Folk er opptatt av dette. Litt senere enn i 20-årene kommer de med trøstende ord om at alder bare er et tall. Så dere som er såkalt unge, når dere får den trøsten begynner antagelig alderen å tynge. I hvert fall for dem rundt deg. For det er dem rundt deg som plages mest, særlig de som er yngre enn deg.
10.juli i 1997 syklet jeg 100 km. Noe jeg innimellom da hadde gjort i 25 år. Men dagen før dette ble jeg altså 40 år. Når jeg i en alder av 40 år og en dag gjorde det samme som jeg hadde gjort før mange ganger, ble jeg plutselig av en god, og den gang ung, venninne beskyldt for å ha fått en midtlivskrise. Jeg skulle antagelig ha lagt om livsførselen for å tilfredsstille forventningene...
 |
| Her hjelper jeg en annen syklist med å skifte slange i Trollstigen en regntung dag. |
Heldigvis finnes det arenaer som er aldersnøytrale. Rockekonserter er den jeg liker best. Der stiller foreldregenerasjonen min sammen med barnebarn. Kanskje til og med oldebarn. Og de er veldig inkluderende.
I det daglige merker jeg lite til alderen. Selv om jeg de siste 15 årene har slitt litt mer når jeg skal bøye meg ned for å plukke opp noe fra bakken. Men det har ikke blitt verre de siste 10. Prøver å unngå å bruke lang skoskje for å få litt bevegelighetstrening i hverdagen.
Har fått aldersbetinget langsynthet. Det kompenserer jeg med kontaktlinser av det mest avanserte slaget. Slike som sitter kontinuerlig på i en måned, som er progressive, og på toppen av det hele er forskjellig på høyre og venstre øye. Så på avstand er høyre øye optimalt, på venstre er lesesynet topp. Kompensasjonen gjøres i hjernen uten at jeg tenker på det. Automatisert med andre ord.
Mange har det artig med potenserelaterte spørsmål. Jeg uttaler meg ikke om det. Men jeg avfeier ofte spørmålet med å forklare hvor viselig livet er ordnet. Når du er ung har du høy potens og lav moral. Når du blir eldre får du gjerne høy moral og lav potens. Om det ene er et resultat av det andre vet jeg ikke.
Forøvrig så kikker jeg på de samme damene som jeg kikket på for 20 år siden. Men de har jo også blitt 20 år eldre.
I mange år har det vært problematisk å kjøpe klær. Enten er klærne for ungdommelige, eller så er de for gammelmodige. Klarer ikke å finne stilen helt. Men i år er dette enkelt, siden jeg ikke kjøper klær.
Før mobiltelefonene ble avanserte datamaskiner for alle, var det noen år der de eneste som husket bursdagen min, var min mor og min tante. For alle andre var 9.juli bare en dag i året. Så kom telefonene med kalender og billedmeldinger, slik at antallet gratulasjoner steg til ca 30. Jeg syntes det var fint at så mange tenkte på meg denne dagen.
Så ble det Facebook. Da eksploderte det. I år fikk jeg 356 gratulasjoner, fordelt på vegginnlegg, meldinger, e-post, sms, telefoner og direkte kontakt. Tenk det, 356 mennesker tenkte på meg en liten stund denne dagen. På en helt vanlig 56-års dag.
Det ble faktisk noen gaver også.
- 1000 kr i kontanter
- 650 kr i gavekort
- 5 bokser snus (tollkvote)
- En pose Twist
- Ett halvpornografisk blad
- En softis.
Softisen ble naturlig nok spist med det samme. Og en snusboks er borte. Forøvrig er gavebordet intakt ni dager etter at jeg feiret dagen. Pengene er ubrukt, Twistposen uåpnet, gavekortene fortsatt intakt. Til og med pornobladet er intakt i plastforpakningen som vel skal hindre smuglesing når det står i hyllene.
Er jeg utakknemlig? Overhodet ikke, alt skal brukes ved anledning.
Men i likhet med svært mange av mine jevnaldrende trenger jeg ingenting materiellt. Og har ikke gjort det på en stund. Det har bare tatt veldig lang tid å finne det ut. Det at jeg omsider har funnet ut dette er den største beholdningen fra mitt femtisjette år.
Og jeg plages ikke med alderen. Og ingen reiser seg for meg på offentlige kommunikasjonsmidler. Dette fikk jeg testet på båten til Munkholmen forrige fredag. Jeg måtte stå, mens femtenåringer satt.
Jeg skal revurdere om jeg føler meg gammel når noen reiser seg og tilbyr meg plassen sin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar