Moralske spørsmål rundt innkjøpsstopp og bursdag.

Jeg har snart fødselsdag. Ikke noe rundt tall, ikke noe spesiellt i det hele tatt, men det er jo uansett antydning til feiring. Og selv om jeg er av de aller dårligste til å huske andre, og enda dårligere med gaver, er det fortsatt noen få som fortsatt gir meg gaver.

Disse som gir meg gaver har for mange år siden funnet ut det jeg selv fant ut ved juletider i fjor, nemlig at jeg har alt jeg trenger. Derfor har jeg stort sett fått gavekort i det siste. Men da dukker mitt dilemma opp, jeg har jo etter å ha erkjent at jeg har alt, innført innkjøpsstopp av alt annet enn rene forbruksartikler som mat og drikke, toalettartikler og drivstoff.

Litt usikker på denne mannen, innkjøpsstopp eller rett og slett gjerrig?

Innkjøpsstoppen går helt utmerket. Jeg kan jo ikke bruke mer enn en underbukse i slengen, og jeg har fortsatt fem i så akseptabel tilstand at jeg kan vise dem frem. Først når jeg kommer ned på to slike, blir det kritisk. I begynnelsen hendte det jeg fikk lyst på noe nytt når jeg besøkte en butikk, men nå hender det nesten aldri. I stedet har jeg lært meg å sette pris på å se på alt jeg ikke trenger å kjøpe. Enkelte har hevdet at dette er snobberi som har jeg lært av noen vestkantfruer i hovedstaden. Det er nok delvis riktig, og jeg takker vestkantfruene for denne lærdommen. Ikke så mye annet jeg har lært av dem...

Nok å velge i når jeg skal på rockekonsert...

Jeg har noen merkelige vaner jeg har måttet legge bort. Jeg har for eksempel etter at Adidas relanserte sin All Stars sko, sørget for å alltid ha minst to par. Et par nesten nye, såkalt boxfreshe, som jeg kan bruke om så er til dress. Og et par litt mer slitne som jeg kan bruke på rockekonserter og festivaler. Nå har jeg tre par jeg kan bruke på rockekonsert, og er henvist til Converse, som holder seg boxfreshe ved besøk i vaskemaskinen, når jeg skal være litt finere antrukket.

Disse fungerer nå som pensko.

Ellers går det greit, selv om jeg får spørsmål om jeg har handlet når jeg for eksempel bruker en 50 år gammel jakke jeg arvet etter min far.

Sist jul var ikke innkjøpsstoppen innført, men nå har jeg altså snart bursdag. Og da dukker mitt moralske spørsmål opp; er det brudd på innkjøpsstoppen å bruke gavekort? Er det brudd på innkjøpsstoppen å konkret ønske seg en viss vare? Selv om denne innkjøpsstoppen er en kontrakt bare inngått mellom meg selv og meg selv, prøver jeg å etterleve kontrakten på best mulig måte. Vestkantfruene har stort sett inngått kontrakten med venninner, og de passer på hverandre. Jeg må spørre meg selv, og en sjelden gang er det ikke noe godt svar å få.

Hva gjør jeg med slike?

Heldigvis har jeg venner i sportsbutikk som sier at gavekort er det mest lønnsomme de selger. Dette skyldes at mange gavekort aldri blir benyttet.

Kanskje er dette muligheten jeg har til å få litt bedre samvittighet overfor de som taper på min selvpålagte innkjøpsstopp?