Jeg er sørgelig uvesentlig

Med brukbart stor interesse har jeg fulgt årets valgkamp. Alle partier med reelle muligheter for stortingsplass har blitt gått etter i sømmene, valget er tatt og min stemme er allerede avgitt. Allikevel fulgte jeg partilederdebatten i går kveld.

Noen ganger er til og med Siv blid!

Ingen utsagn i denne debatten fikk meg til å angre mitt valg. Mitt syn på partiene og deres politikk er tilnærmet likt det jeg hadde på det tidspunktet jeg beskrev dem her. Senterpartiet har jeg mildnet litt overfor etter at lansmøtet deres gikk i mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Fremskrittspartiet sank ytterligere i min aktelse etter at en sentral person påpekte at nynorskfaget skapte kriminelle, og etter at selveste Carl I. ga de rød-grønne ansvaret for et drap i Ålesund. SV er mer tydelig enn på lenge om hva som er vesentlige spørsmål, men det kom for sent og for lite troverdig.

Det jeg sitter igjen med er imidlertid tankevekkende for meg. Ikke et eneste sentralt tema i valgkampen angår meg personlig. Ingen partier har noe i programmet sitt som vil gjøre livet mitt vesentlig bedre eller dårligere.
Ikke har jeg såpass formue at formueskatten slår inn, ikke har jeg gjeld som gjør at jeg bekymrer meg for høyere rente. Ikke har jeg barn som omgåes lærere som visstnok ikke har kompetanse. Jeg er for gammel til at jeg kommer til å oppleve at miljø- og klimaproblematikken får følger for meg. Ikke er jeg kriminell, ikke er jeg innvandrer, heller ikke har jeg rusproblemer. Stort sett kommer jeg greit frem langs veiene, og så sent som i går skrev jeg om at jeg er frisk.

Derfor må jeg tenke på andre når valget skal tas. Og det er mye vanskeligere enn å tenke på seg selv.

Kanskje er det mange som meg, og som derfor ikke bruker borgerretten sin? Hvis det er mange, hvorfor er da ingen saker vesentlig nok til å komme med i valgkampen?

Vi som er alene har utfordringer ingen politikere tar alvorlig

Den saken som angår meg i tillegg til flest andre er situasjonen for enslige. 800 000 nordmenn med stemmerett, så mye som 25% av de stemmeberettigede er enslige. Og det er liten tvil om at deres situasjon i mange henseende er anderledes enn den de øvrige 75 % har. Men ingen partier har dette som en framtredende sak. Vi er jo like mange som barna, og de har ikke stemmerett. Vi er like mange som de eldre, men vi vekker ikke samme dårlige samvittighet hos folk som de eldre. Mange av oss har det bra, men det er det mange eldre og barn som har også. Men vi vekker ikke følelser, og følelser er viktig i en valgkamp.

Vaktbikkja, både i FrP og i politikken forøvrig

Det er ny partilederdebatt i kveld. Jeg regner ikke med at noen saker som angår meg blir tema. Men jeg skal følge debatten i håp om at noe interessant dukker opp. Hagen kom i dag med en brannfakkel om krav til en Høyre/FrP-regjering. Og han så det i et fireårs perspektiv. Hagen er en ringrev og taktiker av rang. Og peker på politikkens iboende problem; de fleste politikere er opptatt av makt nå, og håper det ordner seg i det lange løp. SV har fått smake straffen for å svelge kameler i bytte mot posisjoner, Hagen er redd det samme skal skje med FrP.

Så for alle som ønsker et svekket FrP, og det ser ut til å være mange, er ingenting bedre enn at de kommer regjering. Selv håper jeg de ikke kommer i regjering, og at oppslutningen holder seg på ca 10%.

Ikke for store, ikke for små. Akkurat slik vaktbikkjer skal være.