Ned, trykk, tørk

Det har vært mye alvor i bloggen nå, med valg og annen elendighet. Mine betraktninger har hatt mange flere lesere enn jeg hadde trodd for noen måneder tilbake, men jeg sliter allikevel med å finne en stødig retning med bloggen min. Jeg kunne skrevet en ren samfunnskritisk blogg, eller en ren tulleblogg. Eller en miljøblogg, en bilblogg, en gammelmannsblogg, gentlemannsblogg eller omtrent hvilken blogg som helst unntatt rosablogg. I stedet blander jeg tema etter dagsform og inspirasjon. Mye stammer fra ensom tenking på turen i bil mellom Oppdal og Dombås. Der formes noen ganger tanker som bare må ut. Noen er jeg godt fornøyd med, andre angrer jeg i etterkant på at jeg publiserte. Men jeg prøver å skrive uten sikkerhetsnett, og det skal mye til for at jeg i ettertid skal slette innlegg. Det noen har fått lese skal alle få lese.

Denne gangen skal jeg dele litt om hvordan menn snakker sammen. Tidligere har jeg nevnt dette med mannsdominerte og kvinnedominerte miljøer, og at jeg har hatt den glede å delta i begge. For det er forskjeller, og det er fortsatt verd å ta vare på dem.

I kaffepauser på mannsdominerte arbeidsplasser står arbeidsrelaterte samtaleemner for omtrent halvparten av praten. Så er det 20% om kvinner, eller kanskje jeg skal si damer, 10% er om sport og jakt, 5% om bil, 5% om politikk og ca 10% som kommer i kategorien underbuksehumor. Noen vil kanskje tro at sex kommer høyt på lista, men det er det mer av damer i mellom. Nei, menn snakker om det som kommer ut bak. Om flatulens og ekskrementer. Og ler kostelig sammen om dette. For dette er morsomt, barnslig og tabubelagt.

På WC, toalett, klosett, kontor ,do, dass, privé, skithus eller hva? Kjært barn har mange navn.

I min tid har ordene vi bruker om emnet forandret seg. 

Da jeg begynte på skolen først på 60-tallet, hadde mange sitt første møte med WC der. Og vi ble opplært til å spørre om å få gå på WC hvis behovet skulle bli akutt i løpet av timen. At kravene til akutt var så strenge at jeg i løpet av 9 år fikk tillatelse bare en gang, er en helt annen historie. Men vi lærte å planlegge og vi lærte å holde oss. Bare en gang på 9 år tisset jeg i buksen, så vi lærte. Men rommet som ble brukt het altså WC. Senere ble klosett og toalett også brukt. Og etterhvert ble også utedoen, eller bare doen, omdømt til WC, eller toalett, eller klosett.

Senere kom ordet do på moten igjen, mens ordet dass alltid har vært over grensen for det akseptable blant dannede mennesker.

De litt eldre enn meg snakket om å ha et nødvendig ærend, eller at de skulle en tur på kontoret.

Men blant gutter og menn het det dass. Vi skulle på dass å skite eller drite. Bæsje var for små barn, gjerne slike som fortsatt brukte bleier. Det som kom ut het skit, drit, møkk om det kom fra dyr, bæsj om det kom fra små barn, og ekskrementer om det var i forbindelse med mer vitenskapelige studier. Avføring het det om legen ville ha en prøve.

Tysk kabelutlegger. Kabelutlegger kunne også brukes om en som var en drittsekk.

Samtidig som verden på 80-tallet begynte å bli trådløs, og mange kabler ble overflødige, kom kabel inn som både verb og substantiv. Vi skulle kable, og vi la en lang kabel. I militæret var det fortsatt mye kabel som ble brukt til samband, og kabeltrommel, kabelutlegger, kabeltang og annet utstyr som ble brukt i forbindelse med linjelegging fikk dobbelbetydning. Først morsomt, etterhvert en naturlig del av vokabularet. Kabeltrekkesangen, som ligger under her, fikk også kultstatus.

I militæret lærte vi også om latriner. I begynnelsen et hull i bakken, senere kom pappdassen og små poser omtrent som de hundeierne bruker. BC ble et begrep, dette står for bæsj and carry... Og det ble i miljøets navn oppfunnet mange lure løsninger. Så lure at det under en repetisjonsøvelse på 90-tallet fikk en av kavaleriets store personligheter til å utbryte at han var glad han snart var pensjonist nå når det var blitt en vitenskap å drite.

Slik har jeg mange ganger sittet og tenkt.

Nå har ordet drite blitt et prefix til de fleste adjektiver. Noen er dritstygge, andre er dritpene. Maten er ofte dritgod, og været er både dritbra og dritdårlig. De unge slenger for sikkerhets skyld på drit foran adjektivene, og språket blir på en måte fattigere samtidig som ordets opprinnelige betydning blir borte. Blir som med det engelske fuck, en spesialsoldat fra USA brakk en gang skistaven i mitt selskap. Han kom tilbake med de sørgelige restene av skistaven og forklarte meg: This fuckin' fuck is fuckin' fucked.

Nå om dagen kan menn si at de skal rygge ut en Snickers når de skal gjøre sitt fornødne. Eller spraylakkere porselen. Mye morsommere enn å si en må på do, eller på dass. Etter mange år i forsvaret på BC, har mange drillet inn denne prosessen slik at den tar minimalt med tid. Derav overskriften: Ned, trykk, tørk. 

Dette er på en måte en mannsverden, men jeg er glad en komiker som Henriette Steenstrup gjør den stueren også hos damene. For resultatet av at mange barn i dag bor sammen med sin enslige mor ser jeg stadig vekk. Denne velmenende, enslige moren vil bevare babyen lengst mulig og lærer derfor aldri barnet at det ikke heter bæsj og bæsje.

For det finnes knapt noe mindre sjarmerende enn når en fjortenåring rekker opp hånda og med slapp intonasjon sier:

Jeg må så dritmasse bæsje!