Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig

Jeg bruker små sko. Og fotavtrykket blir tilsvarende. Med sko størrelse 40 - 41 er det ikke rare avtrykket jeg etterlater meg. Dessuten må jeg stadig høre på vitsingen om størrelsen på føttene kontra størrelsen på andre kroppsdeler.

Denne foten setter ikke stort større avtrykk enn høyst nødvendig etter seg.

Faktum er at jeg klarer meg helt utmerket, både med føtter og andre ting som måtte ha sammenheng med skostørrelsen. Jeg står ganske stødig, jeg kan kjøpe enten minste herreskoen eller største dameskoen (praktisk når det kommer til fritidssko, da dameskoene ofte har friskere farger enn herreskoene) og størrelsen min er enten utsolgt eller på salg når sko skal kjøpes.

Det som bekymrer meg mer, er mitt økologiske fotavtrykk.

Det økologiske fotavtrykket er et begrep som beskriver hvor stor del av planeten Jorden som skal til for at du skal leve slik du gjør. Hver eneste en av oss har omtrent 1,7 hektar til disposisjon. Dette er den delen av planeten vi har, og som skal dekke alle våre behov for mat, energi, klær og unødige artikler. I det 21. århundre er dette kraftig skjevfordelt og i tillegg bruker vi store mengder ikke fornybare ressurser. De ikke fornybare ressursene gjør at tilgangen på mat og energi aldri har vært bedre enn hva de er i dag for Jordens befolkning. De fattige landene har det mye bedre, samtidig som de rikeste forbruker enda mer.

Landene i grønt er land der mindre enn 2,5% av befolkningen er underernærte. Mange av disse setter ikke større enn avtrykk enn hva som er bærekraftig. Mens andre setter mange ganger større avtrykk.

Her i Norge bruker vi mer enn vår del. Skulle alle ha det som oss, måtte vi hatt tre eller fire planeter å fordele oss på. Andre land, som USA og De arabiske emiratene bruker bortimot det dobbelte av oss igjen. Mens et land som Afghanistan med sitt forbruk ville gitt rom for tre ganger så mange maennesker på kloden. Land som Aserbadjan og Georgia har en levestandard som omtrent er bærekraftig, det vil si at de forbruker i forhold til hva vi kan tilate oss. Jeg tar ikke her stilling til politiske forhold i disse landene, men nevner dem som en illustrasjon på at vi kan leve bærekraftig uten å sulte. Og disse landene står for store miljøødeleggelser i forbindelse med at de utvinner olje, og prøver å ta oss igjen i levestandard fort.

Nå har jeg ferie, og i år har mitt økologiske fotavtrykk vært adskillig mindre enn i fjor. Jeg har i år ikke vært i fly, i fjor fløy jeg ca 30 000 km. I år har jeg i ferien kjørt 300 km med bil, i fjor kjørte jeg 8000. I fjor shoppet jeg som normalt for nordmenn, det vil si at jeg kjøpte ting jeg ikke hadde bruk for uten å regne etter hva jeg brukte på dette. I fjor la jeg på meg 5 kg i sommerferien, i år har jeg gått 2 kg ned. Jeg besøkte i fjor sommer ni land, i år har jeg vært på Munkholmen.

Hva har jeg så gjort i år? Hva er ferie?

På sosiale medier ser jeg at det er varme, opplevelser, god vin, kaldt øl, blide fjes og brune legger. Har dere lagt merke til at en del ikke deltar like mye som normalt? Kanskje har de en ferie omtrent som meg, og syns det er for stusslig i forhold til Kroatia, som ser ut til å være en hit i år, og shopping i USA og Dubai.

Selv har jeg ikke gjort stort. Noen kortreiste fjellturer, litt konsert, mye TV under TdF, litt plenklipping og vedhugging, samt en dose frivillighet. Litt for lag og organisasjoner, litt for private som har trengt ei ekstra hånd.

Den opprinnelige Gerhardsenungdommen. Magre og idealistiske.

Gerhardsenungdommen ble ikke lansert av Gerhardsen, men av Harald Eia og Bård Tufte Johansen i deres program "Lille lørdag". Humor, men med en alvorlig undertone om at det innimellom står dårlig til med dugnadsånden. Jeg skriver innimellom, fordi det noen ganger blir mobilisert utrolig med dugnadsånd. Da helst når store arrangement skal gjennomføres.

Klar til dugnad

 Selv har jeg altså vært litt Gerhardsenungdom i ferien. Men tidene forandrer seg, dagens Gerhardsenungdom er nærmere 60 enn 50, velfødd, og fyller en Land Rover med produkter fra Stihl når han skal på dugnad. I stedet for å ta med ei hakke på baggasjebæreren på sykkelen. Og kanskje nyter han catering i stedet for medbrakt matpakke med brunost.

Dugnad setter sine spor i en flittig hånd

Men en innsats for fellesskapet i solidaritet med andre gjør han likefullt.

Og ved å være opptatt med slike gjøremål som jeg er, blir mitt økologiske fotavtrykk mindre. I år. Foreløbig.

Jeg prøver ikke å redde verden. Ikke tror jeg at jeg er rett mann til den jobben heller. Men jeg syns det er interessant å se om det går like greit når jeg setter et litt mindre avtrykk etter meg. For det er faktisk mulig uten store offer. Å reise mindre, kutte unødig bilkjøring, handle mindre, ja til og med spise litt mindre er små offer for den enkelte. Små offer som slett ikke gjør deg mindre lykkelig. Faktisk opplever jeg en god del mestring ved å prøve denne livsførselen.

Dog er jeg bare et menneske. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Jeg vil så gjerne, og vet jeg kan klare det, men det kan være vanskelig å motstå fristelser. Det gode nå er at jeg egentlig ikke kommer på noe som kan friste meg til å bryte den gode trenden jeg er inne i.

Noe jeg hele tiden tenker på, er hvorfor i hule, heiteste h... jeg skal gjøre dette. Jeg som er alene og ikke har noen etter meg som skal arve meg, eller som skal leve etter meg. Jeg burde gjort som en amerikansk venn sa til meg; Just fucking enjoy! Lev som om hver dag er den siste uten tanke for fremtiden. Dette vurderes hver dag.

Enkelte tror jeg havner her om jeg bestemmer meg for å sette større fotavtrykk

For eksempel har jeg aldri vært i Østen. I fjor hadde jeg sjansen da min søster, hennes mann og to andre par reiste til Thailand. Jeg ble spurt om jeg ville være med, men takket nei. Hovedsaklig fordi turen gikk på et tidspunkt da det var vanskelig for meg å ta fri fra arbeid. Og jeg var glad jeg hadde den unnskyldningen. Fordi min generasjon er opplært til å ha fordommer mot å reise til Thailand. Særlig for enslige, litt eldre menn. Snodig er det at de som er ti år yngre enn meg, kan reise dit uten at noen tenker sitt. Mens altså jeg straks blir mistenkt for å oppsøke noe annet enn fremmed kultur, sol og varme. Og tanken på å reise dit har jeg luftet for flere, og jeg har fått mine fordommer bekreftet.

Og ingen ville trodd på meg på jobben, om jeg hadde fortalt at jeg skulle være med min søster til Thailand... Så kanskje jeg bare reiser!

Folk kan tro hva de vil!