Jeg er veiet og funnet tung nok

I går fikk jeg valgkort 2013. Et kort som blir sendt ut til alle stemmeberettigede, som ikke er nødvendig for å stemme, men som skal gjøre det raskere å avvikle prosessen når jeg kommer. Her er det en del opplysninger som sammen med legitimasjon viser at jeg er av de som har stemmerett. Heldigvis har vi i Norge alminnelig stemmerett for alle norske borgere over 18 år.

I 1814 hadde ca 40% av den mannlige befolkningen stemmerett. Den prosenten sank til 7,5% utover til 1880. Dette fordi det ble stadig flere husmenn og eiendomsløse i denne peroden. Først i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, og i 1913 fulgte kvinnene etter. Ved begge disse utvidelsene av stemmeretten var Erna Solberg sine partifeller i Høyre sterkt imot.

Jeg viser her et blankt eksemplar for ikke å spre for mye personlig informasjon på nettet.

Selv er jeg nummer 2347 i manntallet. Av i overkant av 5000 i Oppdal. Noe som stemmer bra med et folketall på nesten 7000, der 23% er under 18 år, og en del er utenlandske statsborgere, og derfor ikke har stemmerett ved stortingsvalg. Ved kommunevalg kan utenlandske statsborgere som har bodd over 3 år i landet ha stemmerett. Men altså ikke ved stortingsvalg.

Hvordan ble jeg så nummer 2347? Mest sannsynlig alfabetisk, selv om jeg heter Rønning og R er langt ut i alfabetet, slik at jeg normalt ville hatt høyere nummer. For på Oppdal er det mange som heter Sæther, Vognild, Uv og andre navn som sorterer bak R i alfabetisk rangering.

Men hva om det er andre kriterier for nummereringen? Da er jeg altså litt foran midten. Er det alder? Da må medianalderen blandt stemmeberettigede på Oppdal altså være over 56 år og jeg tilhøre den yngre delen. Eller er det som i det samfunnet Høyre i sin tid ønsket? Nemlig at stemmeberettigede ble rangert etter formue og inntekt? Også der stemmer vel plasseringen bra, sånn litt foran median.

Eller er det slik Høyre helst ville ha det? At bare menn skulle ha stemmerett, og at de igjen ble rangert etter formue og inntekt? Da er jeg blant de bakerste, og innimellom føles det kanskje slik...

Sikkert er det imidlertid at om Høyre hadde fått lov til å bestemme kontinuerlig etter 1884, hadde ikke jeg hatt stemmerett. For da hadde det vært bare rundt 1000 med stemmerett i Oppdal. Og da hadde ikke kartet over største parti i kommunene sett slik ut:

Kart som viser største parti i landets kommuner, og stemmefordeling i Oppdal ved forrige Stortingsvalg.

Nå regner jeg med at kartet blir blåere etter høstens valg. Verd å legge merke til er at det i de fleste blå kommunene er FrP som er størst. Bare Asker og Bærum har høyreflertall. De grønne kommunene har SP i flertall, mens et par kommuner på Sørlandet har KrF i flertall, og dermed gul farge.

Tenk om vi hadde engelsk valgordning. Der velger hver valgkrets sin "MP", parlamentsmedlem. Altså er det en fra hver krets, og da fra det partiet som får flest stemmer. I teorien kan et parti derfor ha nesten 50% oppslutning uten å få en eneste representant. Takke seg til vårt innimellom rotete konglomerat av partier og vanskelige samarbeidskonstellasjoner.

Nå tror jeg ikke at jeg mister stemmeretten om det skulle bli en Blå-Blå regjering. Ikke mister jeg så mye annet heller. Antagelig. Imidlertid bekymrer det meg en smule å lese historien. For Høyre har vært motstander av alle sosiale reformer vi nå nyter godt av. 

Men jeg er ganske sikker på at jeg mottar stemmekort også om fire år.

Så langt at jeg mister stemmeretten faller verken jeg eller Høyre. Jeg vil fortsatt være tung nok!

PS. Forbausende mange som stemmer Kystpartiet på Oppdal. Er det Gjevillvatnet eller Orkelsjøen som bidrar til det?

Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig

Jeg bruker små sko. Og fotavtrykket blir tilsvarende. Med sko størrelse 40 - 41 er det ikke rare avtrykket jeg etterlater meg. Dessuten må jeg stadig høre på vitsingen om størrelsen på føttene kontra størrelsen på andre kroppsdeler.

Denne foten setter ikke stort større avtrykk enn høyst nødvendig etter seg.

Faktum er at jeg klarer meg helt utmerket, både med føtter og andre ting som måtte ha sammenheng med skostørrelsen. Jeg står ganske stødig, jeg kan kjøpe enten minste herreskoen eller største dameskoen (praktisk når det kommer til fritidssko, da dameskoene ofte har friskere farger enn herreskoene) og størrelsen min er enten utsolgt eller på salg når sko skal kjøpes.

Det som bekymrer meg mer, er mitt økologiske fotavtrykk.

Det økologiske fotavtrykket er et begrep som beskriver hvor stor del av planeten Jorden som skal til for at du skal leve slik du gjør. Hver eneste en av oss har omtrent 1,7 hektar til disposisjon. Dette er den delen av planeten vi har, og som skal dekke alle våre behov for mat, energi, klær og unødige artikler. I det 21. århundre er dette kraftig skjevfordelt og i tillegg bruker vi store mengder ikke fornybare ressurser. De ikke fornybare ressursene gjør at tilgangen på mat og energi aldri har vært bedre enn hva de er i dag for Jordens befolkning. De fattige landene har det mye bedre, samtidig som de rikeste forbruker enda mer.

Landene i grønt er land der mindre enn 2,5% av befolkningen er underernærte. Mange av disse setter ikke større enn avtrykk enn hva som er bærekraftig. Mens andre setter mange ganger større avtrykk.

Her i Norge bruker vi mer enn vår del. Skulle alle ha det som oss, måtte vi hatt tre eller fire planeter å fordele oss på. Andre land, som USA og De arabiske emiratene bruker bortimot det dobbelte av oss igjen. Mens et land som Afghanistan med sitt forbruk ville gitt rom for tre ganger så mange maennesker på kloden. Land som Aserbadjan og Georgia har en levestandard som omtrent er bærekraftig, det vil si at de forbruker i forhold til hva vi kan tilate oss. Jeg tar ikke her stilling til politiske forhold i disse landene, men nevner dem som en illustrasjon på at vi kan leve bærekraftig uten å sulte. Og disse landene står for store miljøødeleggelser i forbindelse med at de utvinner olje, og prøver å ta oss igjen i levestandard fort.

Nå har jeg ferie, og i år har mitt økologiske fotavtrykk vært adskillig mindre enn i fjor. Jeg har i år ikke vært i fly, i fjor fløy jeg ca 30 000 km. I år har jeg i ferien kjørt 300 km med bil, i fjor kjørte jeg 8000. I fjor shoppet jeg som normalt for nordmenn, det vil si at jeg kjøpte ting jeg ikke hadde bruk for uten å regne etter hva jeg brukte på dette. I fjor la jeg på meg 5 kg i sommerferien, i år har jeg gått 2 kg ned. Jeg besøkte i fjor sommer ni land, i år har jeg vært på Munkholmen.

Hva har jeg så gjort i år? Hva er ferie?

På sosiale medier ser jeg at det er varme, opplevelser, god vin, kaldt øl, blide fjes og brune legger. Har dere lagt merke til at en del ikke deltar like mye som normalt? Kanskje har de en ferie omtrent som meg, og syns det er for stusslig i forhold til Kroatia, som ser ut til å være en hit i år, og shopping i USA og Dubai.

Selv har jeg ikke gjort stort. Noen kortreiste fjellturer, litt konsert, mye TV under TdF, litt plenklipping og vedhugging, samt en dose frivillighet. Litt for lag og organisasjoner, litt for private som har trengt ei ekstra hånd.

Den opprinnelige Gerhardsenungdommen. Magre og idealistiske.

Gerhardsenungdommen ble ikke lansert av Gerhardsen, men av Harald Eia og Bård Tufte Johansen i deres program "Lille lørdag". Humor, men med en alvorlig undertone om at det innimellom står dårlig til med dugnadsånden. Jeg skriver innimellom, fordi det noen ganger blir mobilisert utrolig med dugnadsånd. Da helst når store arrangement skal gjennomføres.

Klar til dugnad

 Selv har jeg altså vært litt Gerhardsenungdom i ferien. Men tidene forandrer seg, dagens Gerhardsenungdom er nærmere 60 enn 50, velfødd, og fyller en Land Rover med produkter fra Stihl når han skal på dugnad. I stedet for å ta med ei hakke på baggasjebæreren på sykkelen. Og kanskje nyter han catering i stedet for medbrakt matpakke med brunost.

Dugnad setter sine spor i en flittig hånd

Men en innsats for fellesskapet i solidaritet med andre gjør han likefullt.

Og ved å være opptatt med slike gjøremål som jeg er, blir mitt økologiske fotavtrykk mindre. I år. Foreløbig.

Jeg prøver ikke å redde verden. Ikke tror jeg at jeg er rett mann til den jobben heller. Men jeg syns det er interessant å se om det går like greit når jeg setter et litt mindre avtrykk etter meg. For det er faktisk mulig uten store offer. Å reise mindre, kutte unødig bilkjøring, handle mindre, ja til og med spise litt mindre er små offer for den enkelte. Små offer som slett ikke gjør deg mindre lykkelig. Faktisk opplever jeg en god del mestring ved å prøve denne livsførselen.

Dog er jeg bare et menneske. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Jeg vil så gjerne, og vet jeg kan klare det, men det kan være vanskelig å motstå fristelser. Det gode nå er at jeg egentlig ikke kommer på noe som kan friste meg til å bryte den gode trenden jeg er inne i.

Noe jeg hele tiden tenker på, er hvorfor i hule, heiteste h... jeg skal gjøre dette. Jeg som er alene og ikke har noen etter meg som skal arve meg, eller som skal leve etter meg. Jeg burde gjort som en amerikansk venn sa til meg; Just fucking enjoy! Lev som om hver dag er den siste uten tanke for fremtiden. Dette vurderes hver dag.

Enkelte tror jeg havner her om jeg bestemmer meg for å sette større fotavtrykk

For eksempel har jeg aldri vært i Østen. I fjor hadde jeg sjansen da min søster, hennes mann og to andre par reiste til Thailand. Jeg ble spurt om jeg ville være med, men takket nei. Hovedsaklig fordi turen gikk på et tidspunkt da det var vanskelig for meg å ta fri fra arbeid. Og jeg var glad jeg hadde den unnskyldningen. Fordi min generasjon er opplært til å ha fordommer mot å reise til Thailand. Særlig for enslige, litt eldre menn. Snodig er det at de som er ti år yngre enn meg, kan reise dit uten at noen tenker sitt. Mens altså jeg straks blir mistenkt for å oppsøke noe annet enn fremmed kultur, sol og varme. Og tanken på å reise dit har jeg luftet for flere, og jeg har fått mine fordommer bekreftet.

Og ingen ville trodd på meg på jobben, om jeg hadde fortalt at jeg skulle være med min søster til Thailand... Så kanskje jeg bare reiser!

Folk kan tro hva de vil!

En får være som en er, når en ikke ble som en skulle.

Det tør være kjent for de fleste at fokuset på kropp og skjønnhet har økt betraktelig i løpet av den tiden min generasjon har vært på jorden. Skylden for dette kan sikkert diskuteres, men at media, og ikke minst reklame i media, må ta en stor del av ansvaret, er umulig å komme bort fra. Vi blir bombardert med bilder av ansikter og kropper som beskriver det, fortsatt av media, definerte skjønnhetsidealet.

For idealet har endret seg mye gjennom historien, faktisk også i min tid. Damene som fyller idealet i dag, ville ikke gjort det i min barn- og ungdom. Igjen er det reklamen som har bidratt til å endre våre preferanser.

For ungdom er dette vanskelig. Mange ender ut med psykiske problemer i jakten på å bli slank, brun og kåt. Og det lages faktisk et eget dop til dette formålet, det såkalte barbie-dopet. Andre utvikler spiseforstyrrelser, bruker anabole stereoider, overtrener og tar plastiske operasjoner. Alt for å tilfredsstille sine egne krav i forhold til idealet. Betenkt er jeg over det faktum at mange av mine unge venner på Facebook, helt fra i 12-årsalderen har profilbilder som fremhever kløft. Helt ekstreme tilfeller dukker opp, slik som Valeria Lukyonova som har brukt store beløp for å ligne mest mulig på en Barbie-dukke.

Valeria Lukyonova

Nå ser det imidlertid ut som at ingen av oss får gå i fred for dette. De siste dagene har det vært skikkelig sommer her på Oppdal, med temperaturer i skyggen nærmere 30 enn 20. Som den evige pessimist jeg er, har jeg allikevel puslet litt med produksjon av ved. For kulden kommer, det er like sikkert som julen.

I slike temperaturer er det en utfordring å kle seg etter været. 

Tidligere i uken har jeg også slått plen og pusset kanter. Ettersom jeg på mine godt voksne dager har pådratt meg et snev av allergi, var det fristende å utføre denne arbeidsoppgaven iført bare Ray-Ban. Da kunne jeg bare gått rett i dusjen etterpå, og sluppet å tenke på at det også var klær som måtte vaskes før ytterligere bruk. Men siden jeg har en liten frykt for tvangsinnleggelse, ble det shorts i tillegg til Ray-Ban.

Jeg driver ikke med basehopping, og kajakkpadling i fossende elv har jeg også lagt på hylla. Derved har jeg en liten reserve i forhold til å ta risiko, og motorsaga blir derfor om dagen håndtert iført trekkingsko fra Scarpa, shorts fra Sweet, monteringshansker og Ray-Bans. Langt i fra det som er godkjent i arbeidslivet, men dette er hobby, og risikosport er en trend i tiden.

Ikke godkjent etter arbeidsmiljøloven

Når jeg tar pauser, eller til kvelds, må jeg på internett. Der har jeg registrert at reklamen er blitt veldig målrettet. Og der dukket i går aften denne reklamen opp:

Uønsket og utidig reklame

Har du sett på maken? Bruker de satelitt? Jeg vet jo godt at kroppen min ikke helt samsvarer med idealet. Men kroppen min virker. Jeg har ikke vondt i ryggen, jeg kan løfte det meste av det jeg har behov for. Jeg kan gå hele dagen i fjellet med ryggsekk, jeg kan forsere 800 høydemeter på en time om jeg ikke bruker sekk. Om vinteren går jeg tunge oppstigninger på tungt skiutstyr med en snitthastighet på 300 høydemeter i timen. Å sykle fra Oppdal til Dombås (84 km der jeg sykler fra og til) på under tre timer går greit. Jeg kan stå på hodet, og på hendene inntil en vegg. Jeg kan vikariere i gym på ungdomsskolen, og selv delta på et program som er så hardt at unge fotballspillere ikke er i stand til å delta på fotballtrening om kvelden etterpå.

Er dette en mann som er i ferd med å forandres til en kvinne?

 

Allikevel presterer Google å komme med en sjekkliste som jeg om jeg er sterkt selvkritisk, kan huke av alle punkter på. En annen sak er jo om disse punktene er utpregede kvinnelige egenskaper? Kanskje reklamen er kvinnediskriminerende og som sådan burde vært forbudt?

Jeg kan godta at folk i min nærmeste familie kaller meg Smørbukk. Og at min mor da jeg skulle være med henne på noe, påpekte at jeg i det antrekket jeg hadde på, så litt "tistappa" ut. At kollegaer spøker med min vekt, kroppsfasong og alder lever jeg også godt med.

Men at Google overvåker og analyserer meg, og prøver å få meg til å bli misførnøyd med meg selv, er jeg ikke fornøyd med. Heldigvis er jeg ikke lenger så påvirket av reklamen.

Jeg håper flere saker knyttet til internettovervåking kommer offentligheten for øre. Takk til varslere som Snowdon og Manning, vi trenger slike som dere.

Og hvor kjøper De Deres Kongen av Danmark?

Tittelen henspiller på at en festivalaften kan resultere i mange samtaleemner utover å oppleve rock både med ører og øyne. På min tur på Trestokkfestivalen gjorde det i alle fall det.

Jeg møtte opp i rett tid for å få med meg de unge talentene i JJ & The Blues Brothers. De var som ventet strålende, og mangler bare litt løsere sceneopptreden før de er et virkelig bra live-band.

JJ & The Blues Brothers

Deretter måtte jeg forlate festivalområdet for å få meg litt mat. Dessverre gjorde dette at jeg mistet Shoggman, som jeg hadde store forhåpninger til, men heldigvis kan du høre dem her.

Det som skuffet meg var tilskuerne. Eller det vil si, de som var der, var som de skulle være. Fin og gemyttlig stemning over det hele. Og mange riktig voksne hadde funnet tid for å komme. Tror tyngden av publikum var mellom 35 og 50. 

Så var det alle som ikke var der. Som ikke kjente sin besøkelsestid. Som sitter 300m unna på et gatekjøkken med ølservering. Og syns det er for dyrt. Som fint hadde tålt å avstå fra to pils til fordel for en festival-billett. 

Eller de som sitter hjemme og klager over at de hører musikken når de åpner vinduet. Særlig disse to gruppene har satt seg selv på sidelinjen i diskusjonen om hvorfor det skjer lite i Dovre.

To fulle menn eller Arne x 2? Bare ett av disse utsagnene er riktige...

Et altfor fåtallig publikum når 

smått legendariske Leaf etterhvert kom på scenen.

Før Leaf fikk vi rap på dovring med Dåm

For disse arrangørene kjenner sitt publikum, nesten alle får sitt. Med unntak av danseband- og gammeldansentusiastene. Mange av publikummerne er jo oppvokst med discomusikken, og etter at det var pøst på med country-rock, metal, punk, rap og hva nå alle stilartene heter, kom det forsyne meg en DJ på scenen. Og da trakk mange ut på plattingen mellom tribunen og scenen for å danse.

Arrangementet står til seks på terningen, musikkutvalget til minst fem. Og publikum tilstede får sekser, mens syterne på utsiden får en. 

Og jeg er like imponert over de unge arrangørene som jeg var før arrangementet. Håper de kan bli med i diskusjonen når Dovre kommune en gang igjen skal dele ut en kulturpris. Jeg har ingen dekning for å påstå det, men tror kommunen støttet Pilgrimsdager på Dovrefjell med mere midler enn hva de støttet Trestokk med. Her håper jeg at jeg tar feil, og har jeg rett håper jeg det er et tankekors for enkelte.

Men hvor ville jeg med overskriften? Etter at jeg begynnte mitt lille prosjekt med bloggen, har jeg knapt vist meg ute under lignende omstendigheter som på denne festivalen. Og med mine kontroversielle synspunkter på Senterpartiet, rovdyr og pelsdyroppdrett, var jeg i tvil om hvorvidt jeg burde hatt livvakt. I steden var det faktisk veldig mange som kom og fortalte meg at de leste bloggen. Og det ble en lang rekke forslag om hva jeg kunne blogge om. Det mest kuriøse forslaget var da vi av en eller annen merkelig grunn diskuterte drops. Det ble da foreslått at vi som var vel voksne nok spiste kamferdrops. Av en eller annen grunn nevnte da jeg, som var eldst i selskapet, Kongen av Danmark. Hvorpå en av de litt, men bare litt, yngre i høflighetsform utbrøt:

Og hvor kjøper da De Deres drops?

Og mente i neste åndedrag at jeg burde blogge om det. Herved har jeg da gjort det. For jeg kjøper hverken Kongen av Danmark eller noen andre drops.

Men det er et tankekors for meg at det er svært lenge siden jeg har sett disse dropsene. Går dagens unge kanskje glipp av disse?

Til ungdommen

Jeg når ikke Nordahl Grieg til skosålene engang når jeg skal hylle ungdommen. Men det forhindrer meg ikke i å være mektig imponert etter å ha vært på dagarrangementet til Trestokkfestivalen.

Her har altså en gjeng ungdommer over mange år bygget opp et arrangement som har blitt flott. Alle med ett unntak, har flyttet ut av bygda for studier og arbeid, men hver sommer har de klart å stable denne musikkfestvalen på beina. Og i år har de fått plass i den fine minneparken Dovre Kommune har bygd opp omtrent midt i sentrum. I tillegg har de været på sin side.

Så nå når jeg sitter å ser nest siste etappe i touren, gleder jeg meg til kveldens arrangement. Og dere som ikke er invitert i 40-årslag til kronprinsen og har mulighet til å komme, bør bare bestemme dere for å komme. Det fortjener arrangørene.
Grilling og annen hjemmeaktivitet kan dere ta når som helst.

På dagen er det familiearrangement

Tællahiv spiller også senere i kveld

Elever fra kulturskolen

Soloversjon av Harry!

Jeg har alt klart

Tællahiv

Arrangørene stiller i metal-klassen.

Ildsjel som behersker growl-vokal

Håper å se mange i kveld. Noen ganger klager vi på ungdommen, særlig slike som meg kan være aktive i så måte. Men ofte blir min sutring og klaging gjort til skamme.

Og ingenting gleder meg mer enn at mine spådommer og min klaging blir gjort til skamme!

Bor du på landet eller i byen?

I dag ble reklamepausene under sykkelrittet brukt til å lese aviser på nettet. Og jeg gikk særlig inn på kommentarfeltene. Kommenterte ingenting, men det er både morsomt og av og til skremmende å se meningene folk har om mangt og meget.

Naturlig nok var det i dag mye synsing rundt syklistene i TdF, stakkars Marte i Dubai, sommerværet, Jens, Erna, Siv, Lysbakken, Varg Vikernes, ulv og sau, kronprinsens 40-års dag og alle andre små og store saker inyhetene. I enkelte av sakene er temperaturen høy, og hadde norsk politi vært like raske til aksjonere som det fransle, kunne det blitt mange arrestasjoner.

Så er det agurknyhetene. Disse nyhetene som er mindre viktige, men som fyller opp avisene når enkelte sektorer som politikken går på lavgir eller er i feriemodus. Uttrykket agurknytt stammer far den tiden da prisen på grønnsaker i torgbuene var viktig nyhetsstoff.

I dag dukket det opp en perle. I avisen Fosna-Folket, en avis som dekker sju kommuner på nordsiden av Trondheimsfjorden, kunne en lese om hvor du finner de lengste penisene. Og de kunne henvise til en undersøkelse som viser at menn i byene har kortere penis enn menn på landsbygda.

Her snakker vi virkelig agurknytt, og kommentarfeltet henviste til nevnte gønnsak, til hvem som flyttet inn til byene og hvem som ble igjen, ja til og med til kvinnfolk med ulike preferanser.

Slike nettkommentarer gjør at jeg igjen får troen på ytringsfriheten som institusjon.

Hvordan er det å bli gammel?

Dette er et fast spørsmål jeg får en periode i juli hvert år. Eller ikke hvert år, for de første 20 årene av livet tror jeg ikke spørsmålet ble stillt. Men i godt over 30 år har spørsmålet kommet en periode i juli. Jeg er nemlig født 9.juli. En måned for tidlig, den ene gangen i livet jeg har vært ute i veldig god tid.

Folk er opptatt av dette. Litt senere enn i 20-årene kommer de med trøstende ord om at alder bare er et tall. Så dere som er såkalt unge, når dere får den trøsten begynner antagelig alderen å tynge. I hvert fall for dem rundt deg. For det er dem rundt deg som plages mest, særlig de som er yngre enn deg.

10.juli i 1997 syklet jeg 100 km. Noe jeg innimellom da hadde gjort i 25 år. Men dagen før dette ble jeg altså 40 år. Når jeg i en alder av 40 år og en dag gjorde det samme som jeg hadde gjort før mange ganger, ble jeg plutselig av en god, og den gang ung, venninne beskyldt for å ha fått en midtlivskrise. Jeg skulle antagelig ha lagt om livsførselen for å tilfredsstille forventningene...

Her hjelper jeg en annen syklist med å skifte slange i Trollstigen en regntung dag.

Heldigvis finnes det arenaer som er aldersnøytrale. Rockekonserter er den jeg liker best. Der stiller foreldregenerasjonen min sammen med barnebarn. Kanskje til og med oldebarn. Og de er veldig inkluderende.

I det daglige merker jeg lite til alderen. Selv om jeg de siste 15 årene har slitt litt mer når jeg skal bøye meg ned for å plukke opp noe fra bakken. Men det har ikke blitt verre de siste 10. Prøver å unngå å bruke lang skoskje for å få litt bevegelighetstrening i hverdagen.
Har fått aldersbetinget langsynthet. Det kompenserer jeg med kontaktlinser av det mest avanserte slaget. Slike som sitter kontinuerlig på i en måned, som er progressive, og på toppen av det hele er forskjellig på høyre og venstre øye. Så på avstand er høyre øye optimalt, på venstre er lesesynet topp. Kompensasjonen gjøres i hjernen uten at jeg tenker på det. Automatisert med andre ord.

 Mange har det artig med potenserelaterte spørsmål. Jeg uttaler meg ikke om det. Men jeg avfeier ofte spørmålet med å forklare hvor viselig livet er ordnet. Når du er ung har du høy potens og lav moral. Når du blir eldre får du gjerne høy moral og lav potens. Om det ene er et resultat av det andre vet jeg ikke.

Forøvrig så kikker jeg på de samme damene som jeg kikket på for 20 år siden. Men de har jo også blitt 20 år eldre.

I mange år har det vært problematisk å kjøpe klær. Enten er klærne for ungdommelige, eller så er de for gammelmodige. Klarer ikke å finne stilen helt. Men i år er dette enkelt, siden jeg ikke kjøper klær.

Før mobiltelefonene ble avanserte datamaskiner for alle, var det noen år der de eneste som husket bursdagen min, var min mor og min tante. For alle andre var 9.juli bare en dag i året. Så kom telefonene med kalender og billedmeldinger, slik at antallet gratulasjoner steg til ca 30. Jeg syntes det var fint at så mange tenkte på meg denne dagen.

Så ble det Facebook. Da eksploderte det. I år fikk jeg 356 gratulasjoner, fordelt på vegginnlegg, meldinger, e-post, sms, telefoner og direkte kontakt. Tenk det, 356 mennesker tenkte på meg en liten stund denne dagen. På en helt vanlig 56-års dag.

Det ble faktisk noen gaver også.
- 1000 kr i kontanter
- 650 kr i gavekort
- 5 bokser snus (tollkvote)
- En pose Twist
- Ett halvpornografisk blad
- En softis.

Softisen ble naturlig nok spist med det samme. Og en snusboks er borte. Forøvrig er gavebordet intakt ni dager etter at jeg feiret dagen. Pengene er ubrukt, Twistposen uåpnet, gavekortene fortsatt intakt. Til og med pornobladet er intakt i plastforpakningen som vel skal hindre smuglesing når det står i hyllene.

Er jeg utakknemlig? Overhodet ikke, alt skal brukes ved anledning. 

Men i likhet med svært mange av mine jevnaldrende trenger jeg ingenting materiellt. Og har ikke gjort det på en stund. Det har bare tatt veldig lang tid å finne det ut. Det at jeg omsider har funnet ut dette er den største beholdningen fra mitt femtisjette år.

Og jeg plages ikke med alderen. Og ingen reiser seg for meg på offentlige kommunikasjonsmidler. Dette fikk jeg testet på båten til Munkholmen forrige fredag. Jeg måtte stå, mens femtenåringer satt.

Jeg skal revurdere om jeg føler meg gammel når noen reiser seg og tilbyr meg plassen sin. 

Drar det damer å være lærer? Det og noen andre viktige spørsmål får du svar på her.

Som jeg har pekt på i et tidligere innlegg, havner folk på denne siden via de merkeligste veier. Storparten kommer som et resultat av at jeg legger ut link på Facebook, Twitter og Google+. Enkelte ender opp her ved å søke på spesielle ord og kombinasjoner av ord. Og da er det av og til at jeg stusser på hva folk egentlig leter etter.

At noen søker etter Samantha Fox er forståelig. For hvor ble det av henne? Nå har jeg fått vite at hun opptrådte på en festival i Lakselv nylig, så hun lever nok i beste velgående. Litt falmet antagelig, men det er vi som drømte om henne for 30 år siden blitt også.

Så er det noen som søker på 1600kr på Blaze. Tja, jeg har vært der en gang, det kostet meg inngangspenger, eller var det Cover Charge, og en pils. Jeg husker ikke prisen, men neppe særlig mer enn 200 kr. Det var ikke særlig spennende, så vi beveget oss videre i Oslo-natten. Tror man kunne betale for at en dame skulle sitte på fanget ditt, såkalt lapdance, men så stusslig var jeg ikke den gangen. Så den som søkte var antagelig interessert i hvor mye han fikk for 1600 kr på Blaze. Greit å ha et budsjett når man skal forlyste seg.

Kanskje dette er situasjonen du havner i for 1600 kr på Blaze?

Så er det noen som lurer på om amerikanske firehjulstrekkere er billige i drift. Vel, det er de ikke. Og de fleste vet dette.

Denne er ikke billig i drift.

Så er det en eller annen som stiller spørsmålet: Hva liker hore og gjøre? Vel, punkt en er kanskje å være  mer nøye med og eller å. Antatt at det er spørsmål om hva en hore liker å gjøre, er svaret at en hore liker omtrent det samme som en sykepleier, lærer, bonde, prest eller hvem som helst annen. De liker nok å se på TV, lese bøker, spille sjakk, shoppe, bade, trene, i det hele tatt det folk flest liker å gjøre.

Jeg antar det finnes horer som liker å spille kinasjakk

Da er det verre å gi svar på hvorfor du skal stemme Høyre. Da spør du feil person, jeg vet bare hvorfor jeg ikke skal stemme Høyre.

Så ser jeg plutselig at noen har spurt om det drar damer å være lærer. Det kan jeg uttale meg om, og svaret er at det gjør det ikke. 

Denne karen ser ut til å dra damer, så han har nok lærerskolen

Eller... Helt sikker er jeg ikke, jeg har nemlig ikke lærerskolen. Nå er det delte meninger om lærerskolen, mange mener den ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å undervise de håpefulle. Men en passende kampanje for å øke søkermassen, kunne kanskje være at det drar damer å være lærer?

Bare spør, det er det dere lærer av

MDG, en diagnose?

For oss som til daglig arbeider med den oppvoksende slekt kan forkortelsen fort forveksles med rekken av ulike diagnoser som dessverre rammer en del barn og unge.

Og enkelte vil nok hevde at jeg har en diagnose når jeg bekjenner at jeg heller mest til å gi min stemme til Miljøpartiet De Grønne ved høstens valg. For det er dette partiet som eier forkortelsen MDG.

MDG er en del av en sterkt voksende global bevegelse. I Sverige er for eksempel søsterpartiet, Miljöpartiet De Gröna tredje største parti i Riksdagen. Og internasjonalt kjente Eva Joly har gjort det stort i fransk politikk.

Hvorfor er jeg så i ferd med å bestemme meg for å stemme på dem?

Først og fremst fordi partiet er det eneste som representerer noe nytt og visjonært. De vil vri vår tenkning over fra at økonomisk vekst og meningsløst forbruk er det eneste saliggjørende til at utviklingen må være bærekraftig og i økologisk balanse. Jeg tror ikke lenger på evig vekst på en klode med en gitt mengde ressurser. Det blir som å ha et fullt kjøleskap og tro at det blir fullere jo mer du spiser.

Satsingsområdene til MDG

Hvis du leser partiprogrammet vil du finne at partiet henter standpunkter fra begge blokkene i norsk politikk. Mange tror partiet hører hjemme langt til venstre, men dette er feil. Derfor passer det også meg så godt, jeg som har stemt på de fleste partier uten å helt trives 100% med noen av dem. Fordi de etterhvert totalt mangler visjoner utover neste fire år.

-Vi står overfor alvorlige trusler mot mangfoldet av liv på jorda og dermed også vårt eget livsgrunnlag. Menneskelig aktivitet legger beslag på store deler av verdens areal og er i ferd med å utløse irreversible klimaendringer. Utviklingen truer fred, velferd, liv og helse, så vel som naturens balanse. Økologien – læren om samspillet i naturen – forteller oss at vi blir mer sårbare jo flere mennesker vi er, og jo større forbruk hver og en av oss har. Teknologiske fremskritt kan i noen grad veie opp for dette. Det er likevel nødvendig å kombinere teknologisk utvikling med redusert forbruk og stabilisering av folketallet gjennom fokus på utdanning, rettferdig fordeling og trygge levekår. 

Ovenstående er hentet fra prinsippprogrammet. Her settes økologien i førersetet. Og så er ikke partiet "verdensmestere". De har en ydmyk holdning til kunnskap og andre standpunkter enn sine egne som jeg savner hos de andre partiene. Se siste avsnitt i prinsippprogrammet:

-Miljøpartiet De Grønne erkjenner at vi ikke innehar komplette løsninger på alle utfordringene vi står overfor. Vi inntar derfor en ydmyk og lyttende holdning overfor såvel fagkompetanse og sivilsamfunnet – som den internasjonale miljø-, freds- og solidaritetsbevegelsen – slik at vår politikk stadig kan utvikles i møte med ny innsikt og forståelse. 

Dessuten inntar de ikke bastante standpunkter i alle mulige småsaker som andre partier løfter til gigantiske problemsaker. De har en visjon og et mål, alle saker som må løses underveis ses i sammenheng med dette.

Rasmus Hansson, den som er nærmest å komme på Stortinget fra MDG. Når andre partier har debatt med ham, unngår de de viktige spørsmål med betydning for fremtiden. I stedet utfordrer de ham på småsaker der partiet ikke har inntatt en bombastisk mening.

Noen vil hevde at en stemme til MDG er bortkastet. Husk at vi har ordningen med sperregrense og utjevningsmandater. På enkelte meningsmålinger er MDG nå vårt fjerde største parti, bare slått av Høyre, FrP og AP. De andre partiene slåss omkring sperregrensen. Så selv om min stemme kanskje ikke får inn representant fra mitt fylke, vil den kanskje bidra til at partiet kommer over sperregrensen og er med i kampen om utjevningsmandater.

Hadde det vært valg i dag hadde jeg stemt MDG.

Har jeg plutselig god samvittighet for mine utslipp av CO2?

Jeg sliter med senket skrift.

På Facebook, Twitter og her på bloggen får jeg ikke til å bruke senket eller hevet skrift. Det får meg til å føle meg dummere enn alle kommafeilene mine tilsammen. Så jeg har lett rundt og prøvd mye uten resultat. For av og til har jeg bruk for forkortelsen for karbondioksyd, COsenket2. Eller når jeg skal skrive om lønna mi, som blir alt for tungvint uten mulighet for å opphøye med potens, 10hevet2.
Nå har jeg til og med prøvd å skrive i Word, for deretter å kopiere det inn her, men fortsatt står det CO2... Noe sier meg at Google ikke har tilrettelagt plattformen sin for meg. Gode forslag til løsninger mottaes med takk.

Prøver å bli klokere under arbeid med kulturlandskapet

Nå bruker jeg også ferien til å prøve å bli litt klokere. I det hele tatt tar det nå nesten all min tid å prøve å bli litt klokere. For jeg har så mye å ta igjen.

Og jo mer jeg finner ut, jo mer jeg lærer, jo mer finner jeg ut at jeg ikke kan. Prosessen er altså selvforsterkende fordummende. Jeg må virkelig tenke rasjonellt for ikke å ramle ned på at jeg er dum og uvitende.

Nå har jeg i mine undersøkelser rundt sammenhenger, der konklusjonen min er nokså standard at alt henger sammen, funnet noe besnærende angående i mitt CO2-regnskap.

Plenen vokser selv om det er ensifrede varmegrader, så da må klær og utstyr forøvrig være i orden når samvittigheten skal pleies.

Hvis jeg vedlikeholder plenen ordentlig, klipper på optimalt tidspunkt og ikke bruker kunstgjødsel, men såkalt bioklipp, vil plenen omdanne karbondioksyd til oksygen tilsvarende mitt utslipp forårsaket av bilkjøring. Når jeg i tillegg vedlikeholder kulturlandskapet utenfor plena til en viss grad, kompenserer det for en flytur eller to.

Slik går nå dagene.

Du verden hvor god samvittighet jeg plutselig fikk overfor fremtidige generasjoner.

Inntil jeg tenker gjennom saken, og kombinerer med annen kunnskap.

Plenen inngår i det naturlige kretsløpet.Bilkjøringen min, og flyturene mine, tilfører ekstra karbon i dette kretsløpet. Et kretsløp som fylles opp mer og mer til det ikke lenger er i balanse. Og jeg fyller på mer enn noen av mine forgjengere på Jorden. Heldigvis tror jeg at mitt påfyll ligger litt under gjennomsnittet for mine samtidige i Norge. Så samvittigheten er ikke helt svart.

Men jeg skal fortsatt slå plen og vedlikeholde kulturlandskapet. Mellom regnbygene.

Moralske spørsmål rundt innkjøpsstopp og bursdag.

Jeg har snart fødselsdag. Ikke noe rundt tall, ikke noe spesiellt i det hele tatt, men det er jo uansett antydning til feiring. Og selv om jeg er av de aller dårligste til å huske andre, og enda dårligere med gaver, er det fortsatt noen få som fortsatt gir meg gaver.

Disse som gir meg gaver har for mange år siden funnet ut det jeg selv fant ut ved juletider i fjor, nemlig at jeg har alt jeg trenger. Derfor har jeg stort sett fått gavekort i det siste. Men da dukker mitt dilemma opp, jeg har jo etter å ha erkjent at jeg har alt, innført innkjøpsstopp av alt annet enn rene forbruksartikler som mat og drikke, toalettartikler og drivstoff.

Litt usikker på denne mannen, innkjøpsstopp eller rett og slett gjerrig?

Innkjøpsstoppen går helt utmerket. Jeg kan jo ikke bruke mer enn en underbukse i slengen, og jeg har fortsatt fem i så akseptabel tilstand at jeg kan vise dem frem. Først når jeg kommer ned på to slike, blir det kritisk. I begynnelsen hendte det jeg fikk lyst på noe nytt når jeg besøkte en butikk, men nå hender det nesten aldri. I stedet har jeg lært meg å sette pris på å se på alt jeg ikke trenger å kjøpe. Enkelte har hevdet at dette er snobberi som har jeg lært av noen vestkantfruer i hovedstaden. Det er nok delvis riktig, og jeg takker vestkantfruene for denne lærdommen. Ikke så mye annet jeg har lært av dem...

Nok å velge i når jeg skal på rockekonsert...

Jeg har noen merkelige vaner jeg har måttet legge bort. Jeg har for eksempel etter at Adidas relanserte sin All Stars sko, sørget for å alltid ha minst to par. Et par nesten nye, såkalt boxfreshe, som jeg kan bruke om så er til dress. Og et par litt mer slitne som jeg kan bruke på rockekonserter og festivaler. Nå har jeg tre par jeg kan bruke på rockekonsert, og er henvist til Converse, som holder seg boxfreshe ved besøk i vaskemaskinen, når jeg skal være litt finere antrukket.

Disse fungerer nå som pensko.

Ellers går det greit, selv om jeg får spørsmål om jeg har handlet når jeg for eksempel bruker en 50 år gammel jakke jeg arvet etter min far.

Sist jul var ikke innkjøpsstoppen innført, men nå har jeg altså snart bursdag. Og da dukker mitt moralske spørsmål opp; er det brudd på innkjøpsstoppen å bruke gavekort? Er det brudd på innkjøpsstoppen å konkret ønske seg en viss vare? Selv om denne innkjøpsstoppen er en kontrakt bare inngått mellom meg selv og meg selv, prøver jeg å etterleve kontrakten på best mulig måte. Vestkantfruene har stort sett inngått kontrakten med venninner, og de passer på hverandre. Jeg må spørre meg selv, og en sjelden gang er det ikke noe godt svar å få.

Hva gjør jeg med slike?

Heldigvis har jeg venner i sportsbutikk som sier at gavekort er det mest lønnsomme de selger. Dette skyldes at mange gavekort aldri blir benyttet.

Kanskje er dette muligheten jeg har til å få litt bedre samvittighet overfor de som taper på min selvpålagte innkjøpsstopp?

Jeg har besluttet å ta nye utfordringer i livet

I dag har jeg vært en tur til Trondheim, byen som er nærmeste muligheten for en oppdaling når han vil være litt urban.

Men jeg drar ikke dit uten ærend, og i dag fikk jeg med meg mye av det vi bygdemennesker gjør på bytur.
Først var jeg på St. Olav, sykehuset som stort sett er nytt og flott, og som til og med har roboter som snakker trondhjæmmer.
Deretter ble det en tur på XXL for å se på alt billig som jeg ikke trenger. Innkjøpsstoppen jeg har pålagt meg selv fungerer, og jeg finner stor glede i å se på ting jeg klarer meg uten.
Samme ærend hadde jeg på IKEA, der jeg også kunne se på mange, særlig menn, som ville gitt mye for å gjøre noe helt annet.
Når sulten etterhvert meldte seg, ble det Egon i Tyholttårnet. 74 meter over bakken, roterende slik at du ikke finner igjen bordet ditt etter en tur på dass, tilfredsstiller denne kravene til gourmetrestaurant som tidligere ble tilfredsstilt på Trønderheimen.

Egon Tårnet

Så stakk jeg innom hos en slektning som har besluttet å bli urban på heltid, og som til min forbauselse til og med har lært seg subjektsformen av det personlige pronomenet oss. Oss, som i følge norske rettskrivningsregler er objektsform. Men på Oppdal har vi klart oss i uminnelige tider med å bruke oss i begge former.

Deretter byttet jeg bil.

Ja, jeg vet at jeg har uttalt at jeg i 2013 ikke skal kjøpe ny bil. Men jeg fant at å bytte likt mot likt måtte være innenfor mine egendefinerte krav til en bærekraftig livsstil.

Det ble BMW. En 3-serie xDrive fordi jeg ikke tar sjansen på å ikke ha firehjulstrekk. Seks hester mindre enn i Land Roveren, men bilen er ett tonn lettere, så den er allikevel mye sprekere. Diesel for å unngå feilfylling av drivstoff.

Firehjulstrekk må være lov i min alder

Jeg fikk nemlig lyst til å prøve meg innen en for meg, helt ny kultur. Nemlig rånekulturen. Og da er det første jeg trenger en rånebil.

Råner wannabe, helt ubrukelig

Deretter må jeg tilegne meg de øvrige ferdigheter som må til.

Når jeg nå har bilen, er neste punkt å se mest mulig ubrukelig ut. Det kommer helt naturlig selv uten caps og rørleggersprekk, men med disse to blir jeg best på å se totalt ubrukelig ut.

Så må jeg venne meg av med å bruke retningslys. Vanskelig, derfor spørs det om jeg kanskje tar ut pærene.

Her må nok en pære ut.

Ny kjørestilling blir en utfordring. I Land Roveren satt jeg på en måte oppå bilen, i noe Land Rover kaller Command Position. I BMW'n sitter jeg nede i bilen, Inn- og utstigning er slitsomt. Men hva gjør det? Når jeg først har kommet meg på plass, er det der jeg skal være det meste av tiden.

Jeg må øve på å kjøre veldig sakte 99 prosent av tiden, og veldig fort den siste prosenten. Kan bli en utfordring begge deler, men jeg dro en flott firehjulsskrens i rundkjøringen på Klett i dag. Har tross alt mye erfaring med forskjellige firehjulstrekksystemer på vinterstid, og 184hk i BMW på sommerføre tilsvarer ganske nøyaktig 190 hk i Land Rover på vinterføre. Å kjøre sakte rundt på en parkeringsplass skal jeg nok mestre.

Dette mestrer jeg allerede!

Jeg må lære meg å konversere med andre rånere og jenter i alderen 14 til 17. For det er vel de jentene som kommer til å sitte på med meg.

Jeg må forandre musikksmaken. Tror ikke min hang til punkrock går hjem i rånermiljøet. Enten må jeg høre på noe som består bare av bassrytme, eller så blir det Vassendgutane. Som den relativt voksne råner jeg blir, vil det kanskje være smart å starte med en tur på dansefestival. Jeg gruer meg.

Dette burde tilsammen gjøre susen. I alle fall som en godt planlagt start som råner. Så får vi se om dette blir noe å bruke pensjonisttilværelsen på.

Dette blir prikken over i'en.

Så litt om erfaringene med BMW, fordeler og ulemper kontra Land Rover.

BMW går faktisk rett frem når jeg vil det. Helt av seg selv. Land Roveren vil helst ikke gå rett frem særlig lenge.

BMW'n svinger når jeg vil, det vil Land Roveren helst ikke. Den krenger som en seilskute der BMW knapt lar seg merke i det hele tatt.

BMW'n bruker 30-40 prosent mindre diesel.

BMW'n har fem seter, noe som gjør at enslige mødre er innen rekkevidde, dog bør de være ferdig med barnevognperioden.

BMW'n er lysår raskere. Når jeg kjører forbi noen som kjører 79,5 km/t med Land Roveren passerer jeg fronten på andre bilen i 120, med BMW'n oppnår jeg glatt 140...

Med BMW'n har jeg ikke nok baggasjeplass til å reise på kurs sammen med en kollega. Stort pluss. På den andre siden er Land Roveren stor nok til å reise på tur sammen med Cecilie Skog og det utstyret vi måtte trenge på en slik tur jeg har mest lyst til å reise på. Så totalt sett blir det stor minus til BMW.

Navigasjonen på BMW er en sånn ekkel, feminin 3D sak, som orienterer kartet fortløpende. Kjører du i en dal, ser du det. På Land Rover har jeg en kompassrose og et kart jeg kan låse slik et kart skal være, med nord opp. Der mangler bare UTM for posisjonsangivelse. Derfor er Land Rover bedre tilpasset menn som gjorde tjeneste i Hæren før GPS ble oppfunnet. Og gir dermed en følelse av tilhørighet til ett solid, maskulint fellesskap.

Ikke slik

Men slik, med nord opp!

Når du først kommer deg ned i BMW'n, sitter du som støpt fast. Dog er det umulig for meg å sette meg inn, eller gå ut av denne med smidighet og eleganse. Land Roveren kan jeg heve og senke etter dagsformen.

Ingen i Land Rover hilser på meg i BMW'n. Ingen annen hilser heller. Å være dannet og høflig er ikke lett i BMW, og jeg føler ikke fellesskapet med andre slik jeg gjør når jeg møter noen i biler fra Solihull i England.

BMW har ikke todelt assymetrisk bakluke. Derfor har jeg ingen lem med tak over å sitte på når jeg tar en kaffepause i regnvær. ( Du må ha eller ha hatt Disco 3 eller 4 for å skjønne dette )

Assymetrisk bakluke

I BMW oppfattes du fort som en bølle i trafikken, i Land Rover oppfattes du lett som en snobb. Begge deler er stort sett like ille, men noen dager sier jeg som Ole Brum, ja takk begge deler.

Vanskelig etter få timer i BMW å trekke noen entydig konklusjon.

Men ser du en lett tilårskommen råner wannabe i nærmeste fremtid, er det helst meg som er i gang med mitt nye prosjekt for få forandring i livet.