mandag 30. september 2013

Utslitte klær og gammelklær

Ettersom jeg har ferie har jeg i dag prøvd meg litt som vedhugger. Veden for kommende vinter er forlengst felt, kappet, kløvd, tørket og kommet under tak. Så det er ved for neste vinter igjen jeg nå driver med.
Slike klær har jeg ikke.
Jeg har ikke arbeidstøy. Selv om markedet oversvømmes av Snickers og Bläkläder og Sthil og Wenaas. I stedet bruker jeg klær som er nesten utslitt. Men bare nesten. Så lite som jeg arbeider holder det fortsatt et par år som erstatning for arbeidstøy.

Mine klær går en lang tur på veien mot å bli kassert. Først kan de brukes på pub og når jeg skal vise meg fram i slalombakken. Deretter blir de brukt som normalt turtøy. Etterhvert glir de inn i garderoben som brukes i mitt arbeid som leirskolelærer. Der sorteres det også litt etter årstid og aktivoitet. Siste stopp der er som klær i forbindelse med elveaktiviteter. Der etter går de inn som arbeidstøy til vedhogst og lignende.

Hele denne prosessen tar fra 5 til 20 år. I dag har jeg brukt en fjellbukse fra Haglöfs som jeg fikk i som gave på 50-årsdagen. Og en fleecetrøye kjøpt i Whistler i 1995. Helt utmerkede plagg som vil gjøre nytten flere år til. Når jeg drar på elva med elever har jeg en Gore-tex fra Peak Performance innkjøpt i 1993. Den går nok snart inn i garderoben som gammeljakke.

Noe av poenget mitt er at jeg skiller klærne på gammelklær og nyklær. Jeg er fortsatt ikke kommet dit de var for 50 år siden da man tenkte på dette ved anskaffelsen. Når ny dress ble innkjøpt, tenkte datidens menn på at denne dressen om noen år skulle fylle en funksjon som arbeidstøy. Derfor var dressene på landsbygda ofte romslige, man skulle senere ha varmt undertøy under. Og det var lett å skille bønder fra andre på byen.

Jeg husker godt at dressjakka ble brukt som utenpåjakke over strikkegenseren når man kjørte traktor. Ble det kaldere dro mange over en "muidd" som hadde overlevd fra tiden med hest og slede. "Muidd" var en slags frakk av saueskinn.
Kongen i markadress
Og man gikk på ski i hvit skjorte og dressjakke. Før det etterhvert kom poplinsdresser med nikkers og kort anorakk. Turklær som var så dårlige at de egentlig aldri var egnet til å ta skrittet over til å bli arbeidsklær. Og disse såkalte markadressene var på mange måter starten på det vi ser i dag, nemlig at alle klær har sine bestemte bruksområder.
Jeg har mer lyst på slik bukse enn bukse fra Snickers

Er det da gjerrighet, fattigdom eller gammeldagse verdier som gjør at jeg ikke har arbeidsklær, men bevarer skille mellom nyklær og gammelklær? Absolutt ikke, det er bare det at jeg har mye mere lyst til å bruke 2000 kr på ei ny bukse fra Norrøna eller Klättermusen enn å bruke det samme på ei bukse det står Sthil på. Når denne vanen dessuten er bærekraftig og miljøvennlig, er valget veldig lett for meg.

Dessuten arbeider jeg ikke så mye at det røyner særlig på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar