsvar har det paradoksale i seg at det skal være så bra som overhodet mulig med det mål å aldri bli brukt. Avskrekking er det det handler om. Omkostningene med å utføre en fiendtlig handling rettet mot Norge må være så store som mulig.Hvor mye avskrekking er det i en gjeng med konvensjonelle håndvåpen? Lite i forhold til 72 jagerfly i best tenkelige utgave vil jeg tro.
Og skulle noen finne på å allikevel ta seg inn i landet, er det vel bare å sende ut tre spesialjegere?

Kanskje bør Forsvaret bestå av disse 72 jagerflyene, noen droner, et par ubåter og 200 spesialjegere direkte underlagt forsvarssjefen? 1.verdenskrig med sine skyttergraver, var gammeldags i 1940. Allikevel trente vi skyttergravskrig i 1980. Utover 1990-tallet ble bevegelighet viktig. Soldatene skulle fraktes rundt dit det var behov for dem.

Kanskje har nå i 2016 både Hæren og Heimevernet gått ut på dato, slik at det gir mere forsvarsevne å bruke pengene på noe annet. Rett og slett legge ned begge,

Men først må en del flere dø.